Om å miste motet, og å finne tilbake til det

i babytid, mammaliv

Untitled
Det finnes så mange fortellinger om hvor fint det er å være i mammapermisjon. Her kommer en fortelling som er litt annerledes.

Jeg husker at jeg grudde meg veldig da Ståle skulle begynne på jobb igjen to uker etter at Orvar var født. Skulle jeg liksom ta meg av den lille babyen vår helt alene mange timer hver dag? Hvordan skulle jeg få til det, liksom? Jeg som kunne telle på én hånd hvor mange ganger jeg hadde holdt en baby før vi fikk vår egen. Jeg som fortsatt hadde vondt og var sliten etter fødselen. Jeg som syntes det virket som en stor ekspedisjon å dra til byen med t-banen, og som syntes det var skikkelig skummelt å amme offentlig.

Men jeg klarte det fint. Ja, det var tungt, det var lange dager, det var mye slit. Men det var også veldig, veldig fint. Den første tida er så intens, jeg var så oppslukt av å bli kjent med ungen min, passe på, ta vare på, gi omsorg, finne ut av ting. Dagene kunne være lange, og jeg gledet meg alltid til Ståle skulle komme hjem. Men jeg syntes det gikk ganske bra. Jeg var sliten, men optimistisk. Tenkte at ting ville bli lettere med tida. At vi ville finne en rytme. Snart skulle jeg også sitte i sofaen og lese avis mens babyen min pludret fornøyd på gulvet. Snart skulle jeg få sove mer. Snart skulle jeg slutte å være så sliten.

Vi spoler noen måneder fram i tid. Orvar har blitt et halvt år. Jeg har ham på armen, går fram og tilbake i stua. Det er lenge siden jeg sto opp, men jeg er fortsatt kledd i pysjamas. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal møte denne dagen, men kjenner meg bare motløs. Orvar ser på meg med store, spørrende øyne. Forventningsfull. Jeg smiler til ham, men merker at det bare er munnen som smiler. Ikke øynene. Jeg føler meg tom innvendig, så utrolig sliten.Tårene begynner å renne nedover kinnene mine, snart hikster jeg. Ringer Ståle. Kom hjem. Jeg føler at jeg ikke klarer mer.

Det ble flere slike dager. Mange. Jeg ble mer og mer lei meg, sliten og frustrert. Og følte meg mer og mer som en dårlig mamma. Mammaer skal jo være glade, tenkte jeg. De skal synes det er stas å leke med babyene sine, og kose seg med å være sammen med dem hele dagen. Når jeg leser dette nå, høres det jo ganske teit ut. For så klart er ikke mammaer glade hele tida. Ingen er jo det. Og jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som synes lange dager alene med babyen kan være både ensomme og ganske kjedelige. Men i mitt hode var jeg en dårlig mamma, selv om jeg gav Orvar alt han trengte av mat, stell, nærhet og omsorg. For jeg ville jo bare sove hele tiden. Jeg lengtet etter neste gang det var tid for blund, og etter Orvars leggetid om kvelden. Og jo mer trist og lei jeg følte meg, jo mer skyldfølelse fikk jeg. Fordi jeg følte at jeg burde være glad, jeg som har så mye fint i livet mitt. Og fordi jeg følte at jeg ikke klarte å være en bra mamma for Orvar. Jeg prøvde å se framover, men de tre månedene med permisjon som sto foran meg, virket uoverkommelige. Jeg mistet motet helt.

Dette er et par uker siden nå. Og ting har blitt litt bedre. Jeg har fortsatt litt flere dårlige dager enn gode. Men jeg har fått håp om at det skal bli bedre. Også gjør jeg mitt aller beste hver dag for å legge vekk den dårlige samvittigheten, for jeg vet jo egentlig at jeg ikke kan noe for at jeg er lei meg, og at jeg er en bra nok mamma for Orvar. Jeg gjør jo så godt jeg kan. Min gode mamma sier noe jeg tror det er verdt å minne seg selv på i blant: for babyen holder det i massevis at man er helt alminnelig. Og det er ganske alminnelig å være sliten, frustrert og litt lei i blant.

Samtidig er det viktig å ta på alvor hvordan man har det, og prøve å gjøre noe med det. For meg hjelper det veldig mye å ha selskap, så da ting var som verst, spurte vi rett og slett bestemor fra Harstad om hun kunne komme å være her en stund. Det ville hun, og det har vært så fint! Både selskapet, og å ha hjelp med Orvar. Nå har bestemor reist igjen, så nå prøver jeg å finne gode strategier for at hverdagen skal bli så bra som mulig framover. Jeg tenker det er lurt at jeg bestemmer meg for at jeg skal ut hver dag, selv om det virker veldig tungt mange dager. Jeg skal prøve å gå i åpen barnehage, slik at Orvar kan leke med andre babyer, og jeg kan snakke med andre voksne. Jeg skal gjøre avtaler med venninner (både med og uten barn), og om ikke annet skal jeg gå omveier til butikken for å få frisk luft, dagslys og litt tid for meg selv mens lillen sover i vogna si.

Også skal jeg prøve å gi meg selv en klapp på skulderen hver dag, huske på det med at helt alminnelig er bra nok og at om en måned er det kanskje bare veier og at fram til da er det alltid tulipanbuketter å få kjøpt på blomsterbutikken, og god kaffe å lage mens babyen sover.

37 Kommentarer på Om å miste motet, og å finne tilbake til det

  1. Tea
    10:24, 22 feb 2014

    Først av alt: Klem til deg. Fint at du finner ut av ting og fint at du setter ord på det, ting blir gjerne litt mindre skummelt da. Tror det er (mange) kvinners lodd her i livet – dårlig samvittighet, for et eller annet. Mine barn er litt større, sover stort sett hele natten (for de gjør det etterhvert) men hvis jeg ikke passer på meg selv er det alltid mulig for dårlig samvittighet. Og det er fortsatt deilig når de legger seg:)
    http://news.yahoo.com/blogs/trending-now/moving-video-shows-moms-how-appreciated-they-really-are-180134771.html?soc_src=copy

    Svar
  2. Josefine
    10:30, 22 feb 2014

    Du skriver så fint! Sender tanker til deg, Ine <3

    Svar
  3. Torhild
    10:42, 22 feb 2014

    Mi kloke tante sa en gang til meg at du skal bare konsentre deg om å puste du, mens følelsene får rom til å bevege seg gjennom deg. Følelser kommer og går, det er motstanden mot dem som skaper større smerte. Tankene som svirrer, som prøver å tolke smerten. Prøv å la smerte være smerte, gi deg selv rom og tillatelse til å føle smerte, la tankene være der bare, uten at de nødvendigvis er sannheter om deg, svært sjelden er de faktisk det. Jo mer smerten får lov til å være hos deg, jo mindre motstand, jo lettere vil det bli å romme den. Jeg vet ikke om dette gir noen mening, men det jeg prøver å si i korte trekk er: du er bra nok akkurat sånn som du er, Ine. Med eller uten smerte.

    Svar
  4. Ann-Helen F Jusnes
    10:55, 22 feb 2014

    Jeg er en studiekollega av din mor, og leste bloggen din som hun hadde lagt ut på fb. Det er 23 år siden jeg fikk mitt første barn, jeg var 34 år og hadde egentlig aldri interessert meg for barn. De første månedene var akkurat sik som du beskriver. De første ukene var det bare pappan som badet henne… Karin min datter hadde kollikk og jeg klarte ikke å amme. Heldigvis hadde jeg også en klok mamma som sa at ungen har det jo bra selv om du ikke bestandig har det…. Jeg tror det du skriver om føyer seg så onn i rekken av alt vi synes vi må klare for at vi skal oppfylle det som kreves av oss. Jeg skriver det såpass ullent, for det er jo ullent. Og når det gjelder barna våre blir det så ekstra sårbart. Men de fleste av oss klarer jo det vi skal i livet,,, selv om det ikke er perfekt og slik vi egentlig synes det burde være. Jeg tror du er en veldig god mor nettopp fordi du ser dine begrensninger.
    Jeg ble egentlig ikke flinkere eller mer interessert i barn generelt etter at jeg ble mamma, men jeg tror faktisk jeg har vært en god mor for det….selv om de smurte matpakkene sine fra de gikk i 1.klasse selv, og selv om jeg ikke bakte så mye, eller hadde tålmodighet til å leke så lenge av gangen med dem. Finn din kjærlighet, det er en gammel mammas råd! Har ellers også lest noen av dine blogger og synes det er flott at du deler en ung kvinnes liv og tanker på så gode måter! Hilsen fra Lofoten og Ann-Helen F Jusnes.

    Svar
  5. Sissel
    11:45, 22 feb 2014

    Du er ikke alene!
    Det er så flott at noen setter ord på disse følelsene. Det verste for meg var jo at alle syns babytiden var den beste tiden på jord.
    Først når jeg etter ni måneder satte ord på hvor vondt jeg hadde hatt det siden fødselen, kunne andre fortelle at de også hadde hatt mange tunge dager!
    Lykke til videre.

    Svar
  6. Ingvild S
    12:25, 22 feb 2014

    Det er et vanvittig sjokk når man plutselig skal være alene. Jeg priste meg lykkelig at jeg hadde flere års erfaring fra barnehage med påkledning og bleieskift, ellers hadde ikke vist fram og bak på ungen.

    Jeg husker så godt den perioden, jeg kunne ikke amme og Iben hatet å ligge i vogna. Det var aldri snakk om lange koselige trilleturer eller avslappet amming på cafê.
    Og en gang fikk jeg et migreneanfall etter flere søvnløsenetter som endte på legevakten.

    Du er så flink og modig som forteller så åpnet om noe jeg tror mange opplever og dessverre føler det er et «nederlag» å innrømme!
    God klem :)

    Svar
  7. Sil
    14:41, 22 feb 2014

    Sender gode tanker – håper det bikker over igjen, at det blir flere «gode» dager enn «dårlige» etterhvert. Du ER mer enn følelsene og tankene dine. ;-D

    Svar
  8. celine
    17:08, 22 feb 2014

    Hei Ine.
    Først: Jeg er helt sikker på at du er en strålende mor! Også: Selv om vi ikke så hverandre så mye på museet, så hadde det vært hyggelig å ta en kaffe en dag. Jeg er fortsatt hjemme med Tobias, 1 1/2 år. Så hvis du trenger å gjøre noe på dag tid, så si fra, blir litt lange dager her og!!! :) 94489747
    Håper alt blir litt lettere nå som det nærmer seg vår. Klem fra Celine (fra Folkemuseet)

    Svar
  9. -e-
    17:22, 22 feb 2014

    Hei. Du er så modig som skriver om dette. Fint, og samtidig vondt, å lese.

    Jeg er også i mammapermisjon, bor i Oslo og har en sønn som jeg tror bare er litt yngre enn din. Vi kjenner jo ikke hverandre, men vi blir gjerne med dere på trilletur eller noe. Vi har massevis av tid, ikke vær redd for å spørre!

    Svar
  10. Synne
    17:52, 22 feb 2014

    Det er bra at du er ærlig, Ine! Jeg synes det er så fint at det går bedre, og ikke minst at jeg har truffet deg jevnlig i det siste, både tilfeldig og ikke <3

    Svar
  11. EF
    18:31, 22 feb 2014

    Første gang jeg var på helsestasjonen var det en mamma med et litt eldre barn som så på meg og sa «Hvordan går det egentlig? Den første måneden med min baby tror jeg var den verste i mitt liv». Skulle gjerne takket henne, men ville slett ikke kjent henne igjen! Hadde jo hørt om babyblues og slikt, men trodde likevel det positive og vakre skulle være overveldende, og slik var det ikke. Jeg tenkte ofte på hennes kjappe kommentar i tiden etterpå, det var trøst i det. Utrolig viktig at noen deler slike opplevelser og følelser!

    Svar
  12. Maren
    18:31, 22 feb 2014

    Det er så godt at det finnes sånne som deg her i verden. Ærligheten din er uendelig viktig. For Orvar er du en superhelt, og for meg også. Setter så pris på deg, og det tenker jeg på veldig ofte <3

    Svar
  13. Rebekka
    23:44, 22 feb 2014

    Det slår meg alltid at du er utrolig god til å skrive akkurat det du føler, uten noe om og men.

    Jeg tenker det at i mange samfunn er mødre som regel en del av et større kvinnefelleskap, der eldre og yngre slektninger og andre mødre hjelper til og gir råd når det trengs, og der man selv har vokst opp med å passe egne søsken og småbarn. I vårt samfunn har kvinner mange flere muligheter, men vi har ikke det samme felleskapet. Når vi blir mødre har vi tidligere basert vår identitet på hva vi gjør i jobb eller studier eller annet, og har kanskje hatt lite med babyer å gjøre. Og så skal vi plutselig være Mamma (og helst en skikkelig god en også!). Det er ikke rart det kan føles ensomt og vanskelig. Jeg tror det er viktig å huske på at at man ikke trenger å være verdens beste, eller synes at alt er like herlig hele tida, babyer kan jo faktisk være ganske ..kjedelige til tider. :)
    Finfin Mei Tai du har forresten!

    Svar
  14. Helene
    08:42, 23 feb 2014

    Takk for nok et flott innlegg, Ine. Det er alltid en god opplevelse å lese det du skriver, selv om det er godt eller vondt. Jeg tror det er veldig viktig at slike innlegg som dette blir skrevet. Det er så mye press på unge mødre og kvinner om å være perfekt disse dager, så jeg tror det er mange som går med dårlig samvittighet for alt man skulle vært, gjort, hatt osv. Jeg har ikke erfaring med det i en morsrolle, men kan skjønne at det blir ekstra press der. Og jeg kjenner meg igjen med dette med intresse for barn. Jeg turte ikke å røre det første tantebarnet mitt, men da de så fikk tvillinger ble det litt sånn «ta denne ungen»… Så da ble jeg kastet ut i det og fikk kjent litt på usikkerheten, men samtidig erfart at babyer ikke er så skumle som man skulle tro. Jeg tror absolutt det holder å være alminnelig bra og jeg tror helt klart du er det :) Og det holder mer enn nok å være deg og gjøre så godt man kan! Lykke til videre, Ine :)

    Svar
  15. Anne
    09:15, 23 feb 2014

    Hei Ine. Du skriver så utrolig flott, og jeg beundrer deg sånn for å tørre å være ærlig og å sette ord på ting. Noen av mine beste venner har sagt (i ettertid) at det første året med baby ikke var så veldig morsomt. De er noen av de fineste mammaene jeg vet om! Jeg tror ikke man skal ha så dårlig samvittighet for å ta en innedag de dagene man ikke orker noe annet, eller å kjøpe seg en halvtime foran tven med babyen i vippestol. For min del har redningen de dagene jeg har vært ekstra sliten å kommme seg ut allikevel. En tur i skogen med vogn og lydbok på øret har gitt meg tiltrengt alenetid. Heldige dere som har fine besteforeldre som kan komme å hjelpe til, og heldige deg som har en så klok mamma. Håper du har en fin helg – og husk at selv om det er mandag i morgen er det fortsatt lov med en bit sjokolade. Det kan redde enhver dag!

    Svar
  16. marire
    09:25, 23 feb 2014

    takk for at du deler. du er tøff og bra og jeg heier på deg!

    Svar
  17. Hanne
    12:17, 23 feb 2014

    Jeg er enig med de andre over her, Ine. Du er god til å sette ord på følelsene dine. Tror også du har rett i at du stiller mye strengere krav til deg selv enn hva lille Orvar gjør. Det høres ut som du er litt for streng mot deg selv. Orvar kunne ikke fått noen bedre mamma enn akkurat deg. Selv synes jeg permisjonsdagene blir så utrolig mye hyggeligere når jeg får vært litt sosial og gått på tur. Så det prøver jeg å gjøre nesten hver dag. Synes også alt ble mye lettere etter jeg begynte å gi babyen fast føde. Plutselig ville han både sove kveld, natt og i vogna. Halleluja. I alle fall: God uke til dere! Og si i fra hvis dere vil treffes.

    Svar
  18. Fioljenta
    12:47, 23 feb 2014

    Hei Ine!

    Åh, så fint at du skriver så ærlig om livet! Det er så utrolig viktig at noen gjør det, ellers ender vi alle opp med å gå rundt i en sånn «alle andre takler livet bedre enn meg»-boble. Og det er det jo ingen som gjør =)

    Jeg vil bare komme med et lite tips til aktivitet for mor og barn – nemlig babysang! Jeg er selv leder for babysang i kirka der jeg bor, og det er noe av det koseligste arbeidet jeg noen gang har fått delta på! Da kommer man mange mødre med barna sine og synger sammen i en halv time, og så kan man sitte sammen og prate med mødrene etterpå. Miljøet på babysang er stort sett veldig uformelt – og jeg opplever at mødrene prater veldig ærlig om livet! Det gir også meg som leder anledning til å prate litt ekstra med de mødrene som ikke har det så greit i permisjonstiden.
    Jeg er temmelig sikker på at det er babysang i Bøler kirke på mandager, så det er verdt å sjekke ut om du ikke har prøvd det ut før =)

    God klem til deg

    Svar
  19. Ingvildogmusikken
    15:08, 23 feb 2014

    Fineste Ine! For ei bra dame du er! Skriver så ærlig og sier det rett ut- sånn er det for meg akkurat nå! Det er beundringsverdig og jeg er stolt av å kjenne deg:) Dere er bra folk med gode verdier som gir trygghet og kjærlighet til barnet deres. At det kan være tøft forstår jeg veldig godt. Det er må jo være en av livets mest utfordrende oppgaver. Det at du ser og setter ord på det som er vanskelig er en stor styrke! Jeg heier på deg! <3

    Svar
  20. Anonym i dag
    17:14, 23 feb 2014

    Neimen du da! Dårlig samvittighet for dette er bare å trekke ned i do sammen med rispapirinnleggene til Orvar. Skal forsøke å fatte meg i korthet, men ikke sikkert det går. Dette er din blogg, ditt rom, for dine skriverier. Men kanskje det hjelper å se at du ikke er alene?

    Min skatt er drøyt 3 måneder eldre enn din. Jeg hadde en slitsom og tung (normal) graviditet, lang og vond (normal) fødsel, og en søvnløs og krevende (normal) barselstid. Og jeg har et velskapt og vidunderlig og ubeskrivelig deilig (normalt) lite barn, som fortsatt ikke liker vogna, og heller ikke sover så veldig mye, hverken dag eller natt. På en god natt (hatt kun en av dem siden oktober i fjor) spiser hun bare tre ganger. I dag sto vi opp 03.30. Kan utbrodere mye om hvor tøft jeg har det i hverdagen, men dette er ingen konkurranse. Ville bare illustrere at jeg skjønner hvordan det er å være sliten :) Jeg ble ikke fødselsdeprimert, takk og pris, men det har vært nære på. Hadde forhøyet risiko for det siden jeg har vært veldig alvorlig deprimert før, men fikk (samtale)hjelp den gangen og har blitt uendelig mye sterkere av det (ja jeg er lege).

    Poenget er – søvnmangel eller avbrutt søvn over tid, mangel på egentid over tid, og store livsomveltende forandringer (ja selv noe så herlig som å møte kjærligheten, flytte, kjøpe hus, gifte seg eller få barn) – kan hver for seg medvirke til depresjon. Og det høres jo ut til at du har hatt en (tilnærmet normal?) fysisk og psykisk reaksjon på at livet har vært og til dels er overveldende. Sleng litt hormoner på toppen av det….og en blanding av morskjærlighet og avmakt og trøtthet og fortvilelse, og så ender man opp der hvor du har vært. Selv de heldige som har ´lette´ fødsler og får ´sovebabyer´ kjenner sikkert på mye av dette.

    Nå når mitt gull er så stort at hun leker litt alene kjenner jeg på at jeg så inderlig gjerne bare skulle hatt liiitt mer tid for meg selv….og så kysser jeg de herlige bollete kinnene og den smale myke nakken og leker med skatten min og får henne til å le den vakreste latteren i hele verden, og så kløyves jeg brutalt i to av suget etter egentid og overveldende morskjærlighet.

    Heia deg som mamma og livspartner, heldige Orvar og Ståle, og hurra for at du deler.
    Stor hemmelig internettklem!

    (lesetips om å oppleve tunge stunder som nybakt mamma http://relativtunge.blogspot.no/)

    Svar
  21. Vilde Sofie
    20:07, 23 feb 2014

    Du er så fin, Ine! Du har en helt egen evne til å sette ord på ting – og for et mot du har som tør å fortelle om det slik! Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Veldig, veldig godt. Jeg tror vi har mye til felles. Å være mamma er ikke enkelt, og permisjon er absolutt ikke enkelt.

    Vær god mot deg selv! (Jeg håper vi kan treffes en gang :) )

    Svar
  22. Mona
    20:48, 23 feb 2014

    Du beskriver min første barseltid!

    Jeg har vært ærlig til barnløse venninner om at man ikke nødvendigvis blir umiddelbart lykkelig bare fordi babyen er født. Morsfølelsen og gleden over barnet kommer ofte snikende litt etter litt. Fra barnet var rundt seks måneder begynte jeg å kose meg hjemme med ham.

    Vi har fått et barn til og da fikk jeg oppleve lykkerus og nyfødtforelskelse. Barseltiden ble en helt annen. En del tunge dager andre gang også, men det var enklere å håndtere det.

    Svar
  23. Ida Therese
    22:05, 23 feb 2014

    Det er så flott at du er så ærlig. Hvis man bare hører solskinnshistoriene er det lett å tro at livet alltid skal være strålende og at nedturer er feil. Men sånn burde det jo ikke være:) Stå på videre<3

    Svar
  24. lena
    16:13, 24 feb 2014

    <3

    Svar
  25. lena
    16:15, 24 feb 2014

    hjerte.

    Svar
  26. Camulen
    21:26, 24 feb 2014

    Vet du, jeg får så lyst til å gi deg en stor, varm klem! Jeg skulle så gjerne passet Orvar litt for deg så du kunne fått sovet litt og slappet av. Så skulle jeg laget en god kopp kaffe til deg når du våknet, og sagt deg at du er verdens beste mamma. Så skulle jeg også fortalt deg at det blir bedre. Det gjør det. Jeg vet det, for jeg har vært i det dypeste mørket, og jeg kom meg ut igjen. Det vil gå over. Til slutt. Men det er jammen tøft når det står på.
    Jeg synes du er veldig klok som sier det som det er, og som ber om hjelp når du trenger det. Det måtte jeg lære meg. Også tror jeg det er lurt å gjøre noe hyggelig hver dag. Gå en liten tur og få dagslys, spise noe godt og være sosial.
    Du er så absolutt bra nok, kjære deg!
    Klem

    Svar
  27. tine katrine
    14:56, 25 feb 2014

    Syns det er så bra at du skriver om de dårlige tingene, og ikke kun de gode :) Håper ting blir bedre fremover.

    Svar
  28. Christine
    21:08, 25 feb 2014

    I dag så jeg en mor som hadde babyen i bæresele, og de var så utrolig fine der de gikk. Jeg syntes det var noe kjent og nå klarte jeg endelig å plassere på rett sted, det var jo deg! Så flotte dere var, jeg kjente jeg håpet jeg så like lykkelig og trygg ut når jeg var i mammaperm. Måtte bare dele det :)

    Svar
  29. Maria
    07:19, 26 feb 2014

    Kjære Ine, Jeg sitter på toget,på vei til jobb,og leser bloggen din. Jeg har ikke barn,men kan likevel gjenkjenne dette strevet etter å prøve å være god nok i alle bauer og kanter;på jobb nummer 1 og 2, hjemme,i forhold til venner. Jeg bruker endel grubletid på å skjønne den gåten. Når er jeg god NOK? Jeg har ikke funnet et svar som gjør skuldrene litt lavere,men det er godt/vondt å lese det du skriver. Godt for gjenklangen,vondt at du opplever motløshet. Ønsker gode øyeblikk for deg,Orvar og Ståle.Tullipaner er fint! Og de bare gatene kommer. God klem til deg

    Svar
  30. Anniken
    10:13, 26 feb 2014

    Takk! Takk for at du skriver så himla fint om ting som ikke alltid er så fint og flott. Ønsker deg og dine en fortsatt fin uke. Jeg heier på deg!

    Svar
  31. Katrine
    11:37, 26 feb 2014

    Kjære Ine, du er så sterk og tøff.. Og du skriver så ekte..
    Takk for at du tar opp et tema, og skriver ærlig om det, der mange rosemaler.. Det er viktig å få frem at det kan være tøft. Og det er så viktig det du skriver at alminnelig er mer enn bra nok. DU er mer enn bra nok, og den beste mamman Orvar kunne få <3 Aldri aldri tvil på det!

    Svar
  32. Martha
    16:05, 26 feb 2014

    Så fint at du forteller om dette! Jeg kjenner meg igjen i mye, selv om jeg ikke har barn. Kjenner igjen elementer av min egen depresjon, og «kjenner igjen» at dette er følelser jeg har tenkt at jeg kan komme til å oppleve når jeg en gang får barn. Da skal jeg i så fall gå tilbake til bloggen din og lese dette. Takk! :)

    Svar
  33. Elri
    21:40, 26 feb 2014

    Se så mange som kjenner seg igjen! Enten det er noe de opplevde for flere tiår siden eller for et halvårsiden eller står midt oppi det hele! For en verdi at du deler!!! Takk for nydelig innlegg, og takk til alle i kommentatortråden.

    Til tider knalltøft å bli/være mamma, selv om alt er «helt normalt». Selv om man er kjempetakknemlig og elsker ungen sin.

    Slik samfunnet fungerer nå, med små kjernefamilier og skilsmisser og storfamilien ofte strødd utover landet eller til og med jorda, og de fleste rundt oss som stresser og jobber og pendler og bekymrer, en helt ny verdenssituasjon, kanskje superopptatte venner, mange valg som man føler man må ta, etc etc etc – er det rart at man blir utmattet og sliten og utbrent og kanskje av og til redd og forvirret, blant annet? Det er MYE, HELE tiden! Og det kan føles ut som om man aldri får hentet seg inn igjen. I feel you, sister! For jeg har også vært innom mange av de ulike krikene og krokene av morskapet siden jeg ble mor selv. Det føles godt å bli synlige for hverandre. Vi er hverandres speil. Selv legger jeg merke til at det går utrolig fort tross alt. Nå er hun, min datter, 1,5 år, og ting er helt annerledes enn for bare et par måneder siden. <3

    Du gjør en knallsterk innsats hver dag. Jeg VET det. Nyt de fine stundene, pust deg gjennom de vanskelige og ta imot all hjelp og støtte du kan få. Det er IKKE et nederlag å ikke klare alt alene, men slik det BØR være og slik det er i alle velfungerende stammer. KLEM!

    Svar
  34. irene
    23:05, 26 feb 2014

    jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde lest dette da jeg var nybakt mamma. Det er over 6 år siden, ,men jeg husker enda følelsen. Det å ikke strekke til, i begynnelsen redd for å bli levnet alene med dette nurket, ensomheten og trettheten. Jeg husker at alle de andre mødrene var så enormt lykkelige, de ville ikke gå fra ungen sin, barna deres sov i timesvis og de fikk gjort alt mulig. Mens der satt jeg og var glad om ungen sov i 2 timer i strekk, ønsket meg alenetid og søvn i bøtter og spann. Da barnet mitt var over 1 år gammelt tenkte jeg at det var 1,5 år siden jeg hadde sovet en hel natt sammenhengende, jeg kunne ikke minnes sist jeg hadde ledd av hjertens lyst og jeg følte meg ikke lykkelig. Da min datter var 3 år ble jeg sykemeldt i et halvt år og begynte å gå til en psykolog. Jeg følte meg utbrent og hadde ingenting å gi til de rundt meg. Da jeg gikk langs veien kunne jeg ønske at jeg havnet i en ulykke, slik at jeg kunne havne på sykehus og få slappet av litt. En syk tanke, men den var i hodet mitt. Når jeg tenker på det i er det uvirkelig at jeg skulle kunne tenke slikt.
    I dag er jeg lykkelig mamma til min skjønne datter. Jeg elsker henne, og kunne aldri tenkt meg et liv uten henne. Jeg sørger for å få alenetiden min,søvnen og luksus som barnevakt en hel helg. Alt dette for å være en god mamma for min datter. Og til deg vil jeg si, du er ikke alene om tankene dine og følelsene. Vi er flere. Forskjellen er at du er modig, det skulle jeg også vært. Jeg skulle fortalt noen om dette før det ble for stort for meg. Sender deg en klem. Og med tiden vil du få tid til å lese avisen i fred og drikke en kopp VAMR, GOD kaffe =)

    Svar
  35. Anaruh
    08:54, 28 feb 2014

    Kjære, fantastiske Ine! Takk for at du blogger om dette!
    Jeg har ikke lest alle kommentarene over, men noe sier meg at mange allerede har sagt at du ikke er alene om å ha det sånn. Jeg er en til.

    Med førstemann synes jeg hele barseltiden var et langt, slitsomt Helvete. Både fordi babyen var krevente, jeg var «utrent», og fordi jeg hadde så ekstremt dårlig samvittighet fordi jeg var slik en dårlig mor for denne gutten jeg hadde lengtet etter så lenge. Følelsen av å ikke strekke til overfor egne barn er den såreste av dem alle, synes jeg.

    Jeg vet ikke om det er noen trøst, men jeg kan i allefall si at forholdet til gutten min (som nå nsart er hele 7 år!) er helt fantastisk! Hverken han eller jeg har tatt skade av at vi ikke fikk ammet på kafe, eller at jeg ikke hadde ork til å gå på babysang/barselgrupper osv. Det viktigste var faktisk bare å overleve de tøffe periodene. De koselige stundene vi aldri fikk i barseltiden, har vi tatt igjen med det mangedoble i senere år :)

    Mange gode klemmer fra meg – håper du får en fin helg!

    Svar
  36. Maria
    21:08, 08 nov 2015

    Nå har jeg kommet hit. At jeg sitter med minsten i fanget og mannen begynner på jobb imorgen. Noe så skummelt! Jeg kjenner at min oppgave nå er å forsøke å finne frem til noen gode tanker å holde fast i uten at det skal være virkelighetsfjernt. Det må være ærlig og samtidig noe som kan hjelpe meg litt på veien inn i dette nye og krevende og sikkert også gode. Fine tanker din vei

    Svar
    • Ine
      11:37, 11 nov 2015

      Gratulerer så mye som mamma, Maria! Jeg husker så godt den følelsen der. Håper du finner gode tanker å holde fast i, og at dere får dager med mye godt. Si fra hvis du trenger noen å gå på kafé eller rusle en tur med. Klem til deg!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *