Den korte lange tida

i mammaliv, tekster og tanker

24 Kommentarer på Den korte lange tida

  1. Anja
    11:28, 28 nov 2013

    Me hadde det på akkurat samme måte. Me stressa aldri med den flaska, eg var heime og amma. Etterkvart som han amme sjeldnare og han så smått byrja å ete litt mat tok eg meg ein kinotur, eller gjekk ut og år middag med mannen min. Eg har ikkje angra eit sekund på at me gjorde det slik, men mange rundt meg reagerte på det. «Du må komme deg ut! Gje han flaske!» Men eg fekk aldri dreisen på pumpinga. No er guten min to år, og eg ammmar fortsatt. Men no er det berre ein morgonskvett som har berre får for kos. Eg og mannen min har vore vekke ei heil helg, og det gjekk kjempefint. Livet blir fort meir normalt igjen, og no hugsar eg nesten ikkje at eg satt heime med puppen ute i starten. Kos deg med amminga, det kjem nye konsertar seinare :)

    Svar
  2. Camulen
    11:59, 28 nov 2013

    Jeg støtter deg veldig! Jeg har fire barn (fra 17-4 år), og har prøvd ulike varianter på dette med å komme seg ut tidlig/sent, amme/flaske, stress/ta det som det kommer… Jeg vet at da jeg ikke lengre stresset med å skulle være «flink» og komme seg ut på kino eller ut med venninner, da slappet jeg så mye mer av med baby, amming og alt. Tiden med vin, kule kjoler og fest kommer plutselig tilbake. Ta det derfor rolig nå og ikke gjør mer enn du føler du har overskudd til eller lyst til! Babyen trenger foreldre som er mest mulig avslappet. Klem

    Svar
  3. lc
    12:04, 28 nov 2013

    Akkurat sånn har vi det også. Gutten min er tre måneder og har hittil bare småspist litt fra flasken, han tar den ikke godt nok til at jeg tør være borte fra ham. Har heller ikke prøvd så mange ganger, det har som du sier vært andre ting som har vært mer viktig.

    Gutten min spiser også ca hver time på dagtid, annenhver på natten, så her lever vi tett, tett. Vi sover i samme seng, og det lengste jeg har vært borte fra ham er én time (han var på trilletur med sin far). Og det er helt greit, kjenner jeg! Før han ble født tenkte jeg at jeg kom til å trenge frikvelder, at jeg i hvert fall skulle på julebord med jobben i desember. Det blir det ikke noe av:) Folk rundt meg sier at jeg må få ham til å ta flaske, men jeg satser på at det ordner seg greit når det nærmer seg tid for jobbstart for meg. Da spiser han etter all sannsynlighet annen mat også. I verste fall må far og sønn ta seg en tur til jobben min rundt lunsjtider hver dag:)

    Gutten min trenger meg døgnet rundt disse månedene (tenk så kort tid det egentlig er!), og jeg er sikker på at jeg kommer til å savne denne tiden når han etter hvert begynner med annen mat. Jeg er stolt over at det er jeg som er hovedpersonen i livet hans, og at det er min melk som gjør at han vokser.

    Jeg er tvers i gjennom sliten av søvnmangel og konstant amming, men samtidig har jeg aldri vært mer lykkelig:)

    Svar
  4. Gårdsjenta
    12:26, 28 nov 2013

    Du har så rett, tiden den går virkelig fort med de små.. Plutselig er de store, og utfordringene er andre. Men er viktig å huske på å nyte tiden, nyte de små stundene :)

    Svar
  5. Anaruh
    12:27, 28 nov 2013

    Kjære, kjære Ine – jeg vet akkurat hva du mener! Vi var heller ikke «flinke» da vi fikk førstemann. Sleit med amming, prøvde å få nok søvn, frisk luft og næringsrik mat. Overleve, på en måte. Barnevakt var helt uaktuelt nesten hele det første året – delvis fordi amming var den eneste måten å få ham til å sovne om kvelden på, delvis fordi vi ikke hadde noen som kunne passe ham (vi bodde langt unna familie).

