«Nå har dere en barnehagegutt!»

i mammaliv

My boy
Etter mange uker med vonde avskjeder, tårer og bekymringer, begynte det plutselig å gå så mye lettere. Dette med barnehagen. En dag da jeg hentet Orvar, sa en av de ansatte «nå har dere en barnehagegutt!». Med det mente hun vel egentlig at nå har Orvar gode dager i barnehagen. Han trives, utfolder seg, leker, har det fint. Når vi leverer om morgenen er det alltid noen små som sier «Ovva Ovva Ovva!» og vil kose og leke. Og mange morgener har ikke Orvar tid til å si ha det til oss, han vil bare bort i lesekroken, eller undersøke en spennende leke. Det er så godt for oss som foreldre. Men mest av alt for Orvar, så klart.

Å begynne i barnehagen II

i mammaliv, tekster og tanker

I det siste har vi tenkt mye på og bekymret oss en del for hvordan Orvar har det i barnehagen. Ikke fordi vi ikke har tillit til de som jobber der. Ikke fordi vi tror det er skadelig for ettåringer å være i barnehage. Men fordi det er stor forskjell på å lese rapporter som sier at det går fint å levere små barn i barnehage, og å levere sitt eget barn når det klamrer seg gråtende rundt halsen min og sier mamma mamma mamma. 

image

Nå er det omtrent en måned siden Orvar begynte i barnehagen. De første dagene gikk veldig fint, men ukene etter har vært tøffere. Noen dager har jeg pakket sammen bøkene og hentet tidlig fordi han har vært lei seg. Når jeg har hentet da, er det som om Orvar blir veldig lettet. Han lener seg inntil meg, lenge. Puster ut, på en måte. Blir glad igjen etter en stund. Og det er klart at da er det lett å tenke hvorfor utsetter vi ham for dette? Han vil jo bare være hos oss, hvor det er trygt.

Orvar er liten enda. Han er ikke mye mer enn ett år, minst i barnehagen. Han kan ikke gå enda. Og han har stort behov for trygghet og nærhet, slik babyer har. Helst vil han ha en trygg voksen sammen med seg hele tida. Han blir lei seg og frustrert når han blir forlatt, selv om det bare er for en veldig kort stund. I barnehagen er det tolv barn og fire voksne. Så det er klart at av og til må Orvar overlates til seg selv for en liten stund. Vi skjønner jo det. Men samtidig er det det vi har vært mest bekymra for – at han skal føle seg forlatt, redd og alene.

Heldigvis er det flinke folk som jobber i barnehagen. Som ser at Orvar trenger den der trygge voksne i nærheten. De strekker seg langt for at han skal få et fang å sitte på når han trenger det. Vi har hatt en god oppstartssamtale der vi har snakket om hvordan Orvar kan få det best mulig i barnehagen, og fått fortelle om hva vi bekymrer oss for. Vi har vært tydelige på at vi er opptatt av at Orvar skal få den tryggheten han trenger, så langt det går. Og vi har blitt forsikret om at det skal han få. Så klart må han av og til sitte igjen hvis et annet barn må trøstes eller hjelpes, det må jo alle barna i barnehagen. Men vi snakket om at slik er det jo hjemme også – av og til må vi gå fra Orvar en liten stund for å ordne noe. Men både vi og de voksne i barnehagen kommer jo alltid tilbake, og det tror jeg Orvar vet. Han har aldri blitt etterlatt for å gråte for seg selv. Han er trygg på at vi er der når han trenger oss. Nå skal han få tid til å bli trygg på at de voksne i barnehagen er der på (nesten) samme måte.

Jeg tror ikke det er skadelig for ettåringer å gå i barnehage, verken for utviklingen deres eller tilknytningen til foreldrene. Jeg tror det viktigste er at barnet har med seg en grunnleggende trygghet hjemmefra. Og så klart at kvaliteten på barnehagen er god! Barnet må møtes av engasjerte, trygge voksne som ser hele barnet. Jeg vet at de gjør sitt beste i barnehagen vår. De er opptatt av å imøtekomme våre ønsker som foreldre, og de er opptatt av at forskjellige barn har forskjellige behov. Det er betryggende. Vi får jo også høre at Orvar stort sett har gode dager. At han klatrer, vil dele matboksen sin med andre, babler, peker og ler.

Men det er likevel ikke lett – verken for liten eller stor. Fårhåpentligvis blir det lettere etter hvert, litt og litt. Jeg synes det hjalp mye å få snakke skikkelig med den pedagogiske lederen i barnehagen om hvordan Orvar har det, og hva vi sammen kan gjøre for at han skal få det så bra som mulig. Det var fint å få høre om hvordan dagene er, hva som er utfordrende og hva som går veldig bra. Så til andre som synes barnehagestarten er tøff – snakk med personalet i barnehagen om det. Ikke vær redd for å fortelle hva du bekymrer deg for, hva som er vanskelig og hva du tenker kan gjøre ting bedre.

Jeg vet det er flere av dere som har hatt tilvenning i barnehage i disse dager. Hvordan har det gått? 

Å begynne i barnehagen

i babytid, mammaliv, tekster og tanker

Nå har vi vært i barnehagen to dager. I utgangspunktet er det satt av tre dager til tilvenning, men i barnehagen er de (heldigvis!) opptatt av å se an hvert barns individuelle behov – barn som trenger mer tid, skal få det. Vi har ordnet det slik at vi har fri begge to i denne perioden, og det synes jeg er fint. Vi har god tid, og slipper å tenke på at vi egentlig burde vært et annet sted. Jeg synes også det er fint å kunne gjøre det slik at begge er med – for å starte i barnehagen kan være ganske tøft for både den lille og foreldrene.

Jeg og vi har tenkt mye på om det er riktig å sende Orvar i barnehagen. Han er jo bare ett år. Så liten enda. Han kan ikke gå, han følger veldig nøye med på hvor mamma og pappa er hele tiden, og blir veldig lei seg når en av oss går ut av rommet. Slik som ettåringer flest, synes han det er tryggest å oppdage verden sammen med mamma eller pappa. Egentlig føles det veldig unaturlig å overlate ungen sin til noen andre. Som vi foreløpig ikke kjenner særlig godt, en gang. Jeg tror både Ståle og jeg har tenkt er det dette vi egentlig vil, som er riktig for oss? Vi har snakket litt frem og tilbake om andre muligheter. Men Ståle har akkurat fått fast jobb, og jeg føler at jeg må bli ferdig med studiene mine. Så vi bestemte oss for at den lille ettåringen vår er stor nok til å begynne i barnehagen.

First day at barnehagen

Den første dagen var vi der alle tre, hele tida. Orvar lekte og koste seg, først i trygg nærhet til oss, før han etter hvert våget seg litt lenger unna. Det var jo så mye spennende å se på. Vi snakket med ansatte og foreldre. Følte oss velkomne, og som om dette var et godt sted å være. Den første dagen gikk veldig fint.

Den andre dagen, i dag, var planen at vi skulle være der sammen en stund, og så prøve å gå. Jeg grudde meg, for jeg hadde sett en del andre barn bli veldig lei seg når mammaen eller pappaen gikk. Jeg tenkte mye på at Orvar er så liten at vi ikke kan forklare ham hva som skal skje, og at vi kommer tilbake igjen snart. Jeg hadde en stor klump i magen da vi begynte å forberede oss på å gå. Det føltes helt feil. Men Orvar var blid, raste rundt og sa «nam» (= jeg er sulten). Jeg løftet ham opp, sa at nå skal mamma og pappa gå, og du skal være her en stund sammen med de andre barna, vi kommer og henter deg igjen snart, ok? Så fikk han klem av meg og Ståle, før vi sa ha det og gikk ut døra.

Det er vondt å gå fra en gråtende baby. Men vi hørte utenfra at gråten gikk over veldig fort. Og etter noen minutter fikk vi en melding fra barnehagen der det sto at Orvar satt og danset på stolen, og at de skulle sende melding hvis han ble veldig lei seg. Vi var så letta begge to! Vi gikk hjem, rydda litt, tok en liten tur i skogen – holdt oss i nærheten, med telefonen i lomma. Men de ringte ikke. Og da vi kom for å hente etter noen timer, fant vi Orvar i sandkassa, så skitten som han aldri har vært før, og veldig blid. Det var så fint å se. Og gjorde at vi følte oss tryggere på avgjørelsen vår. Dette skal bli fint.

Jeg regner med at det kommer til å være vanskelig å si ha det ganske lenge. At det innimellom kommer til å føles vondt, for både liten og stor. Jeg skjønner veldig godt hvorfor noen vil vente med å begynne i barnehagen. Og vi tenker så smått at kanskje, hvis vi er så heldige å få flere barn, kan det hende vi velger annerledes. Hvis livet er sånn at det går an. Men jeg tror at en slik stor overgang som dette er, er vanskelig uansett om barnet er ett, to, tre eller fire år. Jeg tror det som er viktig, er å se barnet sitt, og gi det tid til å venne seg til den nye hverdagen. Kanskje tar det mye lenger tid enn de tilmålte tre dagene. Alle barn er forskjellige, og det må de få lov til å være.

Nå håper vi at de neste dagene også skal gå fint. At Orvar skal finne seg godt til rette. Og at tryggheten om at dette er riktig skal bli enda sterkere.

Hva er deres tanker om barnehagestart?

Snart barnehagestart

i grønn hverdag, mammaliv

På tirsdag begynner vår store lille Orvar i barnehagen. Det er så rart! Mammaen og pappaen hans synes egentlig han er litt for liten. (Og har kanskje til og med googla hvor mye kontantstøtten er på.) Men barnehagen ligger like i nærheten, og virker veldig hyggelig. Så vi tror dette skal bli bra for oss alle sammen.

Untitled
Vi har begynt å gjøre oss klare! Bestemor har strikker den fineste ulljakka, og den lille Fjällräven-sekken har Orvar fått av fadderne sine.

Almost ready for barnehage
Almost ready for barnehage
Vi har fylt på med litt klær – vi tenker det er lurt å ha litt ekstra å gå på, slik at vi ikke må vaske klær hele hele tida for å få det til å gå rundt. Ble veldig fornøyd da jeg fant disse klærne i økologisk bomull på Lindex, det er ikke ofte jeg finner brunt og gult! Den mørkeblå buksa er forresten en favoritt fra Nøstebarn, og er et slikt plagg som varer skikkelig lenge, selv om barn vokser fort. Alltid et pluss å kunne kjøpe færre, gode plagg, også til baby.

I tillegg til dette har vi investert i regntøy, en tynn parkdress og sandaler. Og til bursdagen sin fikk Orvar noen fine ullplagg. Så bortsett fra støvler, tror jeg vi har det meste vi trenger.

Kanskje noen av dere med småttiser i barnehage har noen tips til lure barnehageklær?