Her i huset spiser vi pasta minst to ganger i uka. Minst. Vi gjør det gjerne enkelt; en eller annen form for fullkornspasta, saus og grønnsaker på siden. Og for å gjøre litt ekstra stas på hverdagsmiddagene topper vi pastaen med parmesan, pinjekjerner og frisk basilikum.
Som oftest er tomatsaus basisen i pastamiddagene våre. Og den lager jeg helst selv. (Selv om jeg synes pastasaus på glass er helt okei på travle dager!) I høst kom jeg over en oppskrift på tomatsaus på den fine bloggen Green Bonanza, som Mia skriver. Den besto av tre ingredienser: Hermetiske tomater, smør og løk. Jeg ble nysgjerrig. Smør i tomatsaus? Hørtes litt rart ut. Og trenger man ikke hvitløk? Urter? Salt? Pepper? Jeg måtte jo bare prøve. Og det ble så godt! Faktisk den beste tomatsausen jeg har smakt på lenge. Den krever litt koketid, men bortsett fra det er den helt utrolig enkel å lage.
To porsjoner
– En boks tomat. (Jeg sverger til Muttitomater, for jeg synes de er aller best. Dessuten er de helt finmoste, noe som er en fordel når jeg skal lage saus til treåringen som er litt skeptisk til saus.)
– 50-60 gram godt smør i terninger.
– En løk, som skrelles og deles i to.
For å lage sausen, har man alt sammen i en tykkbunnet kjele, og lar det putre under lokk på svak varme i minst 45 minutter. Rør om av og til. Når sausen er ferdigkokt, fisker man ut løken. Man kan smake den til med salt, men jeg synes den var salt nok i seg selv med smøret.
Til sausen kan man for eksempel ha fullkornspenne, stekt aromasopp, pinjekjerner, parmesan og fersk basilikum. Så enkelt, og så godt!
Mia sin blogg må dere forresten stikke innom, den er full av gode oppskrifter på fristende vegetarmat. I september kom hun med bok også, den står på ønskelista mi!
I desember strikket jeg fem luer. Det var fint med små prosjekter på tjukke pinner etter en lang periode uten tid til å strikke noe som helst. Luene ble også til fine julegaver. Jeg strikket en vinterseilerlue fra Pickles og fire Skappelluer. Luene på bildene er Skappelluer – en veldig grei oppskrift å strikke hvis man er helt nybegynner. Disse går dessuten veldig raskt å strikke. Og fine luer er alltid kjekt å ha!
I dag har vi en rolig dag hjemme. Sola har tittet inn gjennom gardinene på stua. Ståle og Orvar har vært ute en tur for å leke. Jeg har småryddet litt når Ylva har sovet blundene sine. Hørt på musikk. Vi lar jula vare noen dager til – med goro til kaffen, vårt bittelille juletre, stjerne i vinduet og kongerøkelse. Jeg har ikke hastverk med å få det ut. Jeg strikke videre på en genser jeg begynte på i fjor vinter, som jeg tror blir veldig fin. Alpakka på tynne pinner tar tid, men nå er det første ermet nesten ferdig. Orvar har danset masse til Beatles. Ticket to ride og Come together er favorittene. (Orvar kaller forresten Come together for shoo!) Vi har dessert fra i går i kjøleskapet, og 20 minutter igjen av Sabrina som vi skal se i kveld. En riktig fin start på det nye året! Og det håper jeg dere har også.
Årets siste dag er her! Da kan det være fint å gjøre en liten oppsummering av året som har gått. Jeg har lånt noen spørsmål fra Clara. Jeg merker at det ikke er så lett å huske et helt år tilbake i tid, men vi prøver!
Gjorde du noe i 2016 som du aldri har gjort før? Leverte en masteroppgave og fødte i et badekar.
Ble noen av vennene dine foreldre i år? Ja, flere! Ekstra morsomt var det at jeg og en av kusinene mine fødte på samme dag.
Hvilken dato fra 2016 kommer du alltid til å huske? 27. september, da Ylva ble født.
Døde noen som sto deg nær? Nei, heldigvis ikke.
Hvilke land besøkte du? I overgangen mellom februar og mars tjuvstartet jeg litt på våren ved å besøke min gode venn Daniel i Roma. På den tiden var jeg i ganske dårlig form på grunn av graviditeten, jeg var stresset på grunn av masteroppgaven som nærmest virket umulig å få ferdig i tide, og jeg var generelt nedfor og sliten. De dagene i Roma styrket meg virkelig, både fordi jeg fikk litt lys og varme, og fordi jeg beviste for meg selv at jeg fortsatt kan reise ut på eventyr alene. Dessuten var det fint å le så jeg fikk vondt i magen sammen med Daniel!
Det beste kjøpet? Kanskje den nye sofaen vår, som vi kjøpte brukt på Finn? Synes den er så fin!
Var det noe som gjorde deg virkelig glad? Å få Ylva i armene mine for første gang. Å bli ferdig med lekorutdannelsen min. At jeg fikk en rolig og fin barseltid.
Savnet du noe i 2016, som du vil ha mer av i 2017? Tid til å lese, strikke og gjøre yoga.
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av? Lest bøker! 2016 ble et historisk dårlig leseår for meg. Men nå som jeg ikke har store oppgaver og eksamener hengende over meg, håper jeg å få lest mer. En bok i måneden, kanskje?
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av? Kastet bort tid på internett. Jeg har et elsk/hat-forhold til internett og sosiale medier. På den ene siden har jeg et så fint og varmt nettverk på nettet, på den andre siden er det så lett å klikke seg innpå sånt som man helst skulle vært foruten å lese. I 2017 skal jeg prøve å holde meg helt unna alle nettavisenes kommentarfelt.
Favorittprogram på TV? Stranger Things, Luke Cage, Skam og Fröken Frimanns krig.
Beste boka du leste i år? Himmelfall av Kari F. Brænne. Den handler om tsarfamilien under den russiske revolusjonen. Diktning ut fra faktisk historiske hendelser og myter. Veldig spennende! Den fikk meg til å ville lære mer om russisk historie. Elsker når bøker vekker nysgjerrigheten på den måten.
Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år? Generelt gladere, tror jeg. Begynnelsen på tjueårene var en turbulent og tung tid for meg, der jeg stadig var deprimert og hadde mye panikkangst. De siste årene har jeg fortsatt vært nedfor rundt januar, februar og mars, men resten av året har jeg stort sett hatt det bra.
Hva brukte du mest penger på? Lån, mat og kafé.
Noe du ønsket deg og fikk? Elskede Ylva.
Noe du ønsket deg og ikke fikk? Et gammelt, fint, knirkete hus på landet med en hage med epletrær og rosebed.
Hva gjorde du på bursdagen din i 2016? I år ble jeg 29 år, og jeg hadde en veldig fin bursdag. Ståle lagde frokost med sjokoladecroissanter, ekstra god kaffe og gaver. Jeg var en tur på universitetet, spiste lunsj på Liebling for meg selv og jobbet noen timer før Ståle og jeg hadde date på Villa Paradiso.
Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre? Å bekymre meg mindre. Jeg er ekspert i å bekymre meg, gjerne for ting jeg uansett ikke får gjort noe med.
Hva fikk deg til å ha det bra? Å gå turer i skogen. Strikkepauser.
Hvem savnet du? Synne som bodde i London, og Daniel som bor i Roma. Kusina mi Lisabeth som bor på Nordmøre. Venner jeg dessverre ikke ser så ofte som før lenger.
Mest stolt over? Å fullføre masteroppgaven min til tross for kvalme og utmattelse i begynnelsen av svangerskapet, fødselen min og å gjennomføre eksamen med en liten baby.
Høyeste ønske akkurat nå? At året som kommer skal bli fredeligere, både ute i den store verden og i meg selv.
Hva tenker du å gjøre annerledes neste år? Prøve å være mindre selvkritisk. Bli modigere.
Tusen takk for at dere har kommet innom denne bloggen i året som har gått, for alle kommentarer, e-poster og gode ord. Jeg har ikke fått brukt så mye tid på bloggen som jeg har hatt lyst til i 2016, og føler den har lidd litt under det. Derfor setter jeg ekstra stor pris på at dere fortsatt titter innom! Jeg håper på mer tid til å blogge i året som kommer, for det er så mange ting jeg har lyst til å skrive om. Håper dere vil henge med videre!
I dag skal vi feire det nye året med å pynte oss, lage noe godt til middag og dessert, tenne stjerneskudd og kanskje se en film. Det blir en rolig feiring, og det passer meg perfekt. Godt nytt år, kjære dere!
Gledelig jul, alle sammen! Jeg har ny julekjole, pusen maler på en sofa, nøttesteika står i ovnen, Orvar klarer nesten ikke å vente med å åpne pakkene og Ylva sover (akkurat nå). Håper dere får en fin kveld, uansett hvordan dere feirer!
Nå er det over to måneder siden Ylva ble født, og jeg har så lyst til å fortelle dere litt om hvordan det var. Jeg begynte å skrive dette innlegget allerede et par uker etter fødselen. En fødsel er vanskelig å beskrive, synes jeg. Min første fødsel var tøff og langvarig, og endte med epidural, riestimulerende drypp og til slutt forløsning med vakuum. Det var ingen god opplevelse. Denne gangen ble det helt annerledes.
Da jeg våknet på den siste tirsdagen i september, hadde jeg på følelsen at det ikke var så lenge til noe kom til å skje. Dette var to dager etter termin. Jeg gikk hele dagen med en murrende følelse i ryggen, litt som å ha menssmerter. Vi hadde fortsatt besøk av svigerforeldrene mine, og Orvar var hjemme fra barnehagen for å bli helt frisk fra en halsbetennelse. Vi brukte dagen til å rydde litt, leke med Orvar og handle mat. Jeg hadde egentlig en avtale om å gå tur med ei venninne på ettermiddagen, men avlyste fordi jeg tenkte at jeg trengte å hvile meg. I to-tida la jeg meg i senga en stund, og sendte melding til Ståle der jeg skrev at jeg tror det nærmer seg. Vi laget middag som vanlig, og vi la Orvar som vanlig. Da jeg satt ved siden av senga hans og strøk ham over håret og sang kvelden lister seg på tå, tenkte jeg at dette er den siste kvelden vi har bare deg å synge for. Det følte både vemodig og fint. Snart skulle den lille gutten vår bli storebror.
Utover kvelden begynte jeg å få mer ubehagelige tak i ryggen og magen. Jeg tenkte at det var de første, forsiktige riene som hadde satt i gang. Men foreløpig tok jeg det veldig med ro, for jeg tenkte at fødselen kom til å ta lang tid. Da klokka hadde blitt rundt åtte, begynte det å gjøre litt mer vondt. Men det var ikke verre enn at jeg lagde meg te, og drakk den i sofaen sammen med eplebåter og litt sjokolade. Vi så på Urix på NRK, som handlet om den første debatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Etter hvert ble det ubehagelig å sitte i sofaen, så jeg gikk og tok en god, varm dusj. Nå var klokka blitt omtrent ni, og jeg forsto at det kom til å bli fødsel den natta, eller morgenen etter. Jeg kom meg fortsatt greit gjennom riene – jeg klarte å snakke med Ståle, og holdt meg stort sett i bevegelse. Jeg prøvde å legge meg litt nedpå i senga, men det ble for vondt å ligge i ro. Vi bestemte at det var på tide å ringe til ABC, og de sa at jeg kunne komme når jeg ville. Jeg tenkte at vi kunne vente litt til, for selv om riene kom ganske tett, føltes de ikke så kraftige ennå.
Jeg fikk Ståle til å lage en brødskive til meg, for jeg tenkte at det var lurt å spise litt mens jeg ennå orket. Klokka var blitt nesten halv elleve. Jeg fikk bare tatt et par biter av den brødskiva før vannet gikk. Og da tenkte vi at det var på tide å ringe etter en taxi. Etter at vannet gikk, tok riene seg opp ganske kraftig. Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og jeg måtte lene meg på Ståle for å komme gjennom dem. Ståle rasket sammen alt vi trengte å ha med oss, og vi gikk ut for å vente på taxien. Det var skikkelig uvær i Oslo, med vind og regn. Vi kom oss inn i taxien, og Ståle ba sjåføren kjøre til Ullevål «så fort det går». Så ringte han ABC og sa at vi var på vei. I bilen måtte jeg virkelig konsentrere meg for å jobbe meg gjennom riene. Jeg hadde ikke øvd på noen pusteteknikker eller noe sånt, men prøvde å slappe av i hendene og kjeven, for ikke å spenne kroppen for mye. Under kjøreturen var jeg litt i min egen verden. Jeg registrerte trafikklys og noen kjente steder underveis, men stort sett satt jeg med lukkede øyne og prøvde så godt jeg kunne å puste. Sjåføren var nok litt bekymret for at det skulle bli fødsel i bilen hans! Vi kom frem til Ullevål klokka 23.10, og ble møtt av en jordmor som var så fin, så fin. Nå hadde riene blitt mye kraftigere, og jeg var jeg litt redd og motløs, fordi jeg tenkte at dette bare var begynnelsen.
Vi ble fulgt inn på fødestua – med et par pauser underveis for å komme gjennom noen rier. Der var badekaret allerede fylt opp, og det var dempet belysning med noen telys her og der. Jeg fikk forklart kjapt for jordmora hva som hadde skjedd så langt. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, og jeg sa at jeg var ganske redd. Redd for at denne fødselen skulle bli som den forrige – hard, lang og rotete. Jeg var redd for å måtte bli flyttet over til en annen avdeling i hui og hast fordi barnet ikke kunne komme seg ut uten hjelp. For å føle at jeg ikke hadde kontroll, eller for å få panikkanfall. Slike ting. Men så undersøkte jordmora meg, og det viste seg at jeg hadde 8-9 cm åpning! «Dette barnet kommer snart», sa hun. «Det er derfor du har det så tøft nå». Jeg ble så glad og så letta. Å få vite at jeg hadde kommet så langt, ga masse ekstra krefter. Jeg fikk hjelp til å kle av meg og komme opp i badekaret. Ståle hadde satt på musikk, Fairytales av Radka Toneff. Den fineste plata jeg vet om. Det varme vannet hjalp litt på smertene, og i pausene gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Vannet gjorde også at det var lettere å slappe av mellom riene. Ståle holdt hele tida en kald klut på panna mi, og strøk meg over håret. Han og jordmora var en så fin og rolig heiagjeng. Kort tid etter at jeg kom nedi badekaret, var utdrivningsfasen av fødselen i gang. Jeg fikk hjelp av jordmora til å bruke krefter på å presse i stedet for å slippe dem ut ved å skrike, og etter fire pressrier var Ylva født. Klokka 23.35, 25 minutter etter at vi kom til ABC.
Jeg fikk henne opp på brystet mitt, og Ståle sa at hun var så fin, så fin. Det var så rart, for med én gang jeg fikk henne til meg, visste jeg at det var Ylva hun skulle hete. Ylva betyr ulvemor, og det var noe med akkurat den kvelden, hvordan hun kom til verden med så stor kraft og det mørke, klare blikket hennes som gjorde at jeg følte at det var riktig. Heldigvis var Ståle enig. Og fordi hun lignet litt på Ståles farmor Johanne, fikk hun det navnet også. Ylva Johanne. Vi var så glade.
Ylva fikk være hud mot hud med Ståle mens jeg kom meg opp av badekaret, fikk tørket meg og kledd på meg. Jordmora klemte litt på magen min for å sjekke hvordan det sto til med morkaka, og den kom fint ut. Jeg ble sydd litt, og det gikk helt fint. Jeg lå og kikka på den nye, lille ungen min og prøvde å ta innover meg hva som akkurat hadde skjedd. Hvor fort det hadde gått. Så fikk vi være alene med Ylva et par timer, helt uforstyrret. Jeg prøvde å amme, og vi spiste et par tjukke brødskiver hver. Drakk varm te. Landet litt. Jordmora kom tilbake for å veie og måle Ylva. 3555 gram og 51 cm. Den natta sov vi på fødestua, for det var ingen ledige barselrom. Men det var helt i orden. Jeg følte at vi var i vår egen, trygge lille verden der inne.
Når jeg leser gjennom dette, er jeg nesten redd for at det skal høres for rosenrødt ut. Men det var virkelig en fantastisk fødsel. Til tider tøft, så klart, men denne gangen følte jeg at kroppen jobbet på lag med meg. Til tross for at det gikk veldig fort da jeg først skjønte at fødselen var skikkelig i gang, følte jeg at jeg hadde kontroll over situasjonen, og at dette var noe jeg kunne mestre. Jeg fikk også veldig god hjelp av jordmora under den siste delen av fødselen.
Vi ble bare på barsel halvannet døgn, og følte oss vel mer eller mindre overlatt til oss selv denne gangen også. Vi fikk hjelp når vi ba om det, men avdelingen var nok veldig travel akkurat da vi var der. Jeg slet med å få til ammingen, og vi dro hjem uten noen bedre løsning enn å bruke brystskjold. Det gjør vi fremdeles, og det er helt ok, men litt styrete. De første dagene hjemme var så breddfulle av alle slags følelser at det var nesten utmattende. Jeg var så stolt og glad over Ylva. Samtidig hadde jeg mye dårlig samvittighet ovenfor Orvar, og gråt ved sengekanten hans hver kveld etter at han hadde sovna. Det var ikke så lett å være i barsel og være mamma for en treåring samtidig, synes jeg. Men etter hvert gikk det bedre. Og Orvar var så mild og god mot lillesøstera si, selv om han nok kjempet med mange slags følelser selv i den lille kroppen sin. Nå er den sårbare barseltida over, og vi begynner å falle på plass som en familie på fire. Og selv om det kan være slitsomt og tungt, har vi det så fint, så fint. Vi fire.
Jeg sitter i senga med myke puter i ryggen. Drikker morgenkaffen min i en stille leilighet. Ståle og Orvar har dratt, pakket inn i varme klær – det er kaldt i Oslo i dag. Ved siden av meg sover Ylva. Jeg hører pusten hennes, ser hvordan det lille brystet hever og senker seg. Plutselig smiler hun i søvne. Mine barn er trygge og varme.
Samtidig faller bombene over Syrias barn. Og jeg vil helst se vekk, for det gjør så vondt å ta innover seg lidelsene. Og jeg føler meg så maktesløs. Men noe kan jeg gjøre. Jeg kan gi en sum til en av organisasjonene som er til stede for å hjelpe. Kanskje kan du også det?
På mandag hadde jeg min aller siste eksamen som lektorstudent! Og jeg tror det gikk fint. I alle fall greit. Og noe mer enn det hadde jeg ikke ambisjoner om. Dette var et fag jeg har hatt planer om å ta opp igjen siden 2010, da jeg frøs fullstendig på eksamen, og trakk meg. Derfor var det ekstra godt å få den ut av verden. Så nå er jeg – etter noen omveier og to barn – endelig ferdigutdannet lektor. Det fortjente en liten feiriring!
Så på torsdag hadde jeg bestilt frisørtime. De fleste av årene jeg har vært student, har jeg hatt det som premie etter eksamen. Ståle var med, så han kunne trille en tur mens jeg ble klippet. (Og kjøpe julegave til Orvar!) Så deilig! Jeg gikk for rett pannelugg denne gangen, og er veldig fornøyd.
Etterpå gikk vi til en av mine beste kaféer i Oslo, nemlig Vespa! Det er så fint der. Og pluss pluss: De har stellebord, og til og med en liten lekekrok for større barn med masse bøker, spill og leker.
Vi spiste vegetarsandwich, som var et slags ostesmørbrød med salat. Jeg klarte ikke helt å finne ut hva som var på det, men det smakte i alle fall veldig godt.
Etterpå måtte vi ha kaffe, så klart. Cappuccino på meg, og sjokoladekjeks. De har den beste jeg har smakt i Oslo. Sånn perfekt seig inni og sprø utenpå. Og så stor at den egentlig nærmest er som et måltid i seg selv. Det passer bra for meg som ammer. Rett etter at jeg tok bildet våknet forresten Ylva, og jeg ammet en veldig sulten og litt urolig bebis samtidig som jeg drakk kaffen min. Sånt som ikke synes på bilde, nødvendigvis. Vi hadde det i alle fall veldig koselig!
Nå gleder jeg meg veldig til å ha permisjon uten å ha noe annet jeg egentlig burde gjøre hele tida!
For en liten stund siden kom min fine venn og kollega Mira på besøk til oss for å ta bilder av Ylva. Hun fotograferte analogt i det sparsomme novemberlyset, og jeg synes bildene ble så innmari fine. Det føles som om hun har fanget akkurat sånn Ylva var akkurat da, med store øyne mot alt nytt i verden, lange gjesp, lubne bein og forsiktige smil.
PS: Da Orvar var helt ny i verden.
November har vært en fin måned. Den har ikke føltes så mørk som den pleier. Jeg har sparket i løvet med mine nye Dr. Martens (som jeg hadde ønsket meg så lenge!). Drukket mye kaffe, som vanlig. Litt mer enn vanlig, tror jeg. Kledd meg i kjole hver dag, for da føler jeg så mye bedre enn hvis jeg blir gående i pysjen. Selv om det kan være godt noen dager, også. Ylva og jeg har tatt dagene i rolig tempo, akkurat som i oktober. Vi følger hennes rytme, som fortsatt kan forandre seg fra dag til dag. Heldigvis ble hun født med en veldig behagelig døgnrytme, så jeg får sove bra om natta. Dagene har ellers gått med til å lese til eksamen når jeg kan, sånn innimellom. Jeg har prøvd ikke å stresse, selv om det ikke alltid er like lett. Jeg har gått fine omveier på vei til barnehagen om ettermiddagen, og sett på frosten som glitrer med Orvar på tur hjem. En dag lagde jeg svenske sjokoladeboller bare fordi. De fleste kvelder har Ståle og jeg tent levende lys og sett på serie sammen i sofaen, mens vi bytter på å underholde Ylva, som er aller mest våken om kvelden. Jeg har hatt friske blomster på spisebordet hele måneden, for det synes jeg man trenger i november.
Nå gleder jeg meg over at desember er her! Med teadventskalender, fine spillelister med julemusikk, planlegging av julehemmeligheter, senkede skuldre, lys overalt, kongerøkelse, pepperkakebaking og tid med de jeg er aller mest glad i.
