Om å sove sammen

i mammaliv, tekster og tanker

Mens man går og venter på en baby, bruker man mye tid på å forestille seg hvordan det skal bli, når bare den der lille i magen kommer. Jeg husker at vi redde opp senga til Orvar flere uker før termin. Soveskinn, nyvasket sengetøy, et lunt teppe. Over senga hang vi en vakker uro. En myk kanin vi fikk sitte i senga og vente på at den lille babyen skulle komme. Jeg forestilte meg vel også hvordan den lille astronauten i magen skulle sove søtt i den senga. Men vet dere hva? Den sprinkelsenga har vi nesten ikke brukt.

Untitled

For den lille som hadde bodd i magen min, han likte seg ikke særlig godt i sprinkelseng. Han ville helst være tett inntil mammaen sin hele tida. Dag og natt. Det er jo ikke så rart at en baby vil det. Men som helt ny mamma var det ikke noe jeg var forberedt på. I begynnelsen brukte vi mye energi på å prøve å få Orvar til å sove i senga si. Vi bysset, la han ned, og fant de mest kreative metoder for å rugge senga, så han ikke skulle merke at han var ute av armene våre. Som regel måtte vi løfte opp igjen, bysse mer, prøve igjen – mange, mange ganger. På morgenkvisten, ofte etter en lang natt med mye strev, tok jeg ham opp i senga vår. Ammet med ham liggende tett inntil meg. Så sovnet vi igjen, begge to. Det var fint. Og etter hvert fant vi ut at det ikke var verdt det å bruke så mye energi på å få Orvar til å sove i senga si. Vi fikk jo mest søvn, alle tre, når han sov i senga vår.

I det siste har jeg tenkt en del på dette: I hvor stor grad er valgene jeg gjør som mamma, påvirket av forventninger andre har? Da tenker jeg for eksempel på dette med å sove i egen seng. For jeg har tatt meg selv – ofte! – i å svare litt unnvikende når noen spør oss om natterutiner. Jeg har nærmest følt at jeg må bortforklare valget vi har tatt om å samsove. For man hører jo så ofte hvor viktig det er at babyen kan sovne på egen hånd. Og når man hører det mange nok ganger, begynner man kanskje å tenke at det er sant. Og at man har gjort noe helt feil, når ungen på et og et halvt år ofte ammes i søvn. Eller strykes på ryggen i en halvtime før han sovner. Selv om vi synes det er fint å gjøre det sånn. Og egentlig ikke har lyst til å forandre på noe.

Vi har nemlig ikke lyst til å la Orvar gråte alene. Jeg vil ikke se en annen vei når han strekker seg etter meg, og vil være nær meg.

Jeg har tenkt en del på hvordan det har blitt slik at det riktige – det normale – i vår kulturer at babyer, helt fra de er bittesmå, skal lære å bli så selvstendige som mulig. At vi så tidlig som mulig skal lære dem å klare seg uten oss. Da jeg ble mamma, syntes jeg at den største overgangen var å ha et annet menneske så tett innpå meg hele tida. Jeg var ikke forberedt på at babyen min helst ville ha kroppskontakt 24 timer i døgnet. Jeg ble sliten. Og enda mye mer sliten enn jeg hadde behøvd å bli, fordi jeg brukte mye krefter på å lure på om jeg hadde gjort noe feil, siden babyen min ikke ville ligge å pludre fornøyd for seg selv på gulvet, eller sove i sin egen seng.

Ofte skapes nemlig det inntrykket at hvis man samsover, får ikke babyen til å sove alene. Og hvis man bærer, vil ikke barnet ligge på gulvet. At man lager seg problemer ved å prøve å møte barnets behov. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror heller at barn er forskjellige, og at noen har mer behov for nærhet enn andre. Kanskje velger foreldrene da å samsove. Eller å bysse, synge, stryke, kose, være der. Til barnet føles seg trygg, og sovner. Jeg synes det er absurd at søvneksperter kaller det «for mye service på sengekanten».

Nå har jeg vært mamma i et og et halvt år. Og et sted på veien har jeg blitt trygg på at jeg har gode instinkter, og at det er lov å lytte til hjertet sitt. Så klart er det ting jeg gjør feil. Jeg lærer hele tiden. Men en ting jeg er helt sikker på, er at det aldri, aldri, aldri, er feil å ta Orvar i armene mine når han gråter, trøste ham og la ham vite at jeg er der. Selv om det betyr at han bruker litt lengre tid på å lære seg å sovne på egen hånd.

PS: Why African Babies Don’t Cry.

39 Kommentarer på Om å sove sammen

  1. Christine
    10:52, 26 mar 2015

    Så fint du skriver. Jeg er hjertens enig. Vi har en 2 åring som alltid har villet være tett inntil og fått lov til det. Nå sovner hun godt i senga si på kvelden mens mamma eller pappa synger ho i søvn. Og stort sett så våkner hun midt på natta og vil sove midt mellom mamma og pappa, og da sover vi så godt alle tre <3
    Kjenner meg veldig igjen i det å svare litt unnvikende når andre spør og det irriterer meg alltid at jeg gjør det. Men jeg vet at dette fungerer for oss, og da gjør vi det slik – med god samvittighet :)

    Svar
    • Ine
      10:56, 26 mar 2015

      Takk for fin kommentar! Jeg har bestemt meg for å svare rett frem, og uten unnskyldninger, neste gang noen spør :)

      Svar
  2. Astrid
    10:57, 26 mar 2015

    Som trebarnsmamma har jeg lært meg et par ting på veien. Det ene er at ingen barn er like og at det ikke er noen fasit, og det andre er at man må lytte mest til seg selv, og ikke så mye til andre. Med førstemann var jeg «heldig». Han sov, var rolig og fornøyd. Da var det lett å følge råd om leggerutiner og diverse (on jeg burde fulgt dem er en annen sak). Med nummer to så tenkte jeg å gjøre som med nummer en, men plutselig satt jeg der, nok litt som deg, med en baby som vil være tett inntil, og jeg måtte lytte til meg og babyen, ikke andre. Seks år etter nummer to ble jeg gravid med nummer tre, og jeg bestemte meg for å bare gjøre det som føltes riktig. Og nå har vi en liten gutt på ni måneder som både sover i egen seng inne hos oss, og i senga vår. Vi har det ikke travelt med eget rom (noe vi heller ikke har), sove hele natta (her puppes det når deg trengs), eller så mye annet:)
    Det er så hyggelig å lese dine betraktninger av hverdag og småbarnslivet, de små, store tingene liksom:)

    Svar
    • Ine
      11:36, 26 mar 2015

      Det du skriver er så viktig, og understreker det jeg er så opptatt av å formidle: Barn er utrolig forskjellige. Noen sover natta gjennom nesten fra de er nyfødt, andre gjør det ikke før de blir både to og tre år. Det betyr ikke at man han gjort noe feil.

      Svar
  3. Ann
    10:57, 26 mar 2015

    Det er så viktig med nok søvn! Who cares korleis vi får det til; så lenge vi sover då masse som det går om nettene! Ingen av mine har trengt kroppskontakt for å sove, men hadde de trengt det så skulle de fått det. Det tenkjer eg i alle fall no som eg veit at den nære tida går over.

    Svar
  4. jammen
    11:09, 26 mar 2015

    Selv har jeg ikke barn, – men det er fantastisk å se at det finnes folk som står for sine egne valg og samsover med barnet sitt! Jeg er helt enig med deg, fortsett å stå for det du mener – det som er riktig for noen andre er bra for dem, men ikke nødvendigvis bra for dere. Du er mammaen til Orvar og vet hva han trenger, det er fint at du stoler på den følelsen.

    Svar
  5. Liv Lofthus
    11:10, 26 mar 2015

    jeg har vært, og er vel fremdeles, en som svarer litt unnvikende på spørsmål om soving. Vår eldste er snart tre, og lillebror er ni måneder, vi sover alle fire i dobbeltsengen. Vi bortforklarer det litt med at barnas soverom ikke er klare ennå, og det er forsåvidt sant, men det er like mye fordi vi alle trives med det sånn. Også er det nesten litt vemodig å tenke på at de om ikke alt for lenge sikkert skal sove på egne rom, for den tiden kommer helt sikkert snart. Så jeg tror vi koser oss med det ennå litt til.

    Svar
    • Ine
      11:22, 26 mar 2015

      Så bra at dere gjør det dere trives med, Liv! Vi har ikke noe rom til Orvar enda, og enn så lenge tenker jeg at det bare er praktisk – da har vi kontor og gjesterom i stedet! Kos dere med å sove sammen, alle fire :)

      Svar
  6. Ragnhild
    11:26, 26 mar 2015

    Amen til alt du skriv her! Kjenner att det med sprinkelsenga. Vi rydda ho faktisk heilt vekk då veslebror blei fødd før jul. He-he. Og det kjennest heilt naturleg ut å både samsova, amma i svevn, bera og byssa osv. Sjølv om det er slitsamt i enkelte periodar. Men det ER slitsamt med baby, same korleis ein snur og vender på det.

    Storebror på 4.5 år kjem framleis opp i senga til oss om natta. Han har eiga seng på rommet vårt, som han sovnar i (medan ein av oss ligg attmed han til han sovnar – men det går superfort no), og så kjem han tassande sånn i 1-tida opp i dobbeltsenga. Og der ligg eg og veslebror på 3.5 månad (som eg også ammar i søvn og samsøv med). Pappan har mellombels flytta ut på gjesterommet;-) Så då ligg eg der då, med puppen ute til minsten og storebror sovande tett inntil meg. Dei treng nærleiken, og den skal dei alltid få.

    Svar
  7. Ingvild S L
    11:42, 26 mar 2015

    Vi har sovet sammen siden Iben og jeg kom hjem fra sykehuset. Og sengen like urørt det første året. Hun var også en baby som ville være tett, så tett (kan ikke få anbefalt bæresjal høyt nok!) og det føltes helt rett.
    Natten vår er todelt, hun sovner fint i sengen sin og blir urolig rundt 1-2-tiden. Da tar vi dyne og pute inn i vår seng og vi sovner godt igjen. De gangene vi prøvde å hjelpe henne å finne roen igjen i egen seng slo feil og det ble strevsomme netter for alle tre.
    Jeg stresser ikke noe med det, vi våkner fint sammen (noen ganger altfor tidlig, haha) i stedet for at hun blir stresset av å våkne uten at vi er der.
    Og før vi vet ordet av det sover hun natten gjennom :)

    Svar
  8. Susanne
    11:43, 26 mar 2015

    Som mange andre skriver, så må man jo bare gjøre det som er riktig for en selv og barnet :) Alle barn og foreldre er forskjellige, og jeg tror du har helt rett i at man som nybakt førstegangsmamma ofte stresser mye over hvordan man burde gjøre tingene – korrekt.

    Jeg er også litt missunnelig, fordi min datter på 1 år slett ikke har det der nærhetsbehov, som jeg noen ganger kunne ønske hun hadde litt mer av :) Bevares, hvis hun er syk eller lei seg sover hun med oss, men ellers sover hun i egen seng – inne på vårt rom. Rett ved vår seng. Sånn sover vår familie bare best :) Og ved 9 måneders alderen stoppet amningen. Igjen var det ikke noen hard tvangs-agtig prosess, men det gikk liksom av seg selv, selv om jeg hadde tenkt og amme til hun i hvertfall var 1. Hvis hun hadde hatt behov for å bli ammet lenger, ville jeg ikke nølt med å fortsette det, så lenge det fungerte for oss alle sammen :)

    Svar
  9. Nybakt mamma
    11:52, 26 mar 2015

    Åh så godt å lese!
    Jeg fikk klump i halsen, rett og slett. Jeg fikk ei lita tulle for 8 uker siden og jeg kjenner meg så godt igjen i den overveldende av å ha en ny person klint inntil seg hele døgnet. Noen uker ville hun kun sove OPPÅ meg (ved siden av var ikke nært nok). Jeg ble så sliten og fikk ikke sove noe særlig godt. Redd for å rulle over babyen eller dra dyna over henne. Nå går det bedre, hun tar seg til og med noen økter i sin fine bedside crib. Uansett: det er så deilig å høre noen si det som det er, ikke bare overdrive hvor SNILL babyen deres er… For jeg tror ikke en baby er snill eller ikke, de har bare ulike behov. Stå på! Bra blogg :)

    Svar
  10. Karoline Dunne
    12:15, 26 mar 2015

    Så fantastisk å lese dette! Sønnen min er nå 7 måneder gammel og jeg har sovet med han siden han ble født. Som du skriver var senga redd opp og uroen hengt opp flere uker før han ble født her også, men aldri brukt. Jeg har også kjent på dette med andres forventninger og hvordan det etterhvert kommer til bli (kanskje enda verre) etterhvert som han vokser. Utrolig godt å lese dette og føle meg enda mer forberedt og sikker i min sak – alle er forskjellige og hvorfor ikke bare gjøre det som fungerer best for sine barn og en selv. Tusen takk for at du delte dine tanker rundt dette, Ine! :-)

    Svar
  11. Linn
    12:36, 26 mar 2015

    Alle familier må gjøre det som passer best for dem selv. Vi har valgt å sove sammen i en familieseng og det synes vi er den beste løsningen. Barn vil gradvis løsrive seg fra foreldrene og det må få ta den tid det tar. Det er ikke foreldrene som skal løsrive seg fra barna.
    Hilsen pedagog

    Svar
  12. Hanne
    12:37, 26 mar 2015

    Som kommende mamma synes jeg det er veldig godt å høre at det ikke finnes noen fasit på hva man skal gjøre, både gjennom dine refleksjoner og de i kommentarfeltet. Det er skikkelig skummelt å skulle ha ansvar for et annet menneske, kjenner jeg, spesielt med så manger erfarne damer som skal gi råd i hytt og pine. Jeg tror, som du, at det er lurt å lære seg å kjenne barnets behov, og som lærerstudent ser jeg jo at barn er utrolig ulike. Renkner med det også gjelde hvordan man på best måte faller i søvn. Klem til deg, Ine, du er et godt forbilde!

    Svar
  13. Ane
    12:39, 26 mar 2015

    Gjør det som føles best for deg og din familie, og vær stolt av det!
    Med vår eldste (nå tre år) begynte vi å samsove først for et år siden ;-) Da fikk hun stor seng og da ble det jo så lett å krype ut og løpe inn til oss. Så lenge vi alle sov godt orket vi ikke gjøre noe med det. Og nå i høst kom lillebror. I motsetning til storesøsteren, som sov godt i kurv og sprinkelseng da hun var baby, var det helt uaktuelt for ham å sove noe annet sted enn tett inntil meg. Nå sovner han i sin egen seng, men havner i dobbeltsenga fra første nattammerunde. Som regel ender vi opp med å være fire der. Trangt, men greit. Og det varer ikke evig. Så lenge alternativet for min del er å være huløyd og skjelven av søvnmangel, samsover jeg! Det har jeg ikke noe problem med å si høyt heller. Fastlegen vår holdt på å falle av stolen da vi fortalte at lillebror har «åpen bar» om natta (han forsyner seg mer eller mindre selv), mens helsesøster synes det hørtes fint ut. Når jeg tenker over det, er det jo helt naturlig – og så godt! – at barna vil være nær foreldrene sine.

    Svar
  14. annikken
    13:25, 26 mar 2015

    Det er så mye som er vanskelig i mammalivet, og man får jo ingen bruksanvisning!

    Jeg husker jeg leste Gro Nylander da jeg var gravid som skrev om at ingen afrikanske barn gråt fordi det ble båret rundt og fikk nærhet hele tiden. I etterkant har jeg tenkt at det var jo en spesiell ting å skrive da det blir som å skrive at i Europa foregår barneoppdragelse på denne måten punktum. Uansett – jeg ble inspirert og tenkte at her skal det samsoves for alltid og jeg skal bære alt jeg kan:) Jeg er glad jeg gjorde dette de første 3-4 mnd med den lille bylten. Men selv opplevde vi at fra denne alderen var det helt andre ting som fungerte, dog etter mye prøving og feiling og usikkerhet. Selv har jeg kanskje følt det litt motsatt av deg mtp forventninger. Jeg kjente meg så igjen slik Helena Brodtkorp beskriver det i «Mammasjokket», om du har lest den (forøvrig veldig bra bok!) Hun beskriver tilknytningsomsorgspresset hvor du føler deg unormal om det ikke fungerer og lurer på om du driver med frastøtningsomsorg;) Det virker også som skrikekur brukes om alt annet enn å bysse i søvn. Første gang min mor skulle legge sønnen var han ca 8 mndr. Jeg og pappaen skulle i bryllup. Vi øvde kvelden før og satt i stua mens mormor satt inne på rommet og sang for og strøk på den illsinte lille mannen som ikke ble puppet i søvn. Det var selvsagt utrolig vondt, men jeg ville i bryllup og jeg var kjempeutslitt av å puppe hver time frem til midnatt, det hadde jo pågått i omtrent et halvt år og gjorde at jeg aldri kom meg ut på kveldene. Etter en time kom moren min ut av soverommet og spurte om vi skulle fortsette. På de par minuttene hun var ute av rommet, hadde gutten sovnet. Slik fant vi ut at for ham fungerte det best å la ham ligge alene mens vi gikk ut og inn i korte intervaller ved legging. Han sovnet etter kort tid. Plutselig kunne pappaen legge og gutten sov i lange intervaller. Men jeg følte meg sååå fæl som gikk mot alt jeg hadde lest om gråting alene på soverommet.

    Også endrer jo ting seg. Nå sovner han sittende på fanget mitt hver kveld igjen (på kort tid,) men sover helt klart natten gjennom best i egen seng på eget rom. (2,5 år.)

    Det ble en lang tekst, jeg tror jeg har vært heldig med både venninner, bekjente og barselgruppe, for jeg kjenner meg ikke igjen i å møte kommentarer og blikk på om man gjør sånn eller sånn fra kjente. Jeg synes heller ikke helsestasjonen har vært bastante i råd den ene eller andre veien. Jeg ammet til mini var 20 mnd og fikk aldri rare blikk dersom jeg fortalte det (mulig jeg bare overså det;) Jeg har hovedsaklig blitt usikker og følt meg mislykket etter å ha lest på sider som Lykkelig barndom osv…

    Jeg tenker at man bør være forsiktig med å være bastant fra begge «leire», – både «Sove-Karin & co», men også alle som proklamerer om hvor utrolig farlig det er å skrike alene for et barn etter spedbarnsperioden. Jeg tror helt klart det er noen barn som opplever for mye styr rundt legging/eller service som Naphaug kaller det (slik som jeg drev med…) og tenker at det og må være lov å si det også. (Nå snakker jeg ikke om spedbarnet altså, må bare understreke det.)

    Du skriver veldig fint om tanker om det å ha barn! :) Tenk at det fineste i livet også kan være så vanskelig!

    Svar
    • Ine
      13:49, 26 mar 2015

      Takk for at du deler dine erfaringer! Må bare få understreke at jeg ikke mener at samsoving er det eneste rette, men det som fungerer for oss. Det jeg først og fremst vil formidle, er at barn er forskjellige, og at det ikke finnes én løsning som passer for alle barn. Jeg liker ikke hvordan for eksempel Sove-Karin fremstiller det som at det er foreldrenes feil hvis barnet ikke sover slik vi ønsker. Noen ganger kan det sikkert være det, men i de fleste tilfeller tror jeg ikke det er det. Oftest er det eksperter med strenge regimer som uttaler seg om dette i media, derfor tenker jeg det er fint med noen andre stemmer også. Men jeg er helt klart enig med deg i at man skal være forsiktig med å være bastant. Jeg er dog veldig imot å la barn gråte alene, uansett alder. Jeg tror ikke nødvendigvis det er farlig, men jeg tror det er veldig vondt for den lille når det står på. (Men nå må jeg få skyte inn at jeg synes det du beskriver, med mormor og etter hvert pappa som legger, høres helt fint ut.)

      Og ja, tenk at det fineste i livet også kan være så vanskelig! Synes Erin på reading my tea leaves skrev det så fint i et innlegg om amming her om dagen: «I guess what I’m trying to say is, all blessings are mixed blessings. But they’re blessings all the same.»

      Svar
      • annikken
        15:46, 26 mar 2015

        Fint og veldig gjenkjennelig sitat:)

        «Alle» venninnene mine ha fått barn de siste årene, og er det en ting som er sikkert, så er det at de er forskjellige. De har sine enkle ting og sine vanskelige ting! Og felles er vel at alle foreldre er innom de fleste metoder og «teknikker».

        Jeg leste deg ikke som at kun samsoving er bra altså. Jeg synes det virker helt topp å samsove lenge når alle sover godt, hos oss er det oppvåkning konstant og armer og bein, så det går ikke. Selv hadde jeg madrass inne hos foreldrene mine leeenge! Og er helt enig i at det er dumt å påføre foreldre enda mer skyldfølelse og usikkerhet ved å gi inntrykk av at det er deres skyld at barnet ikke sover som man ønsker! Men i mange tilfeller tror jeg at barnet kan sove bedre med råd og veiledning til foreldrene, dersom man ønsker det. Dog er det bare så mye råd og veiledning om man googler litt… Og som jeg skrev mener jeg at tilhengere av tilknytningsteori må «gi slack» andre veien også. Les feks det fæle kommentarfeltet her: http://sovebebibloggen.com/2014/10/03/ooops-we-did-it/ For Sverre opplevde vi at at det var vondere for ham å ligge å være skrikende sint ved siden av oss i timesvis kontra å kjøre kortere prosess med omsorgsfull grensesetting og korte intervaller inn og ut av rommet.

        Vi blir 4 i september, og jeg tenker på hvordan jeg skal gjøre med den nye babyen, basert på slik Sverre var. Samtidig som jeg vet at det er et nytt individ… Det blir veldig spennende! Men jeg kjenner også på en mye sterkere selvtillit på at ting fikser seg. Også er fb-gruppa vi er med i veldig fin! :)

        Svar
        • Ine
          20:11, 26 mar 2015

          De kommentarene Gro får der, er absolutt helt bak mål. Viktig å diskutere på en ordentlig måte, uansett hvor uenig man er!

          Så spennende og koselig med en ny på vei! <3

          Svar
        • Sovebebibloggen
          13:19, 27 mar 2015

          Hei!
          Så fint at du linket til innlegget mitt. Det synes jeg viser to forskjellige synspunkter på en helt ekstrem måte.
          Jeg tenker ofte tilbake på det vi gjorde, og akkurat NÅ er jeg usikker på om vi hadde gjort det samme igjen. Det var ganske ille der og da, og ble forsterket tusen ganger av alle kommentarene jeg fikk i etterkant på bloggen. Men så tenker jeg litt videre, på hvor ufattelig slitne vi var på den tiden, og hvordan livene våre ble snudd på hodet etter bare 4 netter.
          Vi samsover fremdeles mye ved behov, spesielt på søndags morgen, selvom det mest kan kalles samdøsing, og jeg synes det er det beste i hele verden, så lenge det ikke holder oss våkne hver eneste natt:)

          Svar
  15. Maren
    13:31, 26 mar 2015

    Det er så fint at du formidler det å følge sin egen følelse rundt det som er rett.

    Svar
  16. jessica
    15:04, 26 mar 2015

    barnet mitt brukte heller aldri sprinkelsenga, men sov sammen med meg, likte å bli bært heletiden og masse kos ved puppen. kjempefint og åpent innlegg. :)

    Svar
  17. Julianne
    15:17, 26 mar 2015

    Jeg tenkte på teksten «why african babies dont cry» mens jeg leste hele teksten din. Så så jeg til slutt at du hadde linket til den. Og jeg er så enig! Jeg får vondt i meg når jeg hører at man skal «overse» barnet. Når jeg får barn kommer jeg nok til å tenke veldig likt som deg, ser jeg for meg :) Og i tillegg har jeg litt lyst til å være litt rebelsk og gjøre opprør mot det «normale» når jeg ikke føler at jeg kjenner meg igjen i det. Uansett hva det måtte være. :)

    Du er et forbilde!

    Svar
  18. Lena
    16:23, 26 mar 2015

    Fint innlegg! Det minte meg på at jeg og lillebroren min faktisk sov i samme seng som moren vår annenhver natt til vi var ganske «store»; tror faktisk vi fortsatte til vi var 10-11 begge to. Det var egentlig bare utrolig koselig, og har ikke hatt noen påvirkning som jeg kan se, ihvertfall for min del. Jeg tror faktisk ingen jeg kjenner er så opptatt av å være klare seg selv/være uavhengig og selvstendig som jeg er.. Så. Det å sove sammen er jo egentlig bare en utrolig fin ting. Husker moren min alltid måtte be meg lukke øynene og prøve å sove, for jeg glemte meg alltid, og lå våken med tankene mine altfor lenge. Kos å tenke tilbake på:)

    Svar
    • Ine
      20:19, 26 mar 2015

      Så fine minner! Takk for at du deler!

      Svar
  19. Frida
    16:45, 26 mar 2015

    Du er så klok og god! Jeg liker så godt disse innleggene dine om baby og mammaliv, hvordan du skriver så ærlig og åpent. Da jeg så videoen du linket til, tenkte jeg at Sove-Karin både så og hørtes ganske streng ut! Det er rart at det ofte er «ekspertene» som ikke klarer å skjønne at alle er forskjellige, når det kanskje er ekspertene som burde skjønt det framfor alle….

    Det eneste negative jeg har hørt om samsoving med små babyer, er at babyen fort kan bli overopphetet i løpet av natten fordi den ligger for tett inntil forelderen eller kan få for mye av dyna over seg. Og at foreldre kan rulle over babyen i søvne, slik at den kommer i klem. Hva tenker du om det det? Det går sikkert an å finne ut rutiner med samsoving for å unngå dette?

    Svar
    • Ingvild S L
      19:57, 26 mar 2015

      Jeg hopper inn med et lite tips her! Babyrede/babynest er veldig bra, man kan sy selv ellers finnes det mange fine håndsydde man kan kjøpe på epla o.l!
      Det er også viktig at babyen har sin egen lette dyne slik at den ikke blir for varm :D

      Svar
      • Ine
        20:16, 26 mar 2015

        Babyrede høres fint ut, synes jeg! Det kommer nok vi til å skaffe oss hvis vi får en baby til. Ellers er det som Ingvild skriver viktig at babyen har sin egen lette dyne. Og så klart skal man ikke sove med barnet hvis man er påvirket av alkohold, det er kanskje det aller viktigste. I tillegg må senga være stor nok. Vi kjøpte oss ny seng på 180 cm noen måneder etter at Orvar ble født – så vi har god plass. Helsestasjonen deler faktisk ut informasjon om trygg samsoving nå, det er veldig bra!

        Svar
  20. A
    18:57, 26 mar 2015

    Datteren min er like gammel som sønnen din, og er også mitt første barn. Så det har vært gøy å lese om dine erfaringer mens jeg går igjennom det samme!

    Mini vil ikke sove sammen med oss lenger! Vi vekslet mellom samsoving og soving i egen seng fra hun vår født. Hun har eksem, noe som var virkelig ille en lang periode. Da var det bare å ligge tett inntil som hjalp. Men da hun var ett år, måtte hun inn på eget rom. Hun sov natten igjennom, men jeg våknet av alle hennes lyder! Den overgangen gikk fint, men jeg har nok brukt flere måneder lenger enn hva bøkene sier for å sikre trygg overgang for henne. I stedet for tre dager, tok det sikkert tre måneder fra jeg måtte sitte ved siden av sengen hennes til hun sa hadet mamma, og ba meg gå ut av rommet (!).

    Nå sover hun gjennom natten på eget rom, men både jeg og mannen savner å ha henne hos oss! Men hun vil ikke, hun ber om å få ligge i egen seng, og hun prøver selv å klatre opp i sprinkelsengen!

    Nå venter vi nestemann, og denne gangen skal jeg ikke styre med søvn, mat, amming eller bæring-babyen skal kunne få styre litt av showet selv, og jeg skal følge hjertet mitt og ikke hva alle andre sier.

    Og ikke minst gleder jeg meg til å samsove med en liten baby igjen-de blir så fort store, og sier i selv fra når de er klare til å slippe hånden din, ikke motsatt:-)

    Svar
    • Ine
      20:19, 26 mar 2015

      Så fint å lese om dine erfaringer! Og så gøy og bra at datteren din gir så tydelige signaler om at hun faktisk vil sove alene. Masse lykke til med nestemann! Så stas!

      Svar
  21. Pymm
    21:18, 26 mar 2015

    Det eneste jeg angrer på fra spedbarnstiden, er at vi brukte så mye energi på å prøve å få ungen til å sove i egen seng! Mens jeg var gravid, fikk jeg Anna Wahlgrens bok «Sove hele natten» i gave av en kollega. Jeg pugget hele boka for å forberede meg på å få ungen til å sove hele natta tidligst mulig. Heldigvis tok jeg aldri i bruk noen av metodene hennes, men besattheten av å få sove hele natten hang lenge over meg. » Sover hen hele natten, da?», var et av standardspørsmålene fra folk. Tilslutt gikk jeg mot alle anbefalinger, og lot ungen få amme fritt hele natta. Fordi det passet oss best.
    I dag sover 3-åringen sammen med oss, og har ikke engang egen seng.

    Svar
  22. SiL
    13:16, 27 mar 2015

    Hei Ine!

    Takk for at du skriver så fint om mangfoldet – i å møte barns behov, egne behov og andres forventninger…

    Jeg hører også en del. men har heldigvis ikke følelsen av at jeg må det ene eller det andre, derimot handler mye om å få energi til å orke dagene og nå blir det spennende når jeg skal ut i jobb etter hvert…

    Nå er babyen her snart 9 måneder. Og jeg synes ikke det med soving og amming er så lett – jeg skulle ønske jeg hadde en følelse av hva som er «rett» å gjøre… Jeg liker tanken på nærhet og at babyen/barnet skal selv løsrive seg, men samtidig synes jeg det er praktisk utfordrende! Vi har ikke så stor seng, så mannen sover på sofaen og har stort sett gjort det siden fødselen og jeg savner han… Jeg synes det er ok å samsove med babyen, men jeg blir ganske så utslitt av det, fordi jeg ammer så mye, jeg sovner bare etter jeg har ammet. Og egen dyne er bare å glemme, den sparkes av. Noen få netter har jeg ligget på sofaen og da er det mindre amming. Sovner i egen seng, men etter lang stund og vil gjerne ha mye oppmerksomhet der også… Vet ikke hva behovet til barnet er – så mye amming, er det nærhet eller «uvane» som flere hevder? Nå spiser lille også lite på dagen og jeg aner ikke… Noen tips eller tanker?

    Tvi tvi, alle flott mødre der ute!

    Svar
    • Ine
      17:25, 28 mar 2015

      Hei!

      Takk for fin kommentar :) Skjønner godt at du ikke synes amming og soving og sånt er så lett! Jeg har grått mange tårer av frustrasjon og utmattelse. Noen ganger er det tungt å være ammende mamma, man blir jo bundet til barnet på en annen måte en pappaen på godt og vondt. Det er lov å bli sliten, og ikke minst er det lov å kjenne at nok er nok – og at det er på tide å slutte. Man skal ikke strekke seg så langt at man blir helt på felgen heller. Jeg vet ikke om jeg har så mange tips, annet enn å prøve å finne en løsning som fungerer for hele familien. Letter å skrive enn å gjennomføre, jeg vet! Ønsker deg masse lykke til, i hvert fall!

      Svar
  23. Marimekko
    17:26, 27 mar 2015

    Samsoving er fint.

    Her sover barnet på over to år i foreldresenga. Barnet samsover med far, mens jeg sover på barnerommet. Jeg rømte senga for et par måneder tilbake for å slippe nattamminga.

    Og sprinkelsenga ble solgt på finn.no;)

    Er åpen om samsovinga til alle jeg :) Falt meg ikke engang inn at det skulle være noe tabu …

    Svar
  24. Silje
    20:17, 27 mar 2015

    TAKK for at du deler!! Vi har fått tre barn på 4,5 år, nå er minsten 1 år og vi har samsovet med alle tre, alle tre har hatt et veldig behov for nærhet, og jeg er så glad for at jeg fulgte magefølelsen med nr 1 i stedet for gråtekur som en insisterende helsesøster på det sterkeste rådet oss til. Hver må gjøre det som er rett for seg tilpasset hvert enkelt barn, og det er så klart ikke slik at man MÅ samsove, men det skal heller ikke være sånn at man møter motstand og bedrevitende holdninger dersom man (av ulike årsaker) velger å samsove. Jeg kommer aldri til å angre på de mange, mange timene av mitt liv jeg har ammet, bysset, strøket på ryggen og ligger inntil hvert av mine tre barn, aldri! Og du, du har en så fin blogg, takk for alle dine tanker!

    Svar
  25. Caroline
    20:37, 27 mar 2015

    Kjempefint innlegg! Jeg har nesten helt lik opplevelse som deg, med storesøster prøvde vi etter et par måneder å få henne til å sovne i egen seng, med hånd på magen og «hysjesynging» – hvilket tok minst 2 timer hver kveld. Dette ble pappaens jobb og jeg syntes det var helt grusomt å «ikke få lov» til å gå inn til de når jeg vet at hun ville sovna etter ett minutts amming. Det var selvsagt veldig deilig de gangene hun sovna i egen seng – å få noen timer på kvelden med hendene fri, men vi fant ut at det ikke var verdt det i lengden. Etter ca. 6 mnd flyttet vi henne på eget rom, og hun sov mye bedre med en gang, men det endte likevel stort sett med nattamming og samsoving litt over midnatt. Da jeg var gravid med lillesøster var planen å lære henne å sovne på egenhånd, men vi har sovet sammen stort sett hver natt, og nå er hun straks 10 måneder…. Det viktigste er å finne en metode som passer seg selv og familien best, og det er tross alt kun en liten periode av livet det er sånn. Jeg skal være ærlig på at min grense snart er nådd i forhold til dårlig søvn, jeg sover veldig lett med henne ved siden av meg, og det føles noen ganger som at jeg ammer og ammer hele natta – men det går helt fint, en stund til. :) Med storesøster ble nattesøvnen bedre med en gang etter barnehagestart – men tror nok at vi kommer til å være 4 i senga i lang stund framover.
    Heia dere!

    Svar
  26. Mariann
    17:28, 28 mar 2015

    For meg var det mye som falt på plass da jeg leste Jona i Mammalivet sitt blogginnlegg om det fjerde trimester ( http://mammalivet.blogg.no/1379783769_det_fjerde_trimester_.html ). Kort oppsummert går det ut på at de første tre månedene på utsiden av magen er å regne som en fortsettelse på svangerskapet, og en tilvenning til livet på utsiden). Da var jeg midt i mellom barn en og to, og skulle virkelig ønske at noen hadde fortalt meg dette før jeg ble mamma for første gang! Jeg har hatt det i bakhodet hele tida med lillebror, har hatt han mye mer inntil meg enn jeg hadde storebroren, og synes barseltida har vært enklere med han (men så er jeg ikke ny mamma, «bare» ny tobarnsmamma).

    Svar
    • Ine
      17:35, 28 mar 2015

      Enig, det innlegget er kjempefint! Jeg skulle også så gjerne ha vært bedre forberedt på at det er sånn. Mine forventninger kolliderte i alle fall litt med virkeligheten, og det bidro til at jeg ble enda mer sliten. Tror det trengs litt ny folkeopplysning om hva som er normal oppførsel for et spedbarn :)

      Svar

Svar Astrid Avbryt

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *