Så rart at det er februar allerede! Lyset vender tilbake, og jeg tenker at hvis jeg fyller huset med tulipaner hver uke, kjennes ikke våren så altfor fjern. Januar har vært en rolig måned. Jeg har sovet så mye jeg kunne, og hatt mange rolige morgener med Ylva. Hver dag har jeg vært takknemlig for kaffe, og viktigere, takknemlig for den lille familien min. Vintermørket har holdt seg på avstand denne vinteren, det har ikke tynget meg ned og gjort meg trist, slik det pleier. Jeg har lest i Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal, og frydet meg over hvor godt den er skrevet. (Og fått lyst til å gå i fjellet.) Jeg har hørt på Joni Mitchell slik jeg alltid gjør. Ylva har blitt fire måneder, og for hver dag som går viser hun oss litt mer av hvem hun er. Jeg føler at jeg har landet i permisjonen min nå, og lagt stresset fra i høst bak meg. Nå ser jeg fremover mot våren, som jeg tror skal bli veldig fin.