Fødselen min

i graviditet

Nå er det over to måneder siden Ylva ble født, og jeg har så lyst til å fortelle dere litt om hvordan det var. Jeg begynte å skrive dette innlegget allerede et par uker etter fødselen. En fødsel er vanskelig å beskrive, synes jeg. Min første fødsel var tøff og langvarig, og endte med epidural, riestimulerende drypp og til slutt forløsning med vakuum. Det var ingen god opplevelse. Denne gangen ble det helt annerledes.

Da jeg våknet på den siste tirsdagen i september, hadde jeg på følelsen at det ikke var så lenge til noe kom til å skje. Dette var to dager etter termin. Jeg gikk hele dagen med en murrende følelse i ryggen, litt som å ha menssmerter. Vi hadde fortsatt besøk av svigerforeldrene mine, og Orvar var hjemme fra barnehagen for å bli helt frisk fra en halsbetennelse. Vi brukte dagen til å rydde litt, leke med Orvar og handle mat. Jeg hadde egentlig en avtale om å gå tur med ei venninne på ettermiddagen, men avlyste fordi jeg tenkte at jeg trengte å hvile meg. I to-tida la jeg meg i senga en stund, og sendte melding til Ståle der jeg skrev at jeg tror det nærmer seg. Vi laget middag som vanlig, og vi la Orvar som vanlig. Da jeg satt ved siden av senga hans og strøk ham over håret og sang kvelden lister seg på tå, tenkte jeg at dette er den siste kvelden vi har bare deg å synge for. Det følte både vemodig og fint. Snart skulle den lille gutten vår bli storebror.

Utover kvelden begynte jeg å få mer ubehagelige tak i ryggen og magen. Jeg tenkte at det var de første, forsiktige riene som hadde satt i gang. Men foreløpig tok jeg det veldig med ro, for jeg tenkte at fødselen kom til å ta lang tid. Da klokka hadde blitt rundt åtte, begynte det å gjøre litt mer vondt. Men det var ikke verre enn at jeg lagde meg te, og drakk den i sofaen sammen med eplebåter og litt sjokolade. Vi så på Urix på NRK, som handlet om den første debatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Etter hvert ble det ubehagelig å sitte i sofaen, så jeg gikk og tok en god, varm dusj. Nå var klokka blitt omtrent ni, og jeg forsto at det kom til å bli fødsel den natta, eller morgenen etter. Jeg kom meg fortsatt greit gjennom riene – jeg klarte å snakke med Ståle, og holdt meg stort sett i bevegelse. Jeg prøvde å legge meg litt nedpå i senga, men det ble for vondt å ligge i ro. Vi bestemte at det var på tide å ringe til ABC, og de sa at jeg kunne komme når jeg ville. Jeg tenkte at vi kunne vente litt til, for selv om riene kom ganske tett, føltes de ikke så kraftige ennå.

Jeg fikk Ståle til å lage en brødskive til meg, for jeg tenkte at det var lurt å spise litt mens jeg ennå orket. Klokka var blitt nesten halv elleve. Jeg fikk bare tatt et par biter av den brødskiva før vannet gikk. Og da tenkte vi at det var på tide å ringe etter en taxi. Etter at vannet gikk, tok riene seg opp ganske kraftig. Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og jeg måtte lene meg på Ståle for å komme gjennom dem. Ståle rasket sammen alt vi trengte å ha med oss, og vi gikk ut for å vente på taxien. Det var skikkelig uvær i Oslo, med vind og regn. Vi kom oss inn i taxien, og Ståle ba sjåføren kjøre til Ullevål «så fort det går». Så ringte han ABC og sa at vi var på vei. I bilen måtte jeg virkelig konsentrere meg for å jobbe meg gjennom riene. Jeg hadde ikke øvd på noen pusteteknikker eller noe sånt, men prøvde å slappe av i hendene og kjeven, for ikke å spenne kroppen for mye. Under kjøreturen var jeg litt i min egen verden. Jeg registrerte trafikklys og noen kjente steder underveis, men stort sett satt jeg med lukkede øyne og prøvde så godt jeg kunne å puste. Sjåføren var nok litt bekymret for at det skulle bli fødsel i bilen hans! Vi kom frem til Ullevål klokka 23.10, og ble møtt av en jordmor som var så fin, så fin. Nå hadde riene blitt mye kraftigere, og jeg var jeg litt redd og motløs, fordi jeg tenkte at dette bare var begynnelsen.

Vi ble fulgt inn på fødestua – med et par pauser underveis for å komme gjennom noen rier. Der var badekaret allerede fylt opp, og det var dempet belysning med noen telys her og der. Jeg fikk forklart kjapt for jordmora hva som hadde skjedd så langt. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, og jeg sa at jeg var ganske redd. Redd for at denne fødselen skulle bli som den forrige – hard, lang og rotete. Jeg var redd for å måtte bli flyttet over til en annen avdeling i hui og hast fordi barnet ikke kunne komme seg ut uten hjelp. For å føle at jeg ikke hadde kontroll, eller for å få panikkanfall. Slike ting. Men så undersøkte jordmora meg, og det viste seg at jeg hadde 8-9 cm åpning! «Dette barnet kommer snart», sa hun. «Det er derfor du har det så tøft nå». Jeg ble så glad og så letta. Å få vite at jeg hadde kommet så langt, ga masse ekstra krefter. Jeg fikk hjelp til å kle av meg og komme opp i badekaret. Ståle hadde satt på musikk, Fairytales av Radka Toneff. Den fineste plata jeg vet om. Det varme vannet hjalp litt på smertene, og i pausene gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Vannet gjorde også at det var lettere å slappe av mellom riene. Ståle holdt hele tida en kald klut på panna mi, og strøk meg over håret. Han og jordmora var en så fin og rolig heiagjeng. Kort tid etter at jeg kom nedi badekaret, var utdrivningsfasen av fødselen i gang. Jeg fikk hjelp av jordmora til å bruke krefter på å presse i stedet for å slippe dem ut ved å skrike, og etter fire pressrier var Ylva født. Klokka 23.35, 25 minutter etter at vi kom til ABC.

Jeg fikk henne opp på brystet mitt, og Ståle sa at hun var så fin, så fin. Det var så rart, for med én gang jeg fikk henne til meg, visste jeg at det var Ylva hun skulle hete. Ylva betyr ulvemor, og det var noe med akkurat den kvelden, hvordan hun kom til verden med så stor kraft og det mørke, klare blikket hennes som gjorde at jeg følte at det var riktig. Heldigvis var Ståle enig. Og fordi hun lignet litt på Ståles farmor Johanne, fikk hun det navnet også. Ylva Johanne. Vi var så glade.

Processed with VSCO with f2 preset

Ylva fikk være hud mot hud med Ståle mens jeg kom meg opp av badekaret, fikk tørket meg og kledd på meg. Jordmora klemte litt på magen min for å sjekke hvordan det sto til med morkaka, og den kom fint ut. Jeg ble sydd litt, og det gikk helt fint. Jeg lå og kikka på den nye, lille ungen min og prøvde å ta innover meg hva som akkurat hadde skjedd. Hvor fort det hadde gått. Så fikk vi være alene med Ylva et par timer, helt uforstyrret. Jeg prøvde å amme, og vi spiste et par tjukke brødskiver hver. Drakk varm te. Landet litt. Jordmora kom tilbake for å veie og måle Ylva. 3555 gram og 51 cm. Den natta sov vi på fødestua, for det var ingen ledige barselrom. Men det var helt i orden. Jeg følte at vi var i vår egen, trygge lille verden der inne.

Når jeg leser gjennom dette, er jeg nesten redd for at det skal høres for rosenrødt ut. Men det var virkelig en fantastisk fødsel. Til tider tøft, så klart, men denne gangen følte jeg at kroppen jobbet på lag med meg. Til tross for at det gikk veldig fort da jeg først skjønte at fødselen var skikkelig i gang, følte jeg at jeg hadde kontroll over situasjonen, og at dette var noe jeg kunne mestre. Jeg fikk også veldig god hjelp av jordmora under den siste delen av fødselen.

Vi ble bare på barsel halvannet døgn, og følte oss vel mer eller mindre overlatt til oss selv denne gangen også. Vi fikk hjelp når vi ba om det, men avdelingen var nok veldig travel akkurat da vi var der. Jeg slet med å få til ammingen, og vi dro hjem uten noen bedre løsning enn å bruke brystskjold. Det gjør vi fremdeles, og det er helt ok, men litt styrete. De første dagene hjemme var så breddfulle av alle slags følelser at det var nesten utmattende. Jeg var så stolt og glad over Ylva. Samtidig hadde jeg mye dårlig samvittighet ovenfor Orvar, og gråt ved sengekanten hans hver kveld etter at han hadde sovna. Det var ikke så lett å være i barsel og være mamma for en treåring samtidig, synes jeg. Men etter hvert gikk det bedre. Og Orvar var så mild og god mot lillesøstera si, selv om han nok kjempet med mange slags følelser selv i den lille kroppen sin. Nå er den sårbare barseltida over, og vi begynner å falle på plass som en familie på fire. Og selv om det kan være slitsomt og tungt, har vi det så fint, så fint. Vi fire.

20 Kommentarer på Fødselen min

  1. Sofie
    11:18, 21 des 2016

    Jeg har gledet meg sånn til dette innlegget! Det var like fint som forventet, og det ble selvsagt felt en liten tåre eller to. Du skriver så fint, og det er en så deilig ro i bloggen og -ja, alt. Jeg sitter her nå med en liten makrell i magen som skal hilse på oss om ikke så lenge.
    Jeg har ingen aning om hva som venter, men det er så godt å ha andres, gode fødselshistorier i bakhodet. Gratulerer så mye med en fin fødselsopplevelse, og to nydelige barn!

    Svar
  2. BeraBear
    11:27, 21 des 2016

    Glad du fikk en fin opplevelse. :-)

    Svar
  3. Mia
    11:33, 21 des 2016

    Og der kom det noen tårer. Så fint skrevet! For en opplevelse – gleder meg enda mer til lille mini kommer og til vi også blir fire. Takk for bloggen din altså!

    Svar
  4. Silje
    11:45, 21 des 2016

    Vakkert skrive, og opplevinga høyrest så mykje betre ut enn førre gong. Takk for at du deler <3

    Svar
  5. ida
    12:04, 21 des 2016

    Godt å høre at opplevelsen denne gangen var bedre enn forrige. Det høres ut som du hadde en fin fødsel, og selv om du nevner at det kanskje høres litt rosenrødt ut, så tror jeg at noen fødsler kan oppleves nettopp slik. Noen fødsler er tøffere enn andre, og at denne fødselen var litt lettere enn den andre, er lov å si, synes jeg. Takk for at du deler! <3 Håper deres første jul som fire blir fin!

    Svar
  6. Lise-Marie
    14:08, 21 des 2016

    Dette var et veldig fint innlegg. Jeg var fire og et halvt da jeg fikk en lillebror og har blitt fortalt om både klyping og sjalusi i fleng. Men det husker jeg ingenting av selv! På tross av at han har vært verdens mest irriterende menneske har jeg bare kjærlighet for lillebror som nå er 19 år og voksen. Jeg vet likevel at jeg resten av mitt liv kommer til å ville gi alt for at han skal ha det bra. Ylva er kjempeheldig som har en storebror som kommer til å passe på henne gjennom alt. Kos dere sammen alle fire og god jul!

    Svar
  7. Hanne
    14:58, 21 des 2016

    Dette var innmari fint! Så glad på dine vegne at du fikk en god opplevelse denne gangen. Ble litt rørt, gitt!

    Svar
  8. Heidi
    17:07, 21 des 2016

    Så rørande! Har også hatt ein lang og rotete førstefødsel, blir så glad når eg les at du fekk revansj på fødsel nummer to. Det er så godt å vite at det går an!

