Jeg vil pakke meg inn

i tekster og tanker

0 Kommentarer på Jeg vil pakke meg inn

  1. Madeleine
    20:11, 29 sept 2010

    Høres ut som hormoner, spør du meg. PMS eller nye p-piller eller kanskje gravid. Eller bare at sånn er livet.

    Svar
    • koffeine
      08:33, 30 sept 2010

      Det er jo ikke så godt å vite hva som foregår inni kroppen, men jeg er i hvert fall ikke gravid, og bruker ikke p-piller.

      Svar
  2. Heidi
    20:45, 29 sept 2010

    Jeg pleier å bli deprimert om høsten og/eller våren, og da har jeg det omtrent slik du beskriver. Noen ganger varer det i noen uker, mens andre ganger hele sesongen. Folk sier at man skal tenke positivt og gjøre fine ting når man har det vanskelig, og jeg tror det hjelper for en del, men det kan også slå motsatt ut – i at man føler seg ekstra mislykket fordi man ikke klarer å muntre seg opp gjennom å lete etter gleder.

    Svar
    • koffeine
      08:35, 30 sept 2010

      Det tror jeg er helt sant. Selv om jeg tror man skal forsøke å se etter lyspunkter – eller lage seg lyspunkter – er det ikke alltid det hjelper. Men det er kanskje verdt et forsøk :)

      Svar
  3. Loi
    20:59, 29 sept 2010

    Så klokt sagt av mammaen din :)
    Noen dager vil jo være overveldende tunge. Og noen slike dager vil bli fulgt av enda flere.
    Da synes jeg det høres fornuftig ut det du gjør, å pakke deg inn og passe på deg selv. Har du litt tålmodighet, ikke skynder på deg selv, så vil floken løse seg.
    Men det vet du nok.

    Jeg er enig i at det er en styrke å være følsom. Jeg synes også det er tøft gjort å tørre å vise seg følsom.

    Du er så fin!

    Svar
  4. Loi
    21:15, 29 sept 2010

    …og med ‘du er fin’ mener jeg at jeg sjelden møter mennesker som det oser så mye godt av som deg. Jeg innbiller meg at det av og til kan ta litt på å være en sånn person.

    Svar
    • koffeine
      08:37, 30 sept 2010

      Takk for hjertevarmende kommentar, Loi. Du er også fin. På samme måte som du mener at jeg er fin.

      Svar
  5. Monika
    00:48, 30 sept 2010

    jeg er enig. I alt egentlig. Til og med i Australia.
    Jeg er også enig at du er fin.

    Svar
  6. terese blå.
    11:49, 30 sept 2010

    mlork, sier jeg bare.
    + <3 og hei

    (ps du møtte kanskje tjuk1 også?
    han møtte i alle fall deg (: )

    Svar
    • koffeine
      13:12, 30 sept 2010

      Ja, jeg møtte ham også. Og han fikk meg også til å smile litt, kan du hilse å si :)

      Svar
  7. tinekatrine
    18:53, 30 sept 2010

    hvis kroppen sier «jeg vil sove og slappe av» så er det ofte det beste å gjøre :)

    Svar
    • koffeine
      20:06, 30 sept 2010

      Det tror jeg du har rett i (: Jeg har gjort det også. Det er bare litt vanskelig når man har en haug med ting man burde ha gjort.

      Svar
  8. eirinsurr
    06:17, 01 okt 2010

    det værste er når man ikke har noen grunn til å føle som man gjør, også får man dårlig samvittighet fordi man jo egentlig ikke har noe å være trist for, også blir man enda mer lei seg bare.

    Svar
    • koffeine
      12:09, 01 okt 2010

      Ja, det er veldig sant. (Men nå går det heldigvis bedre, etter noen dager i hi.)

      Svar
  9. annikken
    17:21, 04 okt 2010

    Jeg håper det går bedre med deg nå!! Synes denne posten var sterk. Du har fått så mange fine kommentarer her. Kjenner godt til følelsen av å ha altfor mye man burde ha gjort… Men da må man bare la det ligge iblant. Det går fint for det:)

    Grattis med bra anmeldelse av kjæresten din sin CD i Aftenposten, forresten! Jeg måtte jo titte når du skrev om det:)

    Svar
    • koffeine
      08:26, 05 okt 2010

      Det går bedre med meg nå. Jeg har i hvert fall kommet fram fra dyna (: Det er godt å få fine kommentarer, jeg er så glad for det. (Og takk! Kjæresten er veldig fornøyd!)

      Svar
  10. wine-fueled narcissism
    18:39, 04 okt 2010

    Jeg blir alltid litt høst-deppa. Sommeren er over, og det er akkurat litt for lenge til jul, selv om eksamenene nærmer seg med stormskritt. Kjæresten har alltid masse å gjøre på jobb, og jeg er mye alene. Da tenker jeg på familien min hjemme i nord, og synes synd på meg selv fordi de bor så langt unna. Og jeg savner havet og fjellene, og den lille trygge byen jeg har vokst opp i. Jeg kan tilogmed bli sinna på kjæresten, som har sin familie like i nærheten, fordi at han ikke er mer sammens med de. «Du skulle bare visst hvor heldig du er som har de her!», kan jeg for eksempel si. Men det er jo ingenting å bli sinna for. Som regelt blir det noen tårer i dusjen, også er det over. Det skal ikke mye til for å løfte meg opp igjen. Håper at du også føler deg bedre. Du må i hvertfall ikke være redd for å trykke på pause av og til. Dyna i sofaen er helt lov.

    Svar

Svar Heidi Avbryt

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *