Det var en mørk og stormfull aften

i små og store gleder

og vi lå inntil hverandre i senga, jeg bak ham, han med armen over hodet, slik han pleier. Jeg gjemte meg bak armen hans, han hadde utsikt mot himmelen som var rosa, straks lysende hvit, grå, rosa igjen, hvit hvit hvit. Det gikk ikke an å telle tusenogen tusenogto tusenogtre, slik jeg gjorde da jeg var liten (for å finne ut hvor langt unna lynet var), tordenværet var rett over oss, det lynte og tordna samtidig. Det var et fyrverkeri av en forestilling, tusen lyn i timen visst, og jeg tror vi sa oj, wow, så du det? for nesten hvert eneste ett. Da det brakte som aller verst, trykte jeg kroppen min enda nærmere hans, holdt rundt ham med høyre arm og sa dette er litt skumligt. Men selv om det var skummelt, var det fint også, for jeg kjente meg så levende, og så uendelig glad for å kunne dele det med akkurat ham, han som sover med den ene armen over hodet og er den fineste jeg vet.

0 Kommentarer på Det var en mørk og stormfull aften

  1. Kjersti
    14:21, 13 jul 2010

    en jeg kjente en gang sov også med den ene armen over hodet og det var så vakkert.

    jeg var våken i natt, jeg også. det var helt fantastisk.

    Svar
    • koffeine
      15:08, 13 jul 2010

      Når kjæresten min sover meg armen over hodet, er han det vakreste jeg vet (ellers også, forsåvidt). Og ja, det var virkelig fantastisk!

      Svar

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *