Tilbake til hverdagen

i hverdagen, tekster og tanker

The house by fjorden
Jeg har akkurat levert Orvar i barnehagen, og er spent på hvordan det går i dag – vi har nemlig vært på Nordmøre en uke. Der har vi besøkt kusina mi, som bor i et gammelt hus ved en fjord sammen med sin lille familie, en katt og en saueflokk. Også har vi vært i bryllup! Det har vært så fint å være sammen med familie som vi ikke ser så ofte, og så fint å være med når noen man er kjempeglad i sier ja til hverandre. Men nå er vi klare for hverdagen igjen! Hverdag har jo vært noe litt annet enn vanlig det siste året, så nå skal vi venne oss til en ny hverdag. Vi skal finne ut av rutiner med levering og henting i barnehagen, jobb og studier, middag, kveldsmat, familetid og kjærestetid. Så i dag skal jeg ha en skikkelig planleggingsdag hjemme. Jeg skal skrive forelesningene mine inn i kalenderen, sende viktige eposter og planlegge ukas middager. En skikkelig hverdagslig mandag, med andre ord! Ha en fin en!

Å begynne i barnehagen

i babytid, mammaliv, tekster og tanker

Nå har vi vært i barnehagen to dager. I utgangspunktet er det satt av tre dager til tilvenning, men i barnehagen er de (heldigvis!) opptatt av å se an hvert barns individuelle behov – barn som trenger mer tid, skal få det. Vi har ordnet det slik at vi har fri begge to i denne perioden, og det synes jeg er fint. Vi har god tid, og slipper å tenke på at vi egentlig burde vært et annet sted. Jeg synes også det er fint å kunne gjøre det slik at begge er med – for å starte i barnehagen kan være ganske tøft for både den lille og foreldrene.

Jeg og vi har tenkt mye på om det er riktig å sende Orvar i barnehagen. Han er jo bare ett år. Så liten enda. Han kan ikke gå, han følger veldig nøye med på hvor mamma og pappa er hele tiden, og blir veldig lei seg når en av oss går ut av rommet. Slik som ettåringer flest, synes han det er tryggest å oppdage verden sammen med mamma eller pappa. Egentlig føles det veldig unaturlig å overlate ungen sin til noen andre. Som vi foreløpig ikke kjenner særlig godt, en gang. Jeg tror både Ståle og jeg har tenkt er det dette vi egentlig vil, som er riktig for oss? Vi har snakket litt frem og tilbake om andre muligheter. Men Ståle har akkurat fått fast jobb, og jeg føler at jeg må bli ferdig med studiene mine. Så vi bestemte oss for at den lille ettåringen vår er stor nok til å begynne i barnehagen.

First day at barnehagen

Den første dagen var vi der alle tre, hele tida. Orvar lekte og koste seg, først i trygg nærhet til oss, før han etter hvert våget seg litt lenger unna. Det var jo så mye spennende å se på. Vi snakket med ansatte og foreldre. Følte oss velkomne, og som om dette var et godt sted å være. Den første dagen gikk veldig fint.

Den andre dagen, i dag, var planen at vi skulle være der sammen en stund, og så prøve å gå. Jeg grudde meg, for jeg hadde sett en del andre barn bli veldig lei seg når mammaen eller pappaen gikk. Jeg tenkte mye på at Orvar er så liten at vi ikke kan forklare ham hva som skal skje, og at vi kommer tilbake igjen snart. Jeg hadde en stor klump i magen da vi begynte å forberede oss på å gå. Det føltes helt feil. Men Orvar var blid, raste rundt og sa «nam» (= jeg er sulten). Jeg løftet ham opp, sa at nå skal mamma og pappa gå, og du skal være her en stund sammen med de andre barna, vi kommer og henter deg igjen snart, ok? Så fikk han klem av meg og Ståle, før vi sa ha det og gikk ut døra.

Det er vondt å gå fra en gråtende baby. Men vi hørte utenfra at gråten gikk over veldig fort. Og etter noen minutter fikk vi en melding fra barnehagen der det sto at Orvar satt og danset på stolen, og at de skulle sende melding hvis han ble veldig lei seg. Vi var så letta begge to! Vi gikk hjem, rydda litt, tok en liten tur i skogen – holdt oss i nærheten, med telefonen i lomma. Men de ringte ikke. Og da vi kom for å hente etter noen timer, fant vi Orvar i sandkassa, så skitten som han aldri har vært før, og veldig blid. Det var så fint å se. Og gjorde at vi følte oss tryggere på avgjørelsen vår. Dette skal bli fint.

Jeg regner med at det kommer til å være vanskelig å si ha det ganske lenge. At det innimellom kommer til å føles vondt, for både liten og stor. Jeg skjønner veldig godt hvorfor noen vil vente med å begynne i barnehagen. Og vi tenker så smått at kanskje, hvis vi er så heldige å få flere barn, kan det hende vi velger annerledes. Hvis livet er sånn at det går an. Men jeg tror at en slik stor overgang som dette er, er vanskelig uansett om barnet er ett, to, tre eller fire år. Jeg tror det som er viktig, er å se barnet sitt, og gi det tid til å venne seg til den nye hverdagen. Kanskje tar det mye lenger tid enn de tilmålte tre dagene. Alle barn er forskjellige, og det må de få lov til å være.

Nå håper vi at de neste dagene også skal gå fint. At Orvar skal finne seg godt til rette. Og at tryggheten om at dette er riktig skal bli enda sterkere.

Hva er deres tanker om barnehagestart?

Litt nytt

i tekster og tanker

Skjermbilde 2014-08-02 kl. 17.59.00

Hei, dere! Jeg tok meg visst en liten bloggferie. Siden sist har vi vært på Hamar og besøkt mormor og morfar, vi har badet masse, Ståle har overrasket meg med verdens fineste sykkel i bursdagsgave på forskudd, vi har begynt å forberede oss til barnehagestart og jeg har fornyet bloggen litt. Håper dere liker det!

Noe annet nytt, er at jeg vil prøve å inngå samarbeidsavtaler med aktører som jeg synes passer inn her på bloggen. Det betyr at i framtiden vil det (forhåpentligvis!) dukke opp annonser og omtaler skrevet for oppdragsgivere. Dette er noe jeg har overveid en god stund, og kommet fram til at jeg ønsker å prøve. Beslutningen henger sammen med at jeg ønsker å kunne jobbe for meg selv ved siden av studiene, slik at jeg kan bruke helgene til å være sammen med familien min, fremfor å jobbe borte. Jeg tar også oppdrag som skribent og gjesteblogger.

Håper dere synes denne endringen er ok. Jeg tror det kan bli riktig så fint!

PS: ta gjerne kontakt dersom du har en liten butikk eller nettbutikk eller noe annet, og kunne tenke deg å samarbeide med meg. Eller om du vil at jeg skal skrive noe for deg.

Gjesteinnlegg fra Kjersti

i tekster og tanker

Jeg har lest bloggen til Kjersti lenge, og er alltid imponert over tekstene hennes. Og åpenheten hennes. Og alt hun får til. Kjersti skriver vilt og vakkert om livet, hvor vanskelig det kan være og hvor viktig det er å ikke gi opp. Så da hun spurte meg om jeg hadde lyst til å dele en av tekstene hennes med dere, sa jeg så klart ja. Så her kommer en tekst fra Kjersti.

Tanker om sminke og selvverd

kjersti
I dag gikk jeg ut uten å ta på meg sminke. Jeg har begynt å gjøre det regelmessig. Det får meg ikke til å føle meg vakrere og det gir meg ikke mer selvtillit – faktisk gjør det at jeg føler meg grusomt stygg og skitten og redd, helt til jeg har kommet meg hjem og lukket døren bak meg. Likevel fortsetter jeg å gjøre det, puster dypt og gir ikke opp, for alternativet til ubehaget og utryggheten er lammelse. Og lammelse er verre – jeg vet det godt. Før bare et par år siden var jeg ute av stand til å holde øyekontakt med mindre jeg gjemte halve ansiktet mitt og var i akkurat rett lys. Om lyset utenfor var “galt”, ble jeg hjemme. Jeg hatet ansiktet mitt med en intens glød. Slik er det fremdeles til tider. Ganske ofte, egentlig. Men jeg har besluttet at jeg vil at menneskene jeg omgir meg med skal se MEG og MITT ansikt. Jeg vil ikke at de skal snuble over et usminket jeg og se en fremmed.

Da jeg var femten brukte jeg tung, sort sminke og haugevis med pudder hver eneste dag. Min daværende kjæreste syntes ikke jeg var pen eller sexy uten sminke, så da ble det langt vanskeligere å ta den av. Han var vant til å se på denne masken som ansiktet mitt, det var tross alt slik jeg så ut da vi først ble kjent. Jeg lot ham aldri se meg uten sminke til å begynne med. Jeg tok den på med en gang jeg våknet og tok den ikke av før alle lys var slukket. Jeg ville være god nok. Jeg ville være vakker. Jeg ville aksepteres, begjæres, elskes, og jeg trodde virkelig at jeg ikke kunne være noen av disse tingene i min egen kropp. Så jeg bidro aktivt til fantasien hans. Jeg husker morgener da han dyttet meg til å gå og ta på sminke, og stemmen hans da jeg var ferdig: der er hun, ja, jenta mi!

Det var galt på så mange måter og det gjorde så vondt.

Jeg var ikke sammen med ham så lenge, men jeg fortsatte å bruke sminke som forkledning i årevis. Det begynte tross alt lenge før ham, med mobbing i tidlig alter og et forsøk på å finne ut av hva som var grunnen, hva jeg kunne gjøre for å få det til å holde opp. Jeg har hatt mange venner, kjærester, partnere og forelskelser og jeg har dekket meg til for nesten alle sammen på denne måten. Jeg har dekket meg til for kameraer. For speilbildet mitt. For hele verden. Følelsen av at jeg må tilføye ansiktet mitt noe for å se normal ut, for å passe inn, har forkrøplet meg. Og jeg vet jeg ikke er alene om det.

Jeg vil ikke ha det sånn lenger. Faen ta det, alt sammen. Jeg vil bruke sminke som pynt, som uttrykk, som kunstform. Ikke som forkledning. Jeg vil ikke lenger være en slave for flekker, oljer, pensler, pigmenter, puddere. Og jeg vil ikke leve i et samfunn der det oppfattes som modig å se ut som seg selv. Der det, for de aller fleste av oss, krever mot å ha bar, blottet hud.

Men det gjør jeg. Medienes, sammfunnets og vår egens besettelse med “skjønnhet” og “skjønnhetsprodukter” er intens, utbredt og dyptsittende. Det å velge vekk muligheten til å bli “vakrere” eller “bedre” ved hjelp av sminke, kan være utrolig skremmende. Jeg må fremdeles samle store mengder mot for å klare å gå ut usminket.

Og det burde jeg ikke være nødt til.

Heldig

i babytid, mammaliv, tekster og tanker

Feet up.
Den ivrige lille hånda di griper konsentrert rundt brødbiten jeg har lagt fram på bordet foran deg. Du klemmer den mellom fingrene, holder den opp i lyset, undersøker den fra alle vinkler. Putter den forsiktig i munnen, smaker litt skeptisk, strekker ut armen og slipper den på gulvet. Der får den ligge sammen med de ti andre brødbitene til pappa kommer hjem fra jobb.

Du strekker armene mot meg, mot mamma. Hele du strekker deg, ikke bare armene. Plukk meg opp! sier du med hele kroppen. Smiler med hele deg når jeg løfter deg, spreller med armer og bein. Jeg løfter deg over hodet mitt, svinger litt rundt, og du hviner av fryd.

Føttene dine hviler med tærne pekende mot taket. Du er mett, var litt urolig, men har endelig funnet roen, tett inntil meg. Jeg har klær å vaske og middag å lage og , men jeg bestemmer meg for å bli liggende. Tett inntil. Jeg ser på deg, på den lille brystkassa som hever og senker seg, på hendene som hviler mot magen din, på ansiktet ditt. Ingenting er så fredfullt som en sovende baby. Og jeg tenker at jeg er så veldig heldig som får ligge akkurat her med deg. Og som får være det trygge du leter etter når du åpner øynene igjen.

Få se norskopplæringsplanen for ditt 14 dager gamle barn, takk

i tekster og tanker

I fjor sommer ble jeg mamma for første gang. Jeg trodde jeg var klar, vi hadde jo forberedt oss i månedsvis. Ventet lenge. Så var han der plutselig, og vår lille verden sto på hodet. To uker etter fødselen hadde jeg enda ikke funnet ut hvordan jeg skulle  få spist frokost eller pusset tenner når Ståle dro tidlig avgårde på jobb om morgenen.

Oslo Frp har fremmet forslag om at en egen integreringsetat blant annet skal sørge for at Skolehelsetjenesten skal dra på hjemmebesøk til alle barn som er født i Oslo innen to uker etter fødselen. På dette hjemmebesøket må foreldrene presentere en norskopplæringsplan for barnet sitt. Før barnet er to uker gammelt, skal altså foreldrene ha tenkt ut hvordan de skal sørge for at deres nye verdensborger lærer seg norsk skikkelig før det når skolealder. Jeg for min del hadde nok med å lære meg hvordan man ammer, skifter bleie og kler på og av en bitteliten baby da Orvar var to uker gammel. Et hjemmebesøk fra helsestasjonen hadde sikkert vært fint. Fra noen som kunne svare på alle de små og store tingene vi lurte på. Men et hjemmebesøk fra en etat som kom for å kontrollere om vi hadde tenkt ut en tilfredstillende opplæringsplan for vårt nyfødte barn? Ikke så veldig fint.

Dette forslaget om hjemmebesøk er jo også bare begynnelsen. For denne integreringsetaten som Oslo FrP ønsker seg, skal følge opp med hjemmebesøk, og iverksette nødvendige virkemidler dersom norskkunnskapene til barna ikke er tilfredstillende. For eksempel skal trygdeytelser kunne holdes tilbake, og til Dagsavisen sier Carl I. Hagen at hvis foreldrene ikke «klarer å lære barna sine norsk innen barnet har begynt på skolen, så risikerer de at barnet blir plassert hos fosterforeldre».

Jeg vet ikke med dere, men dette minner meg veldig om en del av norsk historie som vi ikke er særlig stolte av i dag.

 

Noen ganger er det ensomt

i mammaliv, tekster og tanker

Jeg er veldig takknemlig for velferdsordningene som gjør at vi i Norge får mulighet til å være hjemme med barna våre hele deres første leveår. Det er et privilegium vi ikke skal ta for gitt. Da min mor ble mamma, måtte hun tilbake i jobb etter tre måneder, og levere barna til dagmamma.

Vi er heldige i dag. Jeg vet det.

Men noen ganger er det ensomt å være i mammapermisjon. Ofte er dagene lange, jeg teller ned timer og minutter til Ståle kommer hjem fra jobb. Jeg prøver å være flink til å legge fine planer, komme meg ut, treffe folk, gå tur. Men noen dager er jeg altfor sliten til å gå ut. Blir inne for å få sovet når det går an. Orker ikke treffe andre enn de aller nærmeste. Og de dagene føler jeg meg ofte veldig alene.

Det har vært en del slike dager i det siste.

Jeg får ofte høre at jeg må nyte denne tida. For den går så fort. Og på en måte gjør den det. Plutselig har Orvar blitt seks måneder! Så stor! Men samtidig kan dagene og ukene være så lange. Og kveldene så korte. Da er det ikke alltid like lett å være tilstede i øyeblikket, nyte denne tida som egentlig er så kort, så kort. I stedet lengter jeg ofte etter at klokka skal bli så mye at Ståle kommer hjem. Så jeg slipper å være alene.

Det er ikke sånn at det er bare ensomt å slitsomt å være hjemme med baby. Ofte er det skikkelig fint! Men jeg tror det er viktig å gi rom for å være åpen om at som det meste andre i livet, er også det å være i mamma- eller pappapermisjon sammensatt. For meg byr det på store gleder og fine øyeblikk, men også på frustrasjon, ensomhet og noen tårer.

Det var bare det jeg ville fortelle i dag.

The 4th Trimester Bodies Project

i graviditet, tekster og tanker

4thtrimester
Bilder fra The 4th Trimester Bodies Project. Øverst fra venstre: Becky Larson, Yvonne Oldaker, Keyonda McQuarters og Amber Meyer. Fotografen er Ashlee Wells Jackson.

Jeg har aldri vært så stolt som da jeg holdt Orvar i armene mine for første gang. Tenk at jeg hadde båret fram og født dette nye livet! Det var så stort. Jeg var så glad for – og lettet over – at alt hadde gått bra. Samtidig har jeg aldri vært så sliten, eller følt meg så mørbanket, som da fødselen endelig var over.

Kroppen forandrer seg etter en graviditet og en fødsel. Noe annet ville vært rart – man bygger tross alt et helt nytt, lite menneske. Da jeg gikk gravid, prøvde jeg å være bevisst på at forandringene som skjer, er naturlige. De fleste går opp i vekt, litt eller mye. Hoftene blir litt bredere. Brystene forandrer seg. Mange får strekkmerker. Åreknuter. Kanskje har man til og med arr. Kroppen ser uansett ikke ut helt slik den gjorde før. Kanskje føles den fremmed. Kanskje skammer man seg over den. Mange opplever press om å komme tilbake til normalen så fort som mulig etter fødselen. Men jeg tenker at normalen etter at man har født barn, er at kroppen er forandret.

Derfor synes jeg The 4th Trimester Project er innmari viktig. Det er et fotoprosjekt som handler om å omfavne – heller enn forakte – forandringene som skjer med kroppen gjennom fødsel, amming og å være mor. Fotograf Ashlee Welsh Jackson fotograferer amerikanske mødre som ønsker å stille opp, og bildene kan du se her. Bildene skal også publiseres i bokform, og den første boka er planlagt utgitt høsten 2014. Hvis man vil, kan man donere en valgfri sum til prosjektet. Det har jeg planer om å gjøre!

Det er lov til å ønske å komme i form etter fødselen. Det er lurt å spise næringsrik mat og bevege på seg. Men jeg skulle ønske at vi mammaer i større grad ga oss selv anerkjennelse for den store bragden (ja, faktisk!) det er å gå gravid og føde barn. Vi har lov til å være forandret. Vi trenger ikke komme tilbake til en normal som noen andre har bestemt. Vi har lov til å være akkurat sånn vi er. Vi har lov til å være stolte. Uansett om den gamle jeansen passer eller ikke.

Den korte lange tida

i mammaliv, tekster og tanker

I dag spiller Sigur Rós konsert i Oslo spektrum. Vi har billetter. Jeg kan ikke gå. Siden i sommer har jeg tenkt at mot slutten av november, da kan vi sikkert ha barnevakt. Da kan jeg gå ut med Ståle, ta et glass vin, gå på konsert. Men vi har ikke fått til dette med flaske. Så jeg kan ikke være borte fra Orvar en hel kveld. Ikke enda. Han trenger at jeg er der, helt i nærheten. Særlig om kveldene. Når han våkner da, er det eneste som gir ham ro til å sovne igjen puppen. Så jeg må være der, helt i nærheten.

❤

På tirsdag, omtrent samtidig som jeg innså at det ikke blir noen konsert i dag, leste jeg innlegget Flink på den fine bloggen Her på Sandaker. Det var godt å lese.

Og jeg vil så gjerne fortelle henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene. De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut. Bort.

Jeg har nemlig ikke vært flink. Ikke på den måten. I begynnelsen tenkte jeg ikke på at vi burde lære Orvar å ta flaske, slik at vi kunne ha barnevakt. Det var så mye annet å tenke på. Hele dette nye livet å ta stilling til. Nye ting å lære seg. Vi skulle få til amming, og det var jo ikke så lett. Holde det så ryddig vi trengte for å trives hjemme. Få spist ordentlig mat. Og ikke minst nyte de stundene som var rolige. Snakke sammen. Så vi ventet med å prøve å gi flaske. Og da vi endelig prøvde, fikk vi det ikke til.

Det er ikke så farlig. Tida for middager ute, vinglass, konserter og bursdagsfester kommer igjen. Men det gjør ikke denne tida med Orvar. Den tida han trenger meg hele tida, på akkurat denne måten, er egentlig ganske kort. Selv om dagene og nettene kan føles lange. Så jeg prøver å være tilstede der jeg er nå, i stedet for å lengte meg vekk.

Samtidig som jeg gleder meg veldig til å ta på en fin kjole uten praktisk ammeåpning og gå ut å spise en fin middag med kjæresten min. Bare oss to.

Debatten vi ikke trenger

i tekster og tanker

Påtroppende barne- og likestillingsminister Solveig Horne fra FrP mener at vi trenger en debatt om hvorvidt barn bør bli fortalt om «andre former for seksualitet». Hvis det er en debatt vi virkelig ikke trenger i Norge i 2013, er det denne.

Hvorfor ikke?

1. Hvis vi vil at barna våre skal vokse opp til å bli mennesker som aksepterer og respekterer at andre er annerledes enn dem selv, må vi vokse gå foran å vise respekt og aksept selv. Barn er ikke utstyrt med fordommer mot det som er annerledes, men de kan lære fordommer fra voksne.

2. I nesten hver eneste barnehage vil det være barn som etter hvert vil finne ut at de er homofile. Å tie om homofili for barn, er indirekte å si at homofili er noe unormalt, og noe som skal holdes hemmelig. Kanskje vil det bli litt lettere for ungdommer å fortelle om legningen sin til noen hvis de vet at det er greit å prate om sånt med voksne, og at det ikke er noe feil med å være den de er.

3. Det er mange barn som har to mammaer eller pappaer! Disse barna skal ikke gå i barnehagen og føle seg annerledes på grunn av det. Eller at måten deres deres foreldre lever på er noe «vi ikke snakker om».

4. Barn skal tas på alvor. Det innebærer at det vi skal være tøffe nok til å gjøre, er å snakke med barn på en ordentlig måte også om det som kan være vanskelig. Vi er ikke tøffe fordi vi tar en debatt om hva vi skal holde skjult for ungene våre. Da er vi feige.

1 2 3 4 5 7