    Etter ham kom lillesøster. Da visste vi jo at vi «burde være flinke» og lære henne til å ta flaske. Men det droppet vi. Fordi jeg innså at det året med sovning ved puppen var noe av det beste ved å ha barn. Ammestundene og nærheten til babyene mine er noe av mine kjæreste minner fra babytiden, og de er ugjenkallelig over.

    og gjett hva! Restaurantene var der da begge barna var store nok til å ha barnevakt! Det samme er steder jeg vil reise, konserter og forestillinger jeg vil gå på, og klær uten ammesnitt :)

    Men guri som jeg lengtet og savnet og misunte alle dere bloggere uten småbarn; som var «fri» til å spise på kafe, reise på helgeturer og ta en spontan tur på kino! Men nå er vi (nesten) der – vi kan enten ha barnevakt og gjøre kjæresteting, eller – enda bedre – ta med barna på helgetur, kino eller å spise ute!

    Så kos deg hjemme med den nydelige babyen din, og nyt :)

    Svar
  6. Veronika
    13:10, 28 nov 2013

    Fint innlegg! Kjenner meg Å, SÅ VELDIG igjen. Skulle ditt og skulle datt, skulle gjøre alt jeg hadde lest om som var korrekt, men vi strevde veldig med amming og da vi endelig fikk det til og prøvde med flaske (som han aldri fikk til og mest ble sulten og sint), gikk det dårligere med ammingen igjen, så vi kjørte på med bare pupp og det var helt greit. Vi skulle også lære han fort og greit å ikke sovne på puppen, og når han våknet kveld og natt, skulle han så absolutt ikke være avhengig av pupp. Men han er snart ti måneder, ammes i søvn hver kveld og får pupp når han våkner på natta, det er fortsatt det eneste som funker. Han trenger meg fortsatt der om kvelden og det er helt greit, denne tiden kommer aldri tilbake. Selv om han på en måte er stor, er han fortsatt veldig liten. Jeg tror på å gjøre det som føles riktig for en selv og for barnet. Veldig snart vil de ikke ha den puppen lenger og da kan vi igjen gå med ammeuvennlige klær og av og til gå på konsert, med barnevakt hjemme :)

    Svar
  7. Veronika
    13:16, 28 nov 2013

    Forresten veldig enig med Anaruh, jeg elsker de ammestundene der han sovner på fanget og jeg får muligheten til å bare sitte helt stille, se på han, kose litt og ikke gjøre noe. Bruker ofte den tiden til å lese blogger, instagram, eller bare rett og bare slett sitte og tenke eller duppe litt. Gleder meg på et vis til jeg ikke MÅ sitte hjemme hver kveld lenger, men kommer til å savne de stundene der.

    Svar
  8. Rosablokken
    15:51, 28 nov 2013

    Akkurat sånn er det med oss og! Jeg har dog vært ute alene på kvelden en liten håndfull ganger, men bare mellom ammingene. Noen ganger følger hun de vante tidene sine, mens andre ganger må jeg hjem litt før. Men uansett kjenner jeg at det er helt greit å ikke være borte lengre enn et par timer. Flaske har vi heller ikke fått lært oss, men babytiden går så fort at jeg helst vil være der hele tiden :-) neste gang sigur ros spiller i oslo får du nok sett de :-)

    Ha en fin torsdags kveld :-)

    Svar
  9. Synnebollen
    17:07, 28 nov 2013

    Hahaha, det første jeg tenkte da jeg leste den siste setningen var «…og meg!» Jeg savner dere, og du må love at vi kan gå ut sammen også etterhvert <3
    Dette er jo ikke en situasjon jeg kan kjenne meg igjen i, sånn direkte, men jeg tror du tenker helt riktig. Selv om tida og arrangementene rusler forbi på utsiden av vinduet, er livet helt forandret på innsiden, og den perioden dere er i nå, kommer aldri tilbake. Nyt den for alt den er verdt!

    Svar
  10. Karen Marie
    17:15, 28 nov 2013

    Jeg tror det er bra for deg at du gjør det som føles rett. Du er god til å ta beslutninger på dine egne premisser og til å gjøre det beste for deg selv. Selv når det er på tvers av andres (om enn velmente, men noen ganger dårlige) råd. De beste beslutningene for en selv er ofte det. Kanskje er det ikke en gang de beste beslutningene, men de riktigste. Her kan det vel være et lite spenn innimellom også.

    Det å følge sin egen rytme (i ditt tilfelle er det heller Orvars selvsagt) er en slags luksus (eller ulempe, for all del) man ikke så ofte får mulighet til. Skal man fungere i et samfunn må man jo innrette seg etter så mange tidsskjemaer som er utenfor ens kontroll. Man jo nødvendigvis møte på jobb ved arbeidstidens begynnelse, og gå på butikken mens den er åpen. Og vanligvis er jo det helt uproblematisk for de fleste. Men det er jo godt å kunne følge sitt eget skjema når det først er så nødvendig som det er når man har en liten baby.

    Jeg har også billetter til konserten. Jeg skal riktignok dra, men det er bare så vidt jeg klarer det. Min grunn til å ikke orke (her er det jo snakk om ork, ikke ytre umuligheter) er eksamen. Eksamen har jeg hatt 23 ganger de siste 4 årene. Du har fått ett barn. Jeg synes ikke min «grunn» er for dårlig, man drar på konsert hvis man har lyst til det, men hakket mindre altomfattende er den jo. Så du er jo på en måte ikke alene om problemstillingen. Det sagt, det hadde jo vært så hyggelig å se deg! Men det er jo mange andre situasjoner hvor det er lettere å snakke sammen og virkelig treffes da.

    Svar
  11. Maren
    18:27, 28 nov 2013

    Kjære Ine, du er så bra du. Og det er så sant, verden er der hele tiden, den bittelille babyOrvar blir større, så kos dere sammen og nyt. Og du vet hva jeg synes er så innmari koselig? Å treffe dere begge to! (Og tre <3 ).

    Svar
  12. Polkadotdays
    21:39, 28 nov 2013

    Den tida kommer fort nok! Vi fikk heller ikke til det med flaske, og F vil fortsatt ikke ha. Jeg har syntes at amming har vært en veldig fin ting, og har kost meg med de stundene sammen, og jeg ammer henne fortsatt om natta. Fortsatt er det mamma som er beste trøsten, men hun roer seg også fint hos pappa hvis jeg er ute. Den aller første gangen du går ut av døra, uten amme-bh, med kjole uten ammeåpning og uten den store babyveska er HELT spesiell oog fin, men det kommer tidsnok!

    Svar
  13. Siv
    21:50, 28 nov 2013

    Hei Ine!
    Her kjenner jeg meg så godt igjen, altså! Og for meg så var det ikke aktuelt å være lengre enn noen få timer borte fra mine barn når de var så små. Var jeg borte mer enn noen timer fikk jeg et sterkt savn etter dem, og jeg måtte bare hjem. Og da var det uten betydning hvorvidt ungene tok flaske eller ikke. Også tenker jeg at det blir litt av et press man legger på (relativt) nybakte mødre; først skal man få til ammingen, for deretter å få babyen til å ta flaske også.

    Nå har mine barn blitt 12 og 8 år, og de på 8 er tvillinger. Og jeg kjenner ikke noe sted at jeg angrer på det arrangementet jeg ikke ble med på eller venninnekvelden på byen som jeg droppet. I dag er barna så store at jeg kan være borte fra dem i flere dager, men jeg kjenner faktisk også ofte på det samme sterke savnet etter to – tre dager uten dem.

    Så kjære Ine, ta tiden til hjelp og en dag kan dere nyte et godt måltid og hverandre! Det kommer andre tider.

    Svar
  14. mamma
    22:22, 28 nov 2013

    Fint skrevet og tenkt fine Inemor!

    Svar
  15. Ingvild S
    22:59, 28 nov 2013

    Kan bare signere de fine damene over meg!
    Den tiden kommer tidsnok og da kommer de øyeblikkene til å være fine magiske øyeblikk hvor man kan lade opp og nyte å være kjærester så for å komme hjem til en lykkelig baby og virkelig kjenne hvor godt det er å kunne være der også. Dobbelbonus!

    Svar
  16. Hanne
    23:40, 28 nov 2013

    Jeg er så enig! Vår lille tar heller ikke flaske. Og selv om jeg er helt sikker på at det blir hyggelig å gå på konserter og på fester igjen i fremtiden, så er den tiden her, når han er så liten og trenger meg så mye, den tiden er så kort. Derfor synes jeg det ikke er vanskelig å sette pris på den. Og selv om det på en måte skjer veldig lite denne tiden, så skjer det også så utrolig mye: Et lite menneske som lærer å bruke kroppen sin, få sine første relasjoner og sin første humor.

    Svar
  17. tinereiser
    23:41, 28 nov 2013

    <3 savna deg der. Neste gang kan jeg være barnevakt :)

    Svar
  18. Ane
    13:21, 29 nov 2013

    Dette var fint og nyttig å lese, seinest i går så jeg plakat for en konsert jeg kunne tenke meg å dra på om noen måneder – men skjønner nå at det er ganske umulig for meg å vite om det er mulig å gjennomføre eller ikke (jenta vår kommer en gang i løpet av de neste fire ukene). Enig i at det er absolutt viktigst å ta vare på den tida man har nå, og ikke bruke så mye energi på å lengte etter andre ting. Du høres så klok ut, det føles nyttig å ha deg noen måneder lenger fram i løpya enn meg. :)

    Svar
  19. Carina
    14:52, 29 nov 2013

    Så fine, gode tanker Ine! Og så hyggelig å bli nevnt her. Jeg blir så glad når blogging kan fungere på denne måten! Og du beskriver akkurat de tankene jeg selv satt med..

    Jeg var selvsagt veldig glad for at jeg både alene og sammen med mannen kunne ta meg en pustepause innimellom. Men jeg er temmelig sikker på at vi ikke hadde stresset med den flaska, hvis ikke ting var som de var. Nettopp fordi det var så mye annet å forholde seg til. Livet, liksom;)

    Når det er sagt, så håper jeg du snart kan dra på vift sammen med Mannen!

    Svar
  20. Kjersti Øversveen
    21:17, 01 des 2013

    Dette innlegget rørte meg spesielt. Da jeg hadde små barn var voksentid og egentid mangelvare, noe jeg lengta etter. Lengselen etter alle bøkene jeg skulle få lest, få reist dit jeg ville, få være alene i eget hus… Nå er jentene våre 18 og 16 og byr på rikelig alenetid og voksentid. Ja, noe av den beste voksentida har jeg jo sammen med dem!
    Det eneste «rådet» jeg tillater meg å gi nye foreldre er ikke ha hastverk. Hver tid sin sjarm, og sine utfordringer. Det eneste som er sikkert er at tida kommer aldri tilbake. Og bruk ikke energi på å strebe etter det andre definerer som «det rette», perfekte. Ønsker deg, Mannen og vesle Orvar ei riktig god adventstid!

    Svar
    • koffeine
      21:22, 01 des 2013

      Takk for en fin kommentar! Ønsker deg også en god adventstid!

      Svar
  21. Maria
    16:29, 07 des 2013

    Så fin du er. En sånn mamma er god å ha, Orvar er heldig han.
    Jeg har jo tre barn, og har vært veldig lite «flink». Verden utenfor kan vente, og den er ikke så varm og god og magisk som den vi har med de små.
    All you need is love, vettu.
    Klem!

    Svar
    • koffeine
      10:16, 09 des 2013

      Takk for fine ord, Maria!

      Svar
  22. serena
    15:43, 31 jan 2014

    Nå er denne kommentaren min veldig sen, men jeg hadde også billetter til Sigur Ros konserten, vi hadde ordnet barnevakt og jeg og mannen skulle ha en romatisk aften, men så ble pappa plutselig syk og jeg måtte plutselig reise til Italia. Det gikk bra med pappa, og jeg tenkte, ja jeg hadde gledet meg veldig til konserten, men smilet til den nyopererte faren min som så meg komme inn døra på sykehuset, hele veien fra Norge, det var verdt alt. Det å følge hjerte er vel det viktigste? Thomine har aldri tatt flaska heller forresten :) Ha en fin helg! Klem

    Svar

Legg igjen en kommentar

Epost-adressen vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er markert*






Kommentar *