I dag er det tre år siden jeg ble Orvars mamma.

Og jeg tenker på hvor heldig jeg og pappaen hans er, som får være sentrum i hans univers. Sist uke var vi på hytta på Nordmøre, og det fineste Orvar visste å gjøre der, var å gå ned til sjøen med morfar og kaste steiner i vannet. På den aller siste dagen vår der, gjorde Orvar og morfar nettopp det. Samtidig gikk Ståle og jeg en tur. Da vi nærmet oss hytta igjen, så vi morfar og Orvar komme gående hånd i hånd over åkeren, på vei hjem igjen. Vi ble stående og vente på dem. Da Orvar så oss, lyste ansiktet hans opp, og han begynte å løpe mot oss. Så fikk vi hver vår store klem, før han fortalte ivrig om hva han hadde sett og gjort med morfar. Og jeg tenkte på hvor fint det er å få lov til å være et av de viktigste menneskene i dette gode barnets liv.

Det er så fint å være mamma til en treåring. Til vår treåring. Som er så full av livsglede og undring. Så full av omsorg og kjærlighet til dem rundt seg. Så full av alle slags følelser. Så full av liv.

You think I should be tired now
But my body’s all inspired now
And yes it’s true that I’m not yet three
But I’m stronger than you
You’re simply bigger than me

– Jonathan Richman, «Not Yet Three»

Det er en glede å være Orvars mamma. Å stadig lære denne fyren bedre å kjenne, finne enda mer ut av hvem han er. Kanskje er det derfor jeg synes det blir bare finere og finere å være mamma, fordi jeg kjenner ham litt bedre for hver dag? Hurra for verdens fineste lille store Orvar!