Om å sove sammen

i mammaliv, tekster og tanker

Mens man går og venter på en baby, bruker man mye tid på å forestille seg hvordan det skal bli, når bare den der lille i magen kommer. Jeg husker at vi redde opp senga til Orvar flere uker før termin. Soveskinn, nyvasket sengetøy, et lunt teppe. Over senga hang vi en vakker uro. En myk kanin vi fikk sitte i senga og vente på at den lille babyen skulle komme. Jeg forestilte meg vel også hvordan den lille astronauten i magen skulle sove søtt i den senga. Men vet dere hva? Den sprinkelsenga har vi nesten ikke brukt.

Untitled

For den lille som hadde bodd i magen min, han likte seg ikke særlig godt i sprinkelseng. Han ville helst være tett inntil mammaen sin hele tida. Dag og natt. Det er jo ikke så rart at en baby vil det. Men som helt ny mamma var det ikke noe jeg var forberedt på. I begynnelsen brukte vi mye energi på å prøve å få Orvar til å sove i senga si. Vi bysset, la han ned, og fant de mest kreative metoder for å rugge senga, så han ikke skulle merke at han var ute av armene våre. Som regel måtte vi løfte opp igjen, bysse mer, prøve igjen – mange, mange ganger. På morgenkvisten, ofte etter en lang natt med mye strev, tok jeg ham opp i senga vår. Ammet med ham liggende tett inntil meg. Så sovnet vi igjen, begge to. Det var fint. Og etter hvert fant vi ut at det ikke var verdt det å bruke så mye energi på å få Orvar til å sove i senga si. Vi fikk jo mest søvn, alle tre, når han sov i senga vår.

I det siste har jeg tenkt en del på dette: I hvor stor grad er valgene jeg gjør som mamma, påvirket av forventninger andre har? Da tenker jeg for eksempel på dette med å sove i egen seng. For jeg har tatt meg selv – ofte! – i å svare litt unnvikende når noen spør oss om natterutiner. Jeg har nærmest følt at jeg må bortforklare valget vi har tatt om å samsove. For man hører jo så ofte hvor viktig det er at babyen kan sovne på egen hånd. Og når man hører det mange nok ganger, begynner man kanskje å tenke at det er sant. Og at man har gjort noe helt feil, når ungen på et og et halvt år ofte ammes i søvn. Eller strykes på ryggen i en halvtime før han sovner. Selv om vi synes det er fint å gjøre det sånn. Og egentlig ikke har lyst til å forandre på noe.

Vi har nemlig ikke lyst til å la Orvar gråte alene. Jeg vil ikke se en annen vei når han strekker seg etter meg, og vil være nær meg.

Jeg har tenkt en del på hvordan det har blitt slik at det riktige – det normale – i vår kulturer at babyer, helt fra de er bittesmå, skal lære å bli så selvstendige som mulig. At vi så tidlig som mulig skal lære dem å klare seg uten oss. Da jeg ble mamma, syntes jeg at den største overgangen var å ha et annet menneske så tett innpå meg hele tida. Jeg var ikke forberedt på at babyen min helst ville ha kroppskontakt 24 timer i døgnet. Jeg ble sliten. Og enda mye mer sliten enn jeg hadde behøvd å bli, fordi jeg brukte mye krefter på å lure på om jeg hadde gjort noe feil, siden babyen min ikke ville ligge å pludre fornøyd for seg selv på gulvet, eller sove i sin egen seng.

Ofte skapes nemlig det inntrykket at hvis man samsover, får ikke babyen til å sove alene. Og hvis man bærer, vil ikke barnet ligge på gulvet. At man lager seg problemer ved å prøve å møte barnets behov. Jeg tror ikke det er slik. Jeg tror heller at barn er forskjellige, og at noen har mer behov for nærhet enn andre. Kanskje velger foreldrene da å samsove. Eller å bysse, synge, stryke, kose, være der. Til barnet føles seg trygg, og sovner. Jeg synes det er absurd at søvneksperter kaller det «for mye service på sengekanten».

Nå har jeg vært mamma i et og et halvt år. Og et sted på veien har jeg blitt trygg på at jeg har gode instinkter, og at det er lov å lytte til hjertet sitt. Så klart er det ting jeg gjør feil. Jeg lærer hele tiden. Men en ting jeg er helt sikker på, er at det aldri, aldri, aldri, er feil å ta Orvar i armene mine når han gråter, trøste ham og la ham vite at jeg er der. Selv om det betyr at han bruker litt lengre tid på å lære seg å sovne på egen hånd.

PS: Why African Babies Don’t Cry.

Om å stoppe opp litt

i hverdagen, tekster og tanker

Untitled
Som jeg såvidt har nevnt, bestemte jeg meg nylig for å roe ned litt en stund. Etter jul har jeg vært mye sliten og lei meg, og stresset satte seg skikkelig i kroppen. Jeg hadde mange dager der jeg ikke fikk gjort noenting. Jeg var for sliten til å jobbe med oppgaven, men siden jeg følte at jeg ikke kunne legge den bort, fikk jeg ikke hvilt meg skikkelig heller. Jeg kjente at jeg trengte å ta bort et stressmoment en stund. Så jeg bestemte meg for å be om å få bruke et ekstra semester. Det vil si at jeg skal levere oppgaven min 15. november i stedet for 15. mai. I utgangspunktet hadde jeg ikke så lyst til å utsette, men jeg kjente at det var det jeg trengte å gjøre. Så nå har jeg lagt oppgaven bort for en stund. Skrevet noen notater om hvor jeg er nå, hvilke bøker og artikler jeg skal lese, hva om er planen videre. Så skal jeg ta oppgaven frem når jeg kjenner meg klar for det.

Den siste tida har jeg brukt på å hvile, og gjøre sånt som jeg får det bedre av. Jeg har hatt rolige morgener og formiddager med Orvar. Tatt med strikketøyet på kafé. Organisert kjøkkenskapene. Kjøpt inn noen nye potteplanter, blant annet noen små ildtopper og en St. Paulia. Jeg har malt noen enkle akvareller. Besøkt mamma og pappa. Strøket alle de fine broderte dukene mine, slik at de er klare til å brukes. Kjørt akebrett og hatt mange fine lesestunder med Orvar. Sett på Downton Abbey. Spist lunsj med Ståle på jobben hans. Senket tempoet og skuldrene. Stoppet opp litt. Det har vært fint. Og det har gjort meg godt. Nå har jeg det mye bedre, og jeg kjenner at jeg snart, ganske snart, er klar for å finne fram oppgaven min igjen. Jeg merker så godt at dagene er lengre og lysere. Og at det skal bli vår en gang, selv om det er en stund til enda.

PS: Jeg er uten skikkelig kamera for tida, men jeg holder på å spare opp til å kjøpe meg mitt første speilreflekskamera. Jeg tror valget faller på et Nikon D3300. Gleder meg sånn til å utvikle fotointeressen min videre!

PPS: Jeg fikk lyst til å fornye designet på bloggen litt, håper dere liker det.

Noe fint hver dag

i tekster og tanker

Untitled
Orvar som kommer tassende med ei bok i hånda, setter seg ned på fanget til pappa, åpner boka, peker og forteller ivrig hva han ser, mens vi gjetter så godt vi kan på hva han prøver å si. Kaffe med biscotti til. Å bruke kvelden til å høre på musikk i sofaen sammen med Ståle, mens jeg strikker og vi prater. En tur i skogen, der jeg lager de første sporene i nysnøen. Å fyre opp i peisen når jeg kommer inn.

UntitledDet er noe fint hver dag. Men etter jul har mange dager vært vonde og tunge. Jeg har vært veldig sliten og nedtrykt. Bekymret meg masse, grublet enda mer. Det har føltes håpløst å jobbe med studiene, og jeg har blitt hengende etter. Nå prøver jeg å finne veien videre. Det skal nok gå på et vis. Men jeg trenger tid til å roe ned litt, få stresset til å slippe taket, og kunne fokusere på å ha det bra. Så akkurat nå er det det som er planen. De andre planene får vente litt.

Håper dere har gode januardager ♥

i tekster og tanker

Untitled
– Tenker jeg på at jeg er heldig som har mulighet til å somle om morgenen sammen med Orvar. Selv om det betyr at studiedagen starter en time senere. Det er det verdt.
– Har vintermørket flyttet litt inn i meg, som det ofte gjør. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det, med fargerikt strikketøy, karamellsjokolade, så mange episoder av Gilmore girls jeg vil på kveldstid og mange, mange klemmer på mine fine to.
– Gleder jeg meg til å gå på ski for første gang i vinter.
– Drømmer jeg om et gammel tømmerhus med epletrær og bringebærbusker i hagen, knirkete gulv og mintgrønt kjøkken.
– Har jeg endelig kommet i gang med å skrive på masteren igjen. Den første siden etter en pause er oftest den vanskeligste. Nå er jeg i gang!
– Har jeg roser både på kjøkkenbordet og i stua.
– Tenker jeg mye på framtida. Tanker som tar stor plass, men som også er fine.
– Savner jeg juleferien litt. Og å være sammen med familien min hele dagen.
– Gleder jeg meg over snøen, som gjør Oslo litt mjukere og lysere.
– Tenker jeg at det skal bli fint å lage pai med spinat og sopp i dag.
– Fyrer jeg i ovnen, og er takknemlig for lyden, lyset og varmen det gir.

PS: Vinnerne i Gudrun-konkurranse ble trukket i går, og er kontaktet på e-post.

Takknemligheten

i mammaliv, tekster og tanker

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Plustelig har vi en liten gutt som gir klemmer. Når han har lyst. Plutselig kommer han løpende mot meg med åpne armer, omfavner meg og klemmer kinnet sitt hardt inntil mitt. Han har også falt pladask for pusen («booseeh!») på Hamar. Det første vi måtte gjøre hver morgen i juleferien, var å gå å finne pusen. Når vi spiller musikk, danser han. Alltid. Faktisk danser han av alle slags rytmer, for eksempel en spiker som slås inn i veggen eller noen som klapper. Han har lært et eller annet sted å gi high five, og ler av fryd når mamma og pappa klapper hånda hans annenhver gang. Plutselig kan han gå selv på fortauet, med meg og Ståle i hver sin hånd. Når han våkner om kvelden og jeg går inn til ham, må han sjekke om pappa også er der. «Abba?» spør han, strekker på halsen, peker på døra og ser på meg med et spørrende blikk. Så må pappa komme, kanskje få en klem. Noen ganger sover han mellom oss i sofaen mens vi ser på tv om kvelden. Der det føles aller tryggest. Vi ser at han lærer hver dag, anstrenger seg for å forstå verden mer og mer. Og vi er der som hans trygge havn, som han kan utforske verden fra.

På en måte har han blitt så stor. På en annen måte er han enda så liten. Og jeg kjenner meg så takknemlig midt oppi våkenetter og tidlige morgener, gylne frokoststunder med kosete unge på fanget, trillende latter og lek, smulete kjøkkengulv og skittentøyskurver vi aldri ser bunnen på, lure smil, fortvilte tramp i gulvet og gråt, epler det er tatt én bit av i frukskåla og alt som er å oppdage hver eneste dag når man lever sammen med en liten, bestemt gutt på 1,5 år. Jeg er så heldig.

Om nyttårspepp

i tekster og tanker

I år har jeg ikke den der deilige nyttårspeppen som jeg ofte får i begynnelsen av januar. Jeg har ikke spesielt lyst til å brette opp ermene, finne fram masternotatene og begynne å skrive igjen. Ikke enda. Jeg har også grudd meg litt til å sende Orvar i barnehagen igjen. Det har vært så fint å ha masse tid sammen, og ingenting å rekke.

Men hverdagen kommer jo, uansett om jeg er klar eller ikke. Og egentlig er jeg jo veldig glad i hverdagene våre. Og jeg jobber med noe jeg synes er veldig spennende. Så det skal nok bli fint, når jeg bare kommer i gang. I dag har jeg først og fremst planer om å lage meg en plan. Det pleier å være både inspirerende og stressdempende! Ellers har jeg planer om å lage meg en god kopp kaffe, snoke litt i skapene etter julegodtrester, hente Orvar tidlig, fyre i peisen, ta noen strikkepauser og kanskje kjøpe et par lydbøker på Audible. Jo, nå kjenner jeg at denne dagen skal bli ganske fin!

Et lite lesetips til slutt: I havet av inspirerende nyttårsinnlegg, synes jeg Karianne sitt innlegg Kjære 2015 var deilig å lese. Godt jeg ikke er den eneste som ikke har allverdens nyttårspepp. Godt nytt år, kjære lesere! Med eller uten pepp!

Om å ha en høylytt indre kritiker

i tekster og tanker

Jeg er såvidt i gang med å skrive masteroppgaven min. Om et par uker skal jeg levere utkast til innledningen. Jeg har satt meg ned for å begynne flere ganger. Laget et disposisjon. Et tankekart. Tenkt. Tenkt mye. Men når jeg setter meg ned for å skrive, stopper det opp. Jeg skriver en setning, kanskje to. Så tenker jeg æsj, dette blir jo ikke noe bra, visker ut alt sammen og begynner på nytt. Og det gjør jeg igjen og igjen.

Det er vanskelig – veldig vanskelig – å bare skrive i vei for meg. Jeg tenker nøye gjennom verdt ord jeg skriver, ombestemmer meg, redigerer setninger som ikke engang er ferdige. Jeg trenger kanskje ikke å si at det tar ganske lang tid for meg å skrive en tekst? Jeg ser hele veien fram til målet (den ferdige teksten), i stedet for å se hva som er neste skritt på veien dit (en setning). Også blir jeg motløs. Tenker lett at jeg ikke klarer det. Jeg har en høylytt, indre kritiker. Og det hemmer meg.

Det kommende året skal jeg bruke mange, mange timer på å skrive. Hver dag skal jeg skrive. Om noe jeg synes er veldig spennende. Som jeg brenner for. Egentlig gleder jeg meg veldig – det er jo fantastisk å få lov til å bruke et år på å fordype seg i noe man synes er kjempespennende! Men jeg er litt bekymret for hvordan jeg skal få den der kritiske stemmen i hodet mitt til å holde fred. I hvert fall lenge nok til at jeg kan skrive et avsnitt eller to.

Kritikeren min roper nemlig høyt at det ikke er noe vits i å gjøre noe hvis jeg ikke gjør det kjempebra. Og nettopp det er veldig hemmende for kreativitet og skaperlyst. For når det gjelder skriving, som med andre ting, så må man jo bare gjøre det for å bli bedre. Man må skrive masse. Masse som sikkert egentlig er ganske dårlig. Akkurat dét synes jeg er veldig vanskelig. Men jeg skal øve meg.

Har du en høylytt indre kritiker? Hva gjør du for at den ikke skal rope så høyt?

Å begynne i barnehagen II

i mammaliv, tekster og tanker

I det siste har vi tenkt mye på og bekymret oss en del for hvordan Orvar har det i barnehagen. Ikke fordi vi ikke har tillit til de som jobber der. Ikke fordi vi tror det er skadelig for ettåringer å være i barnehage. Men fordi det er stor forskjell på å lese rapporter som sier at det går fint å levere små barn i barnehage, og å levere sitt eget barn når det klamrer seg gråtende rundt halsen min og sier mamma mamma mamma. 

image

Nå er det omtrent en måned siden Orvar begynte i barnehagen. De første dagene gikk veldig fint, men ukene etter har vært tøffere. Noen dager har jeg pakket sammen bøkene og hentet tidlig fordi han har vært lei seg. Når jeg har hentet da, er det som om Orvar blir veldig lettet. Han lener seg inntil meg, lenge. Puster ut, på en måte. Blir glad igjen etter en stund. Og det er klart at da er det lett å tenke hvorfor utsetter vi ham for dette? Han vil jo bare være hos oss, hvor det er trygt.

Orvar er liten enda. Han er ikke mye mer enn ett år, minst i barnehagen. Han kan ikke gå enda. Og han har stort behov for trygghet og nærhet, slik babyer har. Helst vil han ha en trygg voksen sammen med seg hele tida. Han blir lei seg og frustrert når han blir forlatt, selv om det bare er for en veldig kort stund. I barnehagen er det tolv barn og fire voksne. Så det er klart at av og til må Orvar overlates til seg selv for en liten stund. Vi skjønner jo det. Men samtidig er det det vi har vært mest bekymra for – at han skal føle seg forlatt, redd og alene.

Heldigvis er det flinke folk som jobber i barnehagen. Som ser at Orvar trenger den der trygge voksne i nærheten. De strekker seg langt for at han skal få et fang å sitte på når han trenger det. Vi har hatt en god oppstartssamtale der vi har snakket om hvordan Orvar kan få det best mulig i barnehagen, og fått fortelle om hva vi bekymrer oss for. Vi har vært tydelige på at vi er opptatt av at Orvar skal få den tryggheten han trenger, så langt det går. Og vi har blitt forsikret om at det skal han få. Så klart må han av og til sitte igjen hvis et annet barn må trøstes eller hjelpes, det må jo alle barna i barnehagen. Men vi snakket om at slik er det jo hjemme også – av og til må vi gå fra Orvar en liten stund for å ordne noe. Men både vi og de voksne i barnehagen kommer jo alltid tilbake, og det tror jeg Orvar vet. Han har aldri blitt etterlatt for å gråte for seg selv. Han er trygg på at vi er der når han trenger oss. Nå skal han få tid til å bli trygg på at de voksne i barnehagen er der på (nesten) samme måte.

Jeg tror ikke det er skadelig for ettåringer å gå i barnehage, verken for utviklingen deres eller tilknytningen til foreldrene. Jeg tror det viktigste er at barnet har med seg en grunnleggende trygghet hjemmefra. Og så klart at kvaliteten på barnehagen er god! Barnet må møtes av engasjerte, trygge voksne som ser hele barnet. Jeg vet at de gjør sitt beste i barnehagen vår. De er opptatt av å imøtekomme våre ønsker som foreldre, og de er opptatt av at forskjellige barn har forskjellige behov. Det er betryggende. Vi får jo også høre at Orvar stort sett har gode dager. At han klatrer, vil dele matboksen sin med andre, babler, peker og ler.

Men det er likevel ikke lett – verken for liten eller stor. Fårhåpentligvis blir det lettere etter hvert, litt og litt. Jeg synes det hjalp mye å få snakke skikkelig med den pedagogiske lederen i barnehagen om hvordan Orvar har det, og hva vi sammen kan gjøre for at han skal få det så bra som mulig. Det var fint å få høre om hvordan dagene er, hva som er utfordrende og hva som går veldig bra. Så til andre som synes barnehagestarten er tøff – snakk med personalet i barnehagen om det. Ikke vær redd for å fortelle hva du bekymrer deg for, hva som er vanskelig og hva du tenker kan gjøre ting bedre.

Jeg vet det er flere av dere som har hatt tilvenning i barnehage i disse dager. Hvordan har det gått? 

Den siste sommeruka

i hverdagen, tekster og tanker

Last Week of August
Denne siste uka i august startet jeg med å ha en skikkelig grå dag og bursdag samtidig. Men det ble litt bedre med pizza på Villa Paradiso, film i sofaen (Her!) og overraskende kakeleveranse sent på kvelden. Jeg har gått så mye som mulig med ballerinasko, siden sesongen for det snart er over. Også har jeg hatt hjemmekontor hos en kjær venn – det er så fint å kunne bruke dagen sammen på den måten. Orvar har startet hver dag med å stå lenge i vinduskarmen å følge med på at verden våkner til liv. «Se!», sier han, og peker på alt som er spennende. Jeg har hatt første møte med veilederen for masteroppgaven, og det gikk fint. Nå har jeg en plan, og det føles bra. Orvar har vært med mamma og pappa på sin første boklansering, og jeg har lest boka vi var på lansering for. (Omtale kommer!) Også har vi laget pizza, hatt besøk og vært litt småsyke, alle sammen. Det er vel sånn det er å ha barn i barnehagen.

I går synes jeg det var som om høsten meldte sin ankomst for alvor, og egentlig synes jeg det er ganske fint. September, velkommen skal du være!

Å jobbe hjemmefra

i hverdagen, tekster og tanker

Home office
Det beste med å være masterstudent, er at jeg kan ha hjemmekontor nesten hver dag. Jeg trives veldig godt med å jobbe hjemmefra! Dette semesteret tar jeg et fag i tillegg til å skrive oppgave, så en dag i uka har jeg forelesning. I tillegg har jeg avtaler med veileder. Men ellers kan jeg strukturere dagen og uka slik jeg vil. Det aller beste med det, er at vi kan gi Orvar korte dager i barnehagen. