Om søvn

i babytid, mammaliv

Jeg har ikke sovet mer enn fem timer i strekk siden Orvar ble født for snart femten måneder siden. Og som oftest sover jeg ikke mer enn tre timer før den lille krabaten vår våkner. Det begynner å ta på. Jeg føler meg rimelig frynsete, skal jeg være ærlig.

Det er mange som har sterke meninger om barn og søvn. Jeg husker at jeg, da Orvar var blitt noen måneder, googlet noe sånt som «søvn baby x måneder». Og da åpnet det seg en verden av eksperter av ulikt slag som kunne fortelle meg at babyen vår nå burde sove som en engel natten gjennom. Og hvis han ikke gjorde det, var det nok fordi vi ikke hadde sluttet å nattamme, fordi vi hadde vent ham til kos og bæring og trøst, og bare ikke vært konsekvente nok.

Den samme holdningen møtte vi da vi lettere fortvilet oppsøkte barnepoliklinikken noen måneder senere for å utelukke at babyen vår hadde vondt noe sted, og derfor ikke fikk sove. Vi rakk nesten ikke fortelle noe om situasjonen før vi fikk kommentaren «åja, så dere har vent ham til å bysses?» med et hevet øyebryn. Ikke akkurat det beste utgangspunktet for å finne fram til mulige løsninger sammen.

image

De fleste råd om babyer og søvn går ut på alt man ikke skal gjøre. Ikke bære. Ikke la babyen sovne ved brystet. Ikke løfte opp. Ikke se barnet i øynene. Ikke ta barnet opp i senga. Det er ikke så mange råd om hva man skal gjøre i stedet. For hva skal man egentlig gjøre når babyen din skriker i mørket og strekker seg etter mamma eller pappa? Når det ikke hjelper å være trygt tilstede, synge og stryke?  Når gråten eskalerer til panikk? Jeg har fulgt intuisjonen min, og gitt barnet mitt den nærheten og tryggheten jeg føler at han trenger. Selv om det betyr at jeg har forkastet de fleste velmente råd. I alle fall de som kolliderer fullstendig med det jeg føler er riktig.

Egentlig stoler jeg veldig på meg selv i dette. Men i møte meg ekspertråd på nettet og sykepleiere med hevede øyebryn kan jeg føle meg usikker. Det er litt sårt å be om hjelp, og få til svar at problemet bunner i at du har gjort noe feil. Jeg ønsker meg litt mer aksept og forståelse for at babyer er veldig forskjellige. Av og til får jeg følelsen av at de som skal gi småbarnsforeldre råd, ser på babyer som små maskiner som må programmeres riktig for å fungere slik vi voksne vil.

Jeg har ikke hatt lyst til å problematisere dette med søvnen alt for mye. Jeg synes generelt det er altfor mye stress og press rundt det å få barnet til å sove gjennom natta. Som om det er et mål i seg selv. Og et mål for hvor vellykket man er som foreldre. Men så klart blir man opptatt av søvn når man ikke får nok av det. Og jeg legger ikke skjul på at jeg er sliten, og litt skulle ønske at det fantes en magisk oppskrift som ga sammenhengende babysøvn. I alle fall én natt. Men noen slik oppskrift finnes ikke. Så vi får bare gjøre så godt vi kan mens det står på. Minne oss selv på at this too shall pass. Og håpe at det blir en god natt.

35 Kommentarer på Om søvn

  1. underveis
    21:47, 03 okt 2014

    This too shall pass. Ja. Jeg tror det var 6-7 år i strekk at jeg sov 4-5 timer på nettene, fordelt på mange økter. For jeg fikk jo en til og en til etter den første. Og det ble vanlig å ha det sånn og det ble vanlig å ikke si det høyt – pga de samme reaksjonene som du peker på at dere har fått. Si ingenting på helsestasjonen, ingenting til andre. For jeg skjønte jo akkurat dette du skriver – dette er sånn det er nå. Det er ikke noe galt og vi gjør ikke noe galt. Natta er til for kos og trøst og søvn – så mye søvn som mulig for så mange familiemedlemmer som mulig. I en eller annen seng, en eller annen armkrok. Ikke tida for strenghet og oppdragelse. Og vi er de store som skal ordne opp. Og det går over. Lykke til.

    Svar
  2. Ida Lindstad-Fossmo
    22:04, 03 okt 2014

    Forsett å følge intuisjonen din <3

    Svar
  3. Martine Røed
    22:05, 03 okt 2014

    Så fint du skriver Ine, veldig koselig å lese! Kjenner meg veldig igjen, hadde det helt likt når det gjelder søvn og andres meninger og «gode» råd.. Men nå, som 2 åring kan jeg si at jeg ofte våkner uthvilt, vi sover stort sett nettene gjennom, han er 2 år. Men for all del, de nettene han våkner for kos eller har mareritt tar vi han gladelig over i vår seng! – kunne ikke falt oss inn å la han gråte seg i søvn, fordi han skal lære seg å sove alene..

    Svar
  4. anette
    22:06, 03 okt 2014

    Kjenner meg så igjen i mye av det du skriver. Jeg har vært så fortvilet og utkjørt og lurt på om jeg i de hele tatt er i stand til dette flere ganger. Og vi har sikkert gjort alle feil i boka. Han får sove i vår seng om det blir mye uro om nettene og han får fortsatt mat på natta. Men han er så trygg, glad, nysgjerrig og fornøyd og det er det viktigste for meg. Dessuten er det veldig koselig med en myk liten barnekroppen som kryper tett inntil mammaen sin på natta;)

    Svar
  5. Silje
    22:19, 03 okt 2014

    Rart at alle andre vet så mye bedre enn en selv ?! Om det funker for dere og dette er riktig så kjør på. Dere har resten av livet til å lage rutiner, så kanskje akkurat nå bare la han få kos :) Jeg har selv ei på 3 år som kommer inn på natta og vil sove mellom mamma og pappa, og det er helt greit :)

    Svar
  6. Ann-Kristin Moen
    22:22, 03 okt 2014

    Jeg tror du har gjort alt riktig, fordi du har fulgt hjertet ditt. Hvis du føler at han trenger nærhet, fysisk kontakt og trygghet, så skal du gi ham det. For øvrig trodde jeg at det var mer eller mindre slutt på «la dem skrike til de sovner»- rådene jeg..
    Trygghet og omsorg har aldri skapt problemer. Redsel og utrygghet kan gjøre nettopp det. Så, fortsett å gjøre det som føles best for dere, du får sikkert plutselig sove en helt natt..

    Svar
  7. Caroline
    22:57, 03 okt 2014

    Nyere forskning sier at det du gjør er nettopp det riktige. Man skal ikke la barnet ligge å gråte. :)

    Svar
  8. Ingvild
    23:08, 03 okt 2014

    Vi stresset også m søvnen, følte oss mislykket, søkte råd – og verre ble det- med nummer en. Jeg var så sliten ig frynsete ig søvn var alt jeg tenkte på. I en periode våknet hun nesten en gang i timen (da hun var 10 mnd faktisk). Så fikk vi en til etter to år, og vi begynte bare å sove når og hvor vi hadde mulighet. Dagtid, på skift, hvert vårt rom m hvert vårt barn, alltid samsoving, og vi klarte oss m veldig lite søvn lenge. Gikk i en døs. Barna utviklet seg v bra og var trygge ig fine. Da minstemann var 3,5 kjente jeg at jeg ikke klarte å ha hovedansv på natta lenger, og d rare var at når d var avtalt at mannen min tok over, da sov jeg gjennom alt- mens han gikk fra seng t seng. Min indre på vakt-bryter slo seg av! Og nå er jeg back on track m 7 timers søvn. D rare er at d fortsatt er barn nr 1 som våkner om natta mens nr to har sovet gjennom siden han var året…

    Svar
  9. Hanne
    23:37, 03 okt 2014

    Fortsett å stole på intuisjonen din, ja. Babyer ER ulike. Jeg hadde min første sammenhengende søvn fra jeg la meg til jeg våknet av vekkerklokken på tretten måneder natt til i dag faktisk.

    Svar
  10. Kristin
    09:41, 04 okt 2014

    Gjenkjennelig! Er det ein ting eg har lært i forbindelse med baby og søvn, så er det at alt er omskiftelig. Både gode og vonde perioder. Det skal eg ta med meg til neste gong; sette pris på netter med nok søvn, og vite at dårlige perioder også går over. Om ein må vente aldri så lenge.. Etter lange perioder med baby som våkna fem gonger om natta (i den alderen de «burde» sove natta gjennom) så veit eg kor vondt det gjør vondt både i kropp og sjel. Så lenge ein er tilstede for babyen sin (dag som natt) så tenker eg at ein med det ikkje gjør feil. Å lytte til seg sjøl er viktig, uansett kva ekspertråd vil sei!

    Svar
  11. Bentemor
    10:01, 04 okt 2014

    Hvorfor ønsker mødre å slite seg ut! Dra vekk og sov en natt! Pump deg og legg deg på et rom med sov i ro. Stol på at mannen din greier dette en natt eller to

    Svar
    • Ine
      12:44, 04 okt 2014

      Jeg kan love deg at jeg ikke ønsker å slite meg ut ut. Det tror jeg ingen andre mødre ønsker heller. Jeg og mannen min gjør vårt beste i situasjonen slik den er, og prøver å løse ting på best mulig måte for alle tre. Synes du kommer med ganske bastante løsninger uten engang å kjenne meg og familien min.

      Svar
  12. Heidi
    12:02, 04 okt 2014

    Det er ingen andre enn du som kan vite hva som er riktig for ditt barn!! Selv har jeg to jenter som stjeler nattesøvnen fra meg på ulike måter, en før midnatt, den andre etter midnatt. Man blir sliten, sårbar og smårar av det, men man finner sine måter som passer for seg og barnet, og da må man gjøre det en ser passer inn. De fleste som kommer med hevede øyebryn og bedrevitende kommentarer, har 1. Ikke barn selv. 2. Vært så heldig og fått barn som sover natta gjennom, for de er forskjellig disse små. Eller 3. Det er så lenge siden de hadde våkenetter at de har glemt hva det er og fortrengt alle knep de selv brukte. Følg mammahjertet ditt og ta godt vare på deg selv!! Og tenk på det som om mini bare vil ha litt ekstra kvalitetstid med den omsorgsfulle mamma sin!! ♡ Hilsen en søvnløs mamma til to nydelige nattugler!! ;)

    Svar
  13. Cecilie
    13:25, 04 okt 2014

    Hei Ine. Jeg har aldri kommentert før, men leser jevnlig bloggen din. Synes den er så flott- en fin blanding av alt – flotte bilder, kloke refleksjoner og ærlig – uten å være utleverende. Spennende å følge deg og din familie i den fasen dere er nå. Mine barn er nå mellomstore, og vi opplever andre utfordringer enn før. Når det gjelder søvn har dette også vært utfordrende hos oss. Mange år med søvnunderskudd, som følge av tidlige morgener og avbrutte netter. Utfordringen har vel mest vært knyttet til at rytmen i hjemmet har krasjet med rytmen i samfunnet. For egentlig er det jo sånn at barn er forskjellig, og har ulike behov dag og natt. Opplevde også selv at det ble uttalt at barnets behov for trygghet og nærhet ikke var gjeldende på natten. Da skulle det sove. Helt ulogisk for meg. Vi valgte å følge barnets behov, og valgte bort å stresse med å følge alle råd som gikk på tvers av vår magefølelse. Barna våre hadde faste leggetider og egne senger, men ingen har ligget alene i sengen sin å vært redd eller lei. Vi kjøpte tidlig senger med plass til både barn og en voksen, og det har blitt mange netter og tidlige morgener på barnerommet. Et bevisst valg, som ikke hjalp i forhold til søvnunderskuddet. Men det går over- gradvis etter noen år. Vi voksne har delt uker og netter likt mellom oss, så søvnunderskuddet var likt fordelt. For oss har det vært positivt å være like trøtte. På den måten har dette vært med på å senke ambisjonene i familien, samt vi har begge unnet den andre søvn. Intensjonen med å dele dette er å vise at det er mange valg en familie kan ta mht. Søvn. Jeg tenker at vi kan velg våre kamper i vårt foreldreskap, for vår del valgte vi bort å kjempe i den tiden på døgnet når vi alle er på vårt mest sårbare.

    Svar
  14. Josefine
    13:39, 04 okt 2014

    Jeg har jo ikke barn selv, så jeg er har ingen erfaringer å dele. Men jeg tror det er viktig å følge magefølelsen. Det viktigste er jo at barnet deres har det bra. Jeg har også hørt at det er veldig forskjellig fra baby til baby, jeg har tre yngere søsken og foreldrene min forteller at vi var veldig forskjellig.

    Svar
  15. Line
    14:41, 04 okt 2014

    Kjenner meg veldig igjen i dette! Man kan bli rent overveldet av alle søvntipsene der ute… For vår del sov vår sønn sin første natt nærmest sammenhengende da han fikk sitt eget rom. Dette gjelder jo ikke for alle. Han er ett år nå og våkner som regel flere ganger etter at han har lagt seg, men sovner som regel fort igjen. Jeg merker at det er tøft med dårlig nattesøvn og jobb. Vi pleide å bysse ham i søvn, men fant ut at vi ikke kunne gjøre det i lengden. Nå kan han legges for kvelden og roes uten byssing, men det har tatt sin tid. Skrikekurer og denslags var helt uaktuelt, det er til og med noen som anbefaler det enda. Jeg stresset masse med å få ham til å sove til rett tidspunkt da jeg hadde permisjon. Ble helt utslitt av det. Nå styrer han søvntidene mer selv, men trenger enda hjelp til å roe seg for å sovne. Da er ofte vippestolen redningen. Barn er veldig forskjellige og det faller litt bort i alt søvnfokuset, synes jeg. Masse lykke til og hold ut! Klem

    Svar
  16. Ingrid B
    15:49, 04 okt 2014

    Høres ut akkurat som her. Andreas på 14 måneder liker kos om natta og synes ikke det er noe særlig å sove alene. Utrolig hvor lenge man klarer seg på lite søvn. Men godt alt er i perioder. God helg :)

    Svar
  17. Maren
    16:53, 04 okt 2014

    Du er bra, kjære Ine <3

    Svar
  18. Anaruh
    17:02, 04 okt 2014

    Sender en superstor kjempeklem!

    Svar
  19. Tone BS
    18:32, 04 okt 2014

    Barn er små mennesker med egne personligheter – uansett hva man gjør for å forme dem. Noen trenger mer nærhet enn andre. Stol på deg selv, du er en fantastisk mor! Trist å høre at man blir mottatt med dømmende øyne i møte med såpass autoritære mennesker i en veldig sårbar situasjon. Få en «second opinion»! Fortsett med det du gjør – du har rett; «This too shall pass».

    Svar
  20. Ann-Sofie
    19:20, 04 okt 2014

    Hei,
    Jeg er helt enig i det du skriver. Og jeg synes det er veldigt dumt at det er slik. Barn må få trøst og pupp lenge på natta. De er virkelig ikke maskiner og det er jo helt galet at mange mener man skal la de gråte i panikk. De er jo helt hjelpeløse.
    Min datter sov sammen med meg i samme seng og ammet så mye hun ville til hun var 18 måneder. Så begynte vi å venne henne til sprinkelseng og eget rom etterhvert. Nå sover hun fra 19:30 til 07:00 på eget rom. Hun pleier å rope en gang i firetiden for en slurk vann og liten kos.

    Lykke til videre!

    Hilsen Ann-Sofie

    Svar
  21. irene
    19:30, 04 okt 2014

    Du gjør rett i å følge intuisjonen din. Sykepleiere med hevede øyenbryn, og eksperter med råd som ikke passer inn i deres barneoppdragelse skal du bare lukke ørene for. Ingen barn skal avvises av sine foreldre på den måten, og jeg tror heller ikke at de ville latt sine barn ligge å skrike i lange minutter på kvelds og natterstid uten trøst og nærhet. Jeg har også vært usikker mamma med et barn som ikke sov natten igjennom før hun var 2 år. da hadde jeg gått over 2 år uten å få EN HEL natts søvn. Men jeg lot ikke barnet mitt ligge å gråte alene, da tror jeg at min samvittighet hadde holdt meg våken resten av livet mitt. Jeg nattammet til hun ikke ville ha bryst, og deretter fikk hun flaske på natten til hun klarte å sove natten gjennom. På det tidspunktet trodde jeg vel at slik kom det til å være til hun ble 18, så da jeg en morgen våknet UTEN å ha vært våken en enste gang, var jeg mildt sagt overrasket.
    Om man lar sine barn gråte litt på dagtid, og lære seg å ikke bli tatt opp og bært på hele tiden, synes jeg ikke gjør noe. Men på natten da de kan føle seg utrygge for å ha drømt noe, være sulten eller lignende synes jeg man skal gi barnet den tryggheten de trenger. Jeg har selv vært et barn som har slitt med å få sove, vært mye redd på natten og følt på kroppen det å ikke få trøst på natten. Og dette gjorde meg til et usikkert barn, og jeg fikk til slutt angst mot å legge meg om kvelden. Jeg synes du gjør rett i å gi barnet ditt nærhet og trøst på natten, selvom det går utover din søvn. En dag vil det være over, og du kan sove natten gjennom =)

    Svar
  22. Ragnhild
    21:05, 04 okt 2014

    Å, eg blir rimeleg forarga når helsevesenet gir råd av den typen de har fått. Det kan vera mange grunnar til at ein baby vaknar ofte ofte om natta, men det at de byssar han i søvn, og gjer det de føler er rett, er i alle fall IKKJE grunnen til at han vaknar! Når de oppsøkjer det offentlege for å utelukka at han ikkje har vondt nokon plass, skal heller helsevesenet tre støttande til og seia at JA, de gjer det som ei kvar mor og ein kvar far instinktivt gjer i ein slik situasjon: er der for babyen. Kvifor kan dei ikkje berre gje desse råda: følg magekjensla, intuisjonen, ta han opp, kos, gje han pupp, byss, syng, la han sova med dykk … Og seier, som du skriv: Det går over. Dette er berre ein pitteliten del av livet med Orvar. Og Orvar er heldig som har ein mamma og pappa som dykk. Som du skriv, så handlar det òg om å bli kjend med babyen. Finna ut kva han vil, kva signal han prøver å senda ut. Alle babyar er ulike. Det er ikkje alle som søv natta gjennom frå dei der fem månader gamle.

    No når vår vesle, store gut har blitt 4 år, har eg gløymt korleis det var å vakna om nettene. Men eg hugsar eg tenkte: Det går over. Og at eg sov då eg fekk høve til det. Ja, og så fann eg eit blogginnlegg eg skreiv om å stola på magekjensla, gitt, frå 2011. Med eit boktips til slutt! (Eg trur boka finst på norsk no.) http://www.ragnhildas.blogspot.no/2011/05/om-magekjensle.html.

    Klem og klem!

    Svar
  23. Bente
    22:39, 04 okt 2014

    Hei, jeg støtter dere på det dere har gjort og gjør.
    Uansett hva andre gir råd om, så er det viktigste å stole på sin egen magefølelse. Dere kjenner barnet, og alle barn er forskjellige.
    Jeg har selv flere barn og har ikke sovet en hel natt på mange år. Det kommer av sykdom hos barna.

    Søvn et et vanskelig tema, men etter lang erfaring som veileder/rådgiver og som mamma er det viktigste å ikke legge for mye energi i å prøve å få barnet til å sove.
    De tiltakene man bestemmer seg for må følges.
    Prøv å lage dere pusterom og hjelp hverandre.

    Jeg er uenig i at man ikke skal ta det opp på helsestasjonen.

    Viktig å få støtte, selv om ingen kan løse det for dere.

    Svar
  24. maja
    22:53, 04 okt 2014

    Vi gjorde alt feil. Lot han sovne ved brystet. (Morgon)amma til han var nesten 18mnd. Ikkje berre byssa – men gjekk og byssa. No somnar han i fanget mens eg forsiktig voggar og syng. Søv til 5-6-7 utan å vakne. Mange hadde meiningar om at vi dulla for mykje. Eg blei i blant såra av kommentarar om at ein burde slutte å amme eller at ein reagerte for kjapt. Eg kjenner meg trygg no på at ein gjer rett når ein fylgjer sin intuisjon. Ville berre peppe deg til å tru på deg sjølv og dykkar families behov og løysingar!

    Svar
  25. Cathrine
    23:15, 04 okt 2014

    God kveld :)

    Jeg er så heldig så har nå en på 3 år og på 7,5 mnd som sovner etter en sang og god natt prat. Etter eldstemann begynte å sove i stor seng kommer han nesten hver natt å sover videre i midten, men det syns vi bare er innmari koselig :) Minstemann får nå smokken en gang eller to men sover videre. Veldig heldig der. Meeeen, jeg er veldig enig, man skal gjøre akkurat som man vil, det som passer deg og ditt barn! Men når det er sagt så har jeg nå 2 erfaringer med at «i senga rutine» fungerer bra. Vi har ikke faste rutiner med kveldsmat før evt ol. Ingen kveld er lik, men vi har fra dag 1 på begge to lagt de (i senga/kurven alt ettersom alder) i starten gitt mat og sunget men etterhvert kun sunget, i førsten en fast nattasang men etterhvert etter ønske. Etteehvert når ønskene har blitt mange har vi sagt «5 sanger» feks og holdt oss til det. Og jeg tror det har blitt en trygghet, nå er det natta og de vet åssen det er. Og nå som eldste er stor har vi en greie at når pappan er borte sover han med meg, det er stas for oss begge :)

    Jeg vet ikke om dere har flytta lille søte over på eget rom enda, men det stakk litt men bedret «mat jaget».

    Og leste en litt kvass melding med å sove og mannen passe, et godt tips! Er når det føles bra for dere – ha mini hos mormor feks og sov! Ikke i samme hus for da slapper du ikke av på samme måte ;) Eller det beste syns jeg er å være borte når de er med pappan sin, det er jo like bra. Så dra en natt et sted du liker, alene og sov 1 natt! Det fortjener du :))

    Svar
  26. Cathrine
    23:19, 04 okt 2014

    Oi oi, kveldsmat før bad* skulle det stå.

    Svar
  27. Silje
    09:09, 05 okt 2014

    Takk for at du deler! Og heldige lille Orvar som har så flotte og reflekterte (og trygge) foreldre.
    Ikke la noen (ikke familie, ikke venner og i alle fall ikke helsestasjonen) få dere til å lure på om dere gjør noe feil – for det gjør dere ikke!! Dere prøver dere frem med det barnet dere har. Jeg har tre små og det har ikke manglet på «råd» og kommentarer vedr. søvn. F.eks fikk vi Ferbermetoden anbefalt på helsestasjonen da eldste var 6 mnd (!!). Det tok litt tid, men så fant jeg roen og styrken i meg selv til å finne min vei, følge magefølelsen.

    Mine har aldri grått seg i søvn, jeg har ammet, bysset, båret, sunget osv.. Nå er de eldste 5 og 3 og sover (stort sett) natten igjennom, mens lille babyen vår ligger i vår seng og får pupp når han vil.

    This too shall pass – nemlig! Hang in there så lenge (for det er noe skikkelig herk å sove for lite!)

    Svar
  28. tone eriksen
    10:22, 05 okt 2014

    Kjære deg! Jeg liker bloggen din. Du skriver så fint og nært om det å være, ja, være. Mine barn er tenåringer og voksne, men det er gjenkjennende å lese og vekker følelser i meg som det er godt å kjenne på, men også litt sårt. Dette med søvn – jeg tenker at for de fleste småbarnsforeldre er dette noe de strever med i større eller mindre grad. Og det er ingen kjapp oppskrift på det heller. Barn er så forskjellige, foreldre er ulike, tusen velmenende råd florerer, og det å finne sin egen vei i dette er ikke enkelt. Jeg arbeider som familieveileder på en helsestasjon og snakker jevnlig med foreldre som i sin fortvilelse naturlig nok ønsker oppskrift og løsninger. Det kan jeg ikke gi dem, men kanskje vi gjennom samtaler og refleksjon kan komme til å finne en vei videre som de kjenner de kan være fortrolig med. Jeg vil nevne for deg to små bøker som er kommet ut i år. Det er «den lille tilknytningsboken» og «den lille foreldretrøsteboken» på Publica forlag. Jeg synes de er veldig fine og skulle ønske at alle nybakte foreldre fikk ett eksemplar av disse på helsestasjonen. Lykke til videre og takk for det du deler!

    Svar
  29. Ingvild S L
    19:09, 05 okt 2014

    Først nå etter nesten to år begynner vi å få rolige netter etter å ha fulgt den måten vi som foreldre har vært fortrolig med. Iben har aldri grått seg til søvn, hun har alltid fått kos, byssing og sang før hun sovner og hun synes er fint å sove i egen seng.
    Jeg har sittet med jugekors både i barslegruppe og på helsestasjonen fordi jeg visst vi ville få «blikkene» om vi fortalte hvordan vi gjorde det. Alle unger er forskjellige men det virker som de glemmer den biten når de kommer med råd.

    Dere er knallflinke og gode foreldre og det blir bra tilslutt!

    Svar
  30. Emilie
    00:21, 06 okt 2014

    ble så glad av å lese dette, i mylderet av ekspertråd en ikke føler seg komfortabel med!

    Svar
  31. Merethe
    21:35, 06 okt 2014

    Jeg ble veldig oppmuntret av å lese dette!! :) Tusen takk Ine og til flere av dere andre også som har lagt igjen utrolig fine og oppmuntrende kommentarer. Selv har jeg en på 4 mnd i morgen som bare sover 2 eller 3 timer før han igjen våkner natten igjennom. Det er kanskje ikke så rart da han er såpass liten, men jeg har også sett her og der råd om «hvordan få babyen din til å sove hele natten» og da jeg var på 3 mnd kontrollen fikk jeg et hefte som det stod «Gode råd om søvn og søvnvaner» Flott! tenkte jeg, men da jeg begynte å lese handlet hele greia om søvntrening. Jeg ble lettere oppbrakt. Dette er da ikke noen GODE råd! tenkte jeg og rev den i filler for å gi en respons for meg selv om hva jeg tenker om søvntrening.
    Så det er utrooooolig oppmuntrende å lese at såå mange andre er i samme situasjon (for ikke vet jeg hvor lenge dette vil vare med at han våkner hver 2 eller 3 time natten igjennom, men at jeg ønsker å møte min kjære lille skatt og enten amme han tilbake i søvn eller holde han og bysse han tilbake i søvn og være nær han når han våkner og trenger det er det ingen tvil om :) Han ligger forøvrig rett ved siden av meg i senga vår <3 Hvor lenge han kommer til å bli der før vi flytter han over i senga hans som er rett ved fotenden av senga vår vet jeg heller ikke :) Det viktigste for meg er at han føler seg trygg, elsket og tatt vare på så hva jeg gjør går ut ifra det. Og han er en veldig glad og fornøyd og trygg liten gutt. Nesten alle som jeg møter kjente som ukjente kommenterer på det. "Så blid han er!" og jeg tror virkelig det har med at han får så mye nærhet og kjærlighet som han gjør. (Om dagen så bærer jeg han for det meste i bæreslynge når han sover)
    Jeg tror det er oppskriften, hvis man kan kalle det det ;) på å få en trygg og glad baby :) MASSE nærhet og kjærlighet og bli møtt hver gang en gråter.

    Svar
  32. Carina
    11:07, 07 okt 2014

    For et fint og reflektert innlegg, Ine. Jeg kjenner meg godt igjen i dine tanker, selv om vi har vært «heldige» og sovet langt mer enn dere. Man gjør det man må, når det er slik det er. Lykke til. ;)

    Svar
  33. Ann
    14:36, 07 okt 2014

    Høyr, høyr! Det var ikkje mykje søvn på oss heller. Faktisk så vart eg så «skadeskutt» at eg i dag, to år etter at han endelig begynte å sove gjennom natta kvar einaste natt, vokner om morgonen og kjenner at eg er glad for at eg har fått lov til å sove heile natta. Og det er ei god kjensle :) God klem til deg!

    Svar
  34. Ingvild
    17:36, 14 okt 2014

    Da jeg fikk mitt første barn, hadde det ikke falt meg inn at dette var slutten på sammenhengende søvn om nettene! Det kan jo virke helt absurd, at jeg i løpet av de 9 månedene som gravid (og 6 månedene med prøving før jeg ble gravid) ikke en eneste gang hadde tenkt over at jeg ikke skulle kunne sovne om kvelden og sove helt til jeg våknet av meg selv på morgenen før om, tja, 10 år? :P Men slik var det altså. Derfor ble det et lite (stort) sjokk for meg da Vesla kom til verden og jeg måtte amme 3-4 ganger hver natt. Da andre i barselgruppa på helsestasjonen begynte å snakke om at endelig sov babyen hele natta gjennom, da de bare var 2-3 måneder, ble jeg småfortvila.
    Nå, med nummer to som er 14 måneder, har jeg innsett at alle barn er forskjellige. Noen sover hele natta fra de er 2 måneder (ikke mine barn), mens andre fortsatt ikke sover hele natta (mine barn). Vi bysser og koser med minsten her, for i våken tilstand, kan det virke som han har lakenskrekk… Kanskje en «feil» vi har gjort, å venne ham til å finne roen i trygge mamma- eller pappa-armer. Men ikke en feil i mine øyne. Det er det som funker på vår gutt, så kanskje noe annet funker på noen andres barn.
    Håper at din gutt etterhvert får lyst til å sove lenge og hele natta! Og gjør det som kjennes riktig for deg, for da har du gjort ditt beste! Og så tenker jeg det at vi foreldre er super-mennesker, som klarer så mye på så lite søvn. Har jevnaldrende venner uten barn som jamrer seg hvis de må stå opp kl halv sju om morgenen. Da tenker jeg stille inni meg: Bare vent til du får barn… Bare en liten digresjon ;)
    Alle gode tanker til deg :)

    Svar

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *