Fødselen min

i graviditet

Nå er det over to måneder siden Ylva ble født, og jeg har så lyst til å fortelle dere litt om hvordan det var. Jeg begynte å skrive dette innlegget allerede et par uker etter fødselen. En fødsel er vanskelig å beskrive, synes jeg. Min første fødsel var tøff og langvarig, og endte med epidural, riestimulerende drypp og til slutt forløsning med vakuum. Det var ingen god opplevelse. Denne gangen ble det helt annerledes.

Da jeg våknet på den siste tirsdagen i september, hadde jeg på følelsen at det ikke var så lenge til noe kom til å skje. Dette var to dager etter termin. Jeg gikk hele dagen med en murrende følelse i ryggen, litt som å ha menssmerter. Vi hadde fortsatt besøk av svigerforeldrene mine, og Orvar var hjemme fra barnehagen for å bli helt frisk fra en halsbetennelse. Vi brukte dagen til å rydde litt, leke med Orvar og handle mat. Jeg hadde egentlig en avtale om å gå tur med ei venninne på ettermiddagen, men avlyste fordi jeg tenkte at jeg trengte å hvile meg. I to-tida la jeg meg i senga en stund, og sendte melding til Ståle der jeg skrev at jeg tror det nærmer seg. Vi laget middag som vanlig, og vi la Orvar som vanlig. Da jeg satt ved siden av senga hans og strøk ham over håret og sang kvelden lister seg på tå, tenkte jeg at dette er den siste kvelden vi har bare deg å synge for. Det følte både vemodig og fint. Snart skulle den lille gutten vår bli storebror.

Utover kvelden begynte jeg å få mer ubehagelige tak i ryggen og magen. Jeg tenkte at det var de første, forsiktige riene som hadde satt i gang. Men foreløpig tok jeg det veldig med ro, for jeg tenkte at fødselen kom til å ta lang tid. Da klokka hadde blitt rundt åtte, begynte det å gjøre litt mer vondt. Men det var ikke verre enn at jeg lagde meg te, og drakk den i sofaen sammen med eplebåter og litt sjokolade. Vi så på Urix på NRK, som handlet om den første debatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Etter hvert ble det ubehagelig å sitte i sofaen, så jeg gikk og tok en god, varm dusj. Nå var klokka blitt omtrent ni, og jeg forsto at det kom til å bli fødsel den natta, eller morgenen etter. Jeg kom meg fortsatt greit gjennom riene – jeg klarte å snakke med Ståle, og holdt meg stort sett i bevegelse. Jeg prøvde å legge meg litt nedpå i senga, men det ble for vondt å ligge i ro. Vi bestemte at det var på tide å ringe til ABC, og de sa at jeg kunne komme når jeg ville. Jeg tenkte at vi kunne vente litt til, for selv om riene kom ganske tett, føltes de ikke så kraftige ennå.

Jeg fikk Ståle til å lage en brødskive til meg, for jeg tenkte at det var lurt å spise litt mens jeg ennå orket. Klokka var blitt nesten halv elleve. Jeg fikk bare tatt et par biter av den brødskiva før vannet gikk. Og da tenkte vi at det var på tide å ringe etter en taxi. Etter at vannet gikk, tok riene seg opp ganske kraftig. Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og jeg måtte lene meg på Ståle for å komme gjennom dem. Ståle rasket sammen alt vi trengte å ha med oss, og vi gikk ut for å vente på taxien. Det var skikkelig uvær i Oslo, med vind og regn. Vi kom oss inn i taxien, og Ståle ba sjåføren kjøre til Ullevål «så fort det går». Så ringte han ABC og sa at vi var på vei. I bilen måtte jeg virkelig konsentrere meg for å jobbe meg gjennom riene. Jeg hadde ikke øvd på noen pusteteknikker eller noe sånt, men prøvde å slappe av i hendene og kjeven, for ikke å spenne kroppen for mye. Under kjøreturen var jeg litt i min egen verden. Jeg registrerte trafikklys og noen kjente steder underveis, men stort sett satt jeg med lukkede øyne og prøvde så godt jeg kunne å puste. Sjåføren var nok litt bekymret for at det skulle bli fødsel i bilen hans! Vi kom frem til Ullevål klokka 23.10, og ble møtt av en jordmor som var så fin, så fin. Nå hadde riene blitt mye kraftigere, og jeg var jeg litt redd og motløs, fordi jeg tenkte at dette bare var begynnelsen.

Vi ble fulgt inn på fødestua – med et par pauser underveis for å komme gjennom noen rier. Der var badekaret allerede fylt opp, og det var dempet belysning med noen telys her og der. Jeg fikk forklart kjapt for jordmora hva som hadde skjedd så langt. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, og jeg sa at jeg var ganske redd. Redd for at denne fødselen skulle bli som den forrige – hard, lang og rotete. Jeg var redd for å måtte bli flyttet over til en annen avdeling i hui og hast fordi barnet ikke kunne komme seg ut uten hjelp. For å føle at jeg ikke hadde kontroll, eller for å få panikkanfall. Slike ting. Men så undersøkte jordmora meg, og det viste seg at jeg hadde 8-9 cm åpning! «Dette barnet kommer snart», sa hun. «Det er derfor du har det så tøft nå». Jeg ble så glad og så letta. Å få vite at jeg hadde kommet så langt, ga masse ekstra krefter. Jeg fikk hjelp til å kle av meg og komme opp i badekaret. Ståle hadde satt på musikk, Fairytales av Radka Toneff. Den fineste plata jeg vet om. Det varme vannet hjalp litt på smertene, og i pausene gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Vannet gjorde også at det var lettere å slappe av mellom riene. Ståle holdt hele tida en kald klut på panna mi, og strøk meg over håret. Han og jordmora var en så fin og rolig heiagjeng. Kort tid etter at jeg kom nedi badekaret, var utdrivningsfasen av fødselen i gang. Jeg fikk hjelp av jordmora til å bruke krefter på å presse i stedet for å slippe dem ut ved å skrike, og etter fire pressrier var Ylva født. Klokka 23.35, 25 minutter etter at vi kom til ABC.

Jeg fikk henne opp på brystet mitt, og Ståle sa at hun var så fin, så fin. Det var så rart, for med én gang jeg fikk henne til meg, visste jeg at det var Ylva hun skulle hete. Ylva betyr ulvemor, og det var noe med akkurat den kvelden, hvordan hun kom til verden med så stor kraft og det mørke, klare blikket hennes som gjorde at jeg følte at det var riktig. Heldigvis var Ståle enig. Og fordi hun lignet litt på Ståles farmor Johanne, fikk hun det navnet også. Ylva Johanne. Vi var så glade.

Processed with VSCO with f2 preset

Ylva fikk være hud mot hud med Ståle mens jeg kom meg opp av badekaret, fikk tørket meg og kledd på meg. Jordmora klemte litt på magen min for å sjekke hvordan det sto til med morkaka, og den kom fint ut. Jeg ble sydd litt, og det gikk helt fint. Jeg lå og kikka på den nye, lille ungen min og prøvde å ta innover meg hva som akkurat hadde skjedd. Hvor fort det hadde gått. Så fikk vi være alene med Ylva et par timer, helt uforstyrret. Jeg prøvde å amme, og vi spiste et par tjukke brødskiver hver. Drakk varm te. Landet litt. Jordmora kom tilbake for å veie og måle Ylva. 3555 gram og 51 cm. Den natta sov vi på fødestua, for det var ingen ledige barselrom. Men det var helt i orden. Jeg følte at vi var i vår egen, trygge lille verden der inne.

Når jeg leser gjennom dette, er jeg nesten redd for at det skal høres for rosenrødt ut. Men det var virkelig en fantastisk fødsel. Til tider tøft, så klart, men denne gangen følte jeg at kroppen jobbet på lag med meg. Til tross for at det gikk veldig fort da jeg først skjønte at fødselen var skikkelig i gang, følte jeg at jeg hadde kontroll over situasjonen, og at dette var noe jeg kunne mestre. Jeg fikk også veldig god hjelp av jordmora under den siste delen av fødselen.

Vi ble bare på barsel halvannet døgn, og følte oss vel mer eller mindre overlatt til oss selv denne gangen også. Vi fikk hjelp når vi ba om det, men avdelingen var nok veldig travel akkurat da vi var der. Jeg slet med å få til ammingen, og vi dro hjem uten noen bedre løsning enn å bruke brystskjold. Det gjør vi fremdeles, og det er helt ok, men litt styrete. De første dagene hjemme var så breddfulle av alle slags følelser at det var nesten utmattende. Jeg var så stolt og glad over Ylva. Samtidig hadde jeg mye dårlig samvittighet ovenfor Orvar, og gråt ved sengekanten hans hver kveld etter at han hadde sovna. Det var ikke så lett å være i barsel og være mamma for en treåring samtidig, synes jeg. Men etter hvert gikk det bedre. Og Orvar var så mild og god mot lillesøstera si, selv om han nok kjempet med mange slags følelser selv i den lille kroppen sin. Nå er den sårbare barseltida over, og vi begynner å falle på plass som en familie på fire. Og selv om det kan være slitsomt og tungt, har vi det så fint, så fint. Vi fire.

Oppdatering på magen III

i graviditet

Nå har jeg kommet til uke 34+6, og det betyr at det snart er bare fem uker igjen til termin. Jeg tror perioden jeg er inne i nå betegnes som høygravid, og det er i grunn sånn jeg føler meg også. Det begynner å bli tyngre. Men jeg er fortsatt i ganske fin form. Kan gå turer i skogen, får lest litt pensum hver dag, og kanskje gjort unna et og annet prosjekt. Noen dager er jeg supersliten og vil helst bare sove, og hvis jeg kan, så gjør jeg det også. Ellers har kvalmen kommet litt tilbake, det håper jeg bare er forbigående. Men alt i alt har både jeg og mageboeren det bra, og det er jeg så glad og takknemlig for. Det er jo ingen selvfølge med et ukomplisert svangerskap.

IMG_0012

Siden forrige oppdatering har jeg vært på et par kontroller hos jordmor på ABC. Jordmora er veldig hyggelig, og stedet virker så fint. Både Ståle og jeg har fått se hvordan fødestuene ser ut, og det synes jeg føles trygt og fint. Jeg har snakket litt med jordmor om at jeg ikke hadde en veldig god fødselsopplevelse sist, og har fått i oppgave å skrive et brev med tanker rundt fødselen, hvordan jeg reagerer når jeg blir redd og usikker, hvilke ønsker jeg har for fødselen og så videre. Fødsler er jo uforutsigbare, men jeg tror det kan være fint å skrive et slikt brev uansett. Foreløpig gruer jeg meg heldigvis ikke noe særlig. Jeg har jo vært gjennom det en gang før, og vet at jeg klarer det på et vis, selv om det skulle bli tøft.

Ellers tenker jeg mye på hvem som er inni magen min. Jeg er så spent på å treffe henne, bli kjent med henne. Ligner hun på Orvar? Jeg tenker også på hvordan den første tida blir denne gangen. Den kaotiske, fantastiske, utmattende, sårbare og gledesfylte første tida. Det er ikke så lenge til. Men jeg håper hun venter litt til med å komme.

Oppdatering på magen II

i graviditet

Hei! Nå begynner det å bli en stund siden dere fikk en oppdatering på graviditeten. Sist var vel i uke 22, og nå er jeg i uke 28+4. Man blir veldig opptatt av dette med uker når man er gravid, jeg synes hver uke føles som en liten milepæl. Uke 28 innebærer i hvert fall at jeg er i tredje og siste trimester, og at det er ca 12 uker igjen til termin. Akkurat nå går tida veldig fort, og jeg forstår nesten ikke at det er juli allerede. I september kommer hun, lillesøster.

Processed with VSCO with b1 preset

Nå er jeg inne i en fin fase av graviditeten. De første månedene av svangerskapet synes jeg var ganske tøffe, med mye kvalme og null energi. Nå er kvalmen helt helt borte, og jeg er ikke like trøtt lenger. Samtidig merker jeg at det skal mindre til enn vanlig før jeg blir pang utslitt, så det skjer at jeg ikke alltid får til alt jeg har tenkt i løpet av en dag. Men det er helt greit. Nå har hele familien ferie, og det er så fint! Orvar er forresten verdens søteste – hver morgen må han kose og susse på magen. Det virker som han forstår ganske mye av det som skal skje, selv om det så klart ikke går an å forberede ham helt på det som kommer.

Ellers har jeg fått fødeplass på ABC på Ullevål! ABC er en avdeling for naturlig fødsel, det vil si at de satser på naturlig smertelindring, og at man ikke kan få for eksempel epidural. Jeg skal på første kontroll der i morgen, og er veldig spent på det. Det virker så fint å ha oppfølgingen i svangerskapet på samme sted som man skal føde og være på barsel. Synes det gir et trygt utgangspunkt. Samtidig endte jo min første fødsel med både epidural og forløsning med vakuum, så jeg er litt spent på hele greia. Men jeg er i hvert fall veldig glad for å ha fått plass der. Kan fortelle mer om det etter hvert. Har også tenkt på om jeg skal skrive litt om da Orvar ble født, tror det kunne vært en fin forberedelse til fødselen som kommer.

I morgen skal vi også reise til Frei, der familien min har hytte. Vi skal treffe slekt, gå turer i fjæra, legge få planer og bare nyte å ha fri og masse tid sammen. Gleder meg veldig til å komme dit! Håper på litt fint vær så jeg kan bade i sjøen. Vi snakkes snart!