    Svar
  9. Katrine
    17:54, 21 des 2016

    Åh dette var en fin, sterk og rørende lesning ❤ Takk for at du deler, fine Ine!
    Jeg opplever deg som ekte, varm og tvers igjennom snill.

    Svar
  10. Maren Berg Dybvik
    21:51, 21 des 2016

    Så nydelig å lese, Ine. Glad dere har det fint sammen.
    Klem fra Maren (Gudrun-Maren) <3

    Svar
  11. Sandra
    22:34, 21 des 2016

    Takk for at du deler opplevelsen din! Høres ut som en veldig fin fødsel, på alle måter, og det er et utrolig fint minne å ta med seg videre. Min andre fødsel gikk også så mye bedre enn den første, og selv om det selvsagt er tungt når det står på, så har jeg bare gode minner nå, bare 5 uker etterpå. Verdens vakreste opplevelse!

    Svar
  12. Tina Kaasa
    08:00, 22 des 2016

    Tenk å stå ut på en kald bussholdeplass 22 desember, men alikevel føle en varme av å lese dette nydelige innlegget. Du har en varme som er helt ubeskrivelig Ine. Takk for at du deler. Dette var veldig fin. Godt å lese at det går ann å ha en fin andrefødsel etter en dramatisk førstefødsel. :)

    Svar
  13. Ingeborg
    12:13, 22 des 2016

    Fineste Ine. Nå er det tårer i øynene av innlegget. Du skriver så fint om fødselen og følelsene rundt. Det er trist at fødselen med Orvar var tøff, så det er godt at denne var lettere.

    Jeg tror du og Ståle er fantastiske, gode foreldre, som har står omtanke for barna og hverandre.

    Takk for at du deler disse tingene om fødselene dine. Jeg har ikke barn selv, men jeg håper jeg får noen. Det er så flott at du deler både de postive og mindre positive tingene.

    Jeg ønsker deg, Ståle og barna en god jul og fin juletid.

    Svar
  14. Kaffemarte
    16:10, 22 des 2016

    Fødsel er voldsomme og overveldende greier altså! Kvinnekroppen er så kul! Veldig fin og varm lesning og godt at du fikk en fin opplevelse denne gangen. God jul til dere!

    Svar
  15. Vicky
    16:18, 22 des 2016

    ine! så otroligt fint och fantastiskt att du delar detta. det låter som en dröm. all kärlek och värme till dig <3

    Svar
  16. Wenche
    20:52, 22 des 2016

    Oi, så fint! Jeg hadde eksakt samme evigvarende fødsel som deg første gangen, med drypp og vakuum og hele pakka. Har hele tiden gruet meg for å evt. bli gravid igjen, men kjenner jeg ble skikkelig glad av å lese dette.

    Svar
  17. marire
    09:36, 30 des 2016

    Kjære Ine, tusen hjertelig takk for at du deler så åpent og ærlig.
    <3

    Svar
  18. Isabel
    19:17, 30 des 2016

    Så fint å lese at det gjekk betre denne gongen. Min lille er 4 månadar og eg klarar framleis ikkje å lese fødselshistoriar utan å bli lei meg, for eg hadde ein skikkeleg fæl fødsel, og eg er så sykt glad for at eg aldri treng å gjennomgå noko sånt igjen.

    Ang. amming så har ammehjelpen ei gruppe på Facebook der du kan spørre etter råd fra andre mødre og Ammehjelparar (Ammehjelpsgruppa), også anonymt. Eller du kan sende e-post eller ringe til Ammehjelpen, og det kan t.o.m komme ein ammehjelpar på heimbesøk til deg. Om du vil ha hjelp til å slutte med brystskjold, altså.

    Fine Ylva <3

    Svar
    • Ine
      23:46, 30 des 2016

      Huff, så trist å lese! Jeg kjenner meg veldig igjen, for min første fødsel var også ganske fæl. Håper du etter hvert kan få bearbeidet opplevelsen, hvis du ønsker det <3 Takk for tips! Jeg er med i gruppa på Facebook. Så langt går det bra med brystskjold, selv om det så klart hadde vært mest lettvint å slippe det. Vi får se etter hvert :)

      Svar

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *