Ikke vær redd

i tekster og tanker

«Ikke vær redd», sier jeg til toåringen min når han våkner om natta og gråter. Eller når en høy lyd kom litt for brått på. «Mamma er her, pappa er her, vi passer på deg».

Ennå er min lille gutt så liten at hans verden dreier seg om mamma, pappa, barnehagen, venner og familie. Vår lille leilighet ved skogen i Oslo. Skogen med vannet man kan kaste steiner i, der det er blåbær å finne om høsten og der man kan se ekorn og hakkespetter. Kafeer der vi kan kjøpe boller til formiddagsmat når vi har fridag sammen. Lekeplassen der vi kan møte små venner. Toget til mormor og morfar på Hamar, flyet til bestemor og bestefar i nord.

Processed with VSCOcam with f2 preset

Han vet om mange ting, men han vet ennå ingenting om krig, om flukt, om terror. Men allerede tenker jeg på hva jeg skal si den dagen har blir stor nok til å forstå. Når han blir redd for noe jeg ikke kan få til å forsvinne.

Kanskje har foreldre alltid bekymret seg slik jeg gjør nå. For hvordan verden skal bli når barna deres vokser opp. Vil det være en verden jeg kjenner igjen? Er verden i ferd med å bli kaldere, mørkere? Akkurat nå kjennes det slik. Og det gjør meg redd. Jeg tror det må være lov å være redd, lov å kjenne seg bekymra, trist. Men jeg tror også at det viktigste vi kan gjøre, er å ikke la redselen ta over. Styre livene våre. Vi må ikke la alt det vonde som skjer i verden trykke oss ned i mismot.

«Ikke vær redd», hvisker jeg til toåringen min. Og litt til meg selv også.

22 Kommentarer på Ikke vær redd

  1. GL
    12:31, 17 nov 2015

    Så fint skrevet. Tror alle har det litt sånn, og så lenge verden har vært i forandring (=alltid) så antar jeg foreldre har bekymret seg, spesielt mtp sine små og håpefulle. Men jeg elsker å tilbringe tid med barn og se hvor fantastisk verden er før denne menneskelige redselen bryter ut.

    Prøvde lenge å finne en løsning i hodet mitt på hvordan vi skal fikse verden. Jeg tror verken på teppebombing eller piggtråd. Tror vi bare må slutte å søke hevn og heller finne sammen i håpet, hevnen rammer aldri de tilsiktede allikevel – jeg har mer troa på aksept og respekt. Alle kan ikke være like, men alle kan like hverandre.

    Svar
  2. Kari
    12:48, 17 nov 2015

    Har lest bloggen din en stund men aldri kommentert før. Du skriver godt, og setter ofte ord på ting jeg kjenner meg igjen i. Som i dag. Jeg gruer meg til den dagen min lille sønn skal spørre om hvorfor vi ikke gir penger til alle tiggere, om hvorfor det er krig i verden. Og jeg tror alle foreldre har kjent på disse vanskelige spørsmålene.
    Lørdag var en tøff dag for oss. Mannen min er fransk og hendelsene i Paris kom tett innpå oss. På en måte var det utrolig godt å ha en liten gutt å klemme på, lykkelig uvitende om verdens elendighet. Samtidig lurer vi på hva slags verden vi har introdusert ham for. Takk for godt innlegg. Det gjorde godt, og litt vondt, å lese.

    Svar
  3. Jannr
    14:00, 17 nov 2015

    Veldig fint skrevet!

    Svar
  4. Anette
    14:48, 17 nov 2015

    Så nydelig skrevet, kjenner meg igjen i hver eneste følelse :-)

    Svar
  5. Anaruh
    16:16, 17 nov 2015

    Husker jeg tenkte det samme 22. Juli 2011. Den gang var eldstemann bare fire år, og ble aldri eksponert for terroren. Nå er han åtte, og leser avisforsider og plukker opp biter av informasjon både her og der. Så i dag måtte vi ta den samtalen. Snakke om at det finnes mennesker som gjør grusomme ting, som prøver å skremme og lykkes i å gjøre verden til et farligere sted. Alle disse tingene vi i mange år har sagt at vi skal beskytte ham mot – nå forstår han at vonde ting kan skje mot snille folk, selv om både foreldre, politi og militæret passer på. Han spør, og jeg svarer. Prøver å svare ham på alt han lurer på. Men så spør han hvorfor. – Hvorfor dro noen til Paris for å drepe mennesker de ikke kjente, mamma? Man kan jo ikke være sint på noen man ikke kjenner?

    For meg er ikke det verste at han synes det er litt skummelt å tenke på bomber og sånt, men å se vantroen og skuffelsen i øynene hans når det går opp for ham at enkelte mennesker er så fulle av hat og ondskap … Så ille hadde han virkelig ikke trodd om noen …

    Svar
  6. Synne
    16:20, 17 nov 2015

    Det er lov å bekymre seg litt selv også, for hva som skjer og hvor vi er på vei, i slike turbulente tider. Heldigvis hjelper det å være omgitt av folk som vil en vel, og jeg er sikker på at den dagen han blir redd for større og vanskeligere ting, vil dere klare å formidle dem til ham på en god måte. Dette var fint skrevet, Ine min!

    Svar
  7. Marlou
    18:23, 17 nov 2015

    det har var fine – og viktige – ord, Ine. :)

    Svar
  8. Vicky
    18:33, 17 nov 2015

    <3 tack för påminnelsen, ine. vi måste ta hand om varandra. och kärleken måste ta över.

    Svar
  9. Nina
    18:58, 17 nov 2015

    Godt å lese at man ikke er alene om å tenke sånn.. Har en baby som var to uker gammel i går og etter det som skjedde på fredag syns jeg det er skummelt å tenke på at jeg har ansvaret for at den lille skal føle seg trygg når jeg selv føler meg redd. Tenker også mye på hva slags verden den lille kommer til å vokse opp i.

    Svar
  10. Emilie
    21:31, 17 nov 2015

    Så godt skrevet. Har gåsehud på hele kroppen. Vi må bare fortsette å kjempe for og tro på at kjærligheten vinner over hatet. Og oppdra ordentlige, varme, fine mennesker som kan ta vare på verden og gjøre den til det stedet vi drømmer om.

    Svar
  11. Josefine
    22:00, 17 nov 2015

    Veldig godt skrevet, Ine! Jeg har jo ikke barn, men jeg syns det er vanskelig å snakke om sånt med de yngste elevene mine.

    Svar
  12. Marie
    22:56, 17 nov 2015

    så godt å lese. Jeg har lest bloggen din lenge, men aldri kommentert, men dette traff meg midt i magen. Den følelsen du beskriver har jeg kjent så intenst på denne høsten, helt siden bildet av lille Aylan på stranden, og nå terroren, og under det hele klimakrisen. Av til til kjennes det som jeg får dårlig samvittighet for å ha satt barn inn i denne verden. Det hjelper jo ikke noen av oss at det er mange som føler det samme, men så hjelper det litt allikevel…Men et lysglimt i det hele er det fantastiske engasjementet som flyktningekrisen har skapt. Og så hadde jeg en samtale med fireåringen min her en dag, som gjorde meg glad. Han skulle forklare at det er to gutter i barnehagen som heter det samme. Den ene liker å sykle. Den andre liker OGSÅ å sykle, så det var i grunnen vanskelig for ham å forklare meg hvem som er hvem av dem. At den ene er europeer og den andre afrikaner har fireåringen ikke lagt merke til, og da tenker jeg at der er et godt håp om at at fremmedfrykten blekner og forsvinner når denne generasjonen som vokser opp i et multikulturelt samfunn vokser til

    Svar
  13. Malin
    17:37, 24 nov 2015

    Så otroligt fint skrivet Ine! Du sätter ord på det jag känt den senaste veckorna, det känns läskigt att inte veta vad som kommer hända, att det inte går att trösta sig själv med tankar om att det kommer gå bra eftersom vi inte vet. Och jag vet att man inte ska vara rädd, för det är precis vad terroristerna vill, men jag är det ändå. Och du verkar vara den finaste av mammor <3

    Svar
    • Ine
      10:54, 01 des 2015

      Takk for gode ord, Malin <3

      Svar
  14. Anneli
    09:09, 27 nov 2015

    Ja, precis så känns det. Fint skrivet om rädslan som nog många känner.

    Svar
    • Ine
      10:53, 01 des 2015

      Takk snille deg!

      Svar
  15. Cecilie
    12:24, 04 mar 2016

    Dette var en flott beskrivelse på tanker jeg ofte går med selv. Verden er brutal, men heldigvis også vakker.

    Svar

1Pingbacks & Trackbacks on Ikke vær redd

  1. […] Something Ine whispers “to her two-years-old. And also a little to [her]self: don’t be afraid”. Google translate won’t render her nice writing, but still, her words are worth reading. […]

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *