Jeg pleier å bli deprimert om høsten og/eller våren, og da har jeg det omtrent slik du beskriver. Noen ganger varer det i noen uker, mens andre ganger hele sesongen. Folk sier at man skal tenke positivt og gjøre fine ting når man har det vanskelig, og jeg tror det hjelper for en del, men det kan også slå motsatt ut – i at man føler seg ekstra mislykket fordi man ikke klarer å muntre seg opp gjennom å lete etter gleder.
Det tror jeg er helt sant. Selv om jeg tror man skal forsøke å se etter lyspunkter – eller lage seg lyspunkter – er det ikke alltid det hjelper. Men det er kanskje verdt et forsøk
Så klokt sagt av mammaen din
Noen dager vil jo være overveldende tunge. Og noen slike dager vil bli fulgt av enda flere.
Da synes jeg det høres fornuftig ut det du gjør, å pakke deg inn og passe på deg selv. Har du litt tålmodighet, ikke skynder på deg selv, så vil floken løse seg.
Men det vet du nok.
Jeg er enig i at det er en styrke å være følsom. Jeg synes også det er tøft gjort å tørre å vise seg følsom.
…og med ‘du er fin’ mener jeg at jeg sjelden møter mennesker som det oser så mye godt av som deg. Jeg innbiller meg at det av og til kan ta litt på å være en sånn person.
det værste er når man ikke har noen grunn til å føle som man gjør, også får man dårlig samvittighet fordi man jo egentlig ikke har noe å være trist for, også blir man enda mer lei seg bare.
Jeg håper det går bedre med deg nå!! Synes denne posten var sterk. Du har fått så mange fine kommentarer her. Kjenner godt til følelsen av å ha altfor mye man burde ha gjort… Men da må man bare la det ligge iblant. Det går fint for det:)
Grattis med bra anmeldelse av kjæresten din sin CD i Aftenposten, forresten! Jeg måtte jo titte når du skrev om det:)
Det går bedre med meg nå. Jeg har i hvert fall kommet fram fra dyna (: Det er godt å få fine kommentarer, jeg er så glad for det. (Og takk! Kjæresten er veldig fornøyd!)
Jeg blir alltid litt høst-deppa. Sommeren er over, og det er akkurat litt for lenge til jul, selv om eksamenene nærmer seg med stormskritt. Kjæresten har alltid masse å gjøre på jobb, og jeg er mye alene. Da tenker jeg på familien min hjemme i nord, og synes synd på meg selv fordi de bor så langt unna. Og jeg savner havet og fjellene, og den lille trygge byen jeg har vokst opp i. Jeg kan tilogmed bli sinna på kjæresten, som har sin familie like i nærheten, fordi at han ikke er mer sammens med de. «Du skulle bare visst hvor heldig du er som har de her!», kan jeg for eksempel si. Men det er jo ingenting å bli sinna for. Som regelt blir det noen tårer i dusjen, også er det over. Det skal ikke mye til for å løfte meg opp igjen. Håper at du også føler deg bedre. Du må i hvertfall ikke være redd for å trykke på pause av og til. Dyna i sofaen er helt lov.
Madeleine
20:11, 29 sept 2010Høres ut som hormoner, spør du meg. PMS eller nye p-piller eller kanskje gravid. Eller bare at sånn er livet.
koffeine
08:33, 30 sept 2010Det er jo ikke så godt å vite hva som foregår inni kroppen, men jeg er i hvert fall ikke gravid, og bruker ikke p-piller.
Heidi
20:45, 29 sept 2010Jeg pleier å bli deprimert om høsten og/eller våren, og da har jeg det omtrent slik du beskriver. Noen ganger varer det i noen uker, mens andre ganger hele sesongen. Folk sier at man skal tenke positivt og gjøre fine ting når man har det vanskelig, og jeg tror det hjelper for en del, men det kan også slå motsatt ut – i at man føler seg ekstra mislykket fordi man ikke klarer å muntre seg opp gjennom å lete etter gleder.
koffeine
08:35, 30 sept 2010Det tror jeg er helt sant. Selv om jeg tror man skal forsøke å se etter lyspunkter – eller lage seg lyspunkter – er det ikke alltid det hjelper. Men det er kanskje verdt et forsøk
Loi
20:59, 29 sept 2010Så klokt sagt av mammaen din
Noen dager vil jo være overveldende tunge. Og noen slike dager vil bli fulgt av enda flere.
Da synes jeg det høres fornuftig ut det du gjør, å pakke deg inn og passe på deg selv. Har du litt tålmodighet, ikke skynder på deg selv, så vil floken løse seg.
Men det vet du nok.
Jeg er enig i at det er en styrke å være følsom. Jeg synes også det er tøft gjort å tørre å vise seg følsom.
Du er så fin!
Loi
21:15, 29 sept 2010…og med ‘du er fin’ mener jeg at jeg sjelden møter mennesker som det oser så mye godt av som deg. Jeg innbiller meg at det av og til kan ta litt på å være en sånn person.
koffeine
08:37, 30 sept 2010Takk for hjertevarmende kommentar, Loi. Du er også fin. På samme måte som du mener at jeg er fin.
Monika
00:48, 30 sept 2010jeg er enig. I alt egentlig. Til og med i Australia.
Jeg er også enig at du er fin.
koffeine
08:37, 30 sept 2010<3 Gode Monika!
terese blå.
11:49, 30 sept 2010mlork, sier jeg bare.
+ <3 og hei
(ps du møtte kanskje tjuk1 også?
han møtte i alle fall deg (: )
koffeine
13:12, 30 sept 2010Ja, jeg møtte ham også. Og han fikk meg også til å smile litt, kan du hilse å si
tinekatrine
18:53, 30 sept 2010hvis kroppen sier «jeg vil sove og slappe av» så er det ofte det beste å gjøre
koffeine
20:06, 30 sept 2010Det tror jeg du har rett i (: Jeg har gjort det også. Det er bare litt vanskelig når man har en haug med ting man burde ha gjort.
eirinsurr
06:17, 01 okt 2010det værste er når man ikke har noen grunn til å føle som man gjør, også får man dårlig samvittighet fordi man jo egentlig ikke har noe å være trist for, også blir man enda mer lei seg bare.
koffeine
12:09, 01 okt 2010Ja, det er veldig sant. (Men nå går det heldigvis bedre, etter noen dager i hi.)
annikken
17:21, 04 okt 2010Jeg håper det går bedre med deg nå!! Synes denne posten var sterk. Du har fått så mange fine kommentarer her. Kjenner godt til følelsen av å ha altfor mye man burde ha gjort… Men da må man bare la det ligge iblant. Det går fint for det:)
Grattis med bra anmeldelse av kjæresten din sin CD i Aftenposten, forresten! Jeg måtte jo titte når du skrev om det:)
koffeine
08:26, 05 okt 2010Det går bedre med meg nå. Jeg har i hvert fall kommet fram fra dyna (: Det er godt å få fine kommentarer, jeg er så glad for det. (Og takk! Kjæresten er veldig fornøyd!)
wine-fueled narcissism
18:39, 04 okt 2010Jeg blir alltid litt høst-deppa. Sommeren er over, og det er akkurat litt for lenge til jul, selv om eksamenene nærmer seg med stormskritt. Kjæresten har alltid masse å gjøre på jobb, og jeg er mye alene. Da tenker jeg på familien min hjemme i nord, og synes synd på meg selv fordi de bor så langt unna. Og jeg savner havet og fjellene, og den lille trygge byen jeg har vokst opp i. Jeg kan tilogmed bli sinna på kjæresten, som har sin familie like i nærheten, fordi at han ikke er mer sammens med de. «Du skulle bare visst hvor heldig du er som har de her!», kan jeg for eksempel si. Men det er jo ingenting å bli sinna for. Som regelt blir det noen tårer i dusjen, også er det over. Det skal ikke mye til for å løfte meg opp igjen. Håper at du også føler deg bedre. Du må i hvertfall ikke være redd for å trykke på pause av og til. Dyna i sofaen er helt lov.
koffeine
08:30, 05 okt 2010Fine Stine <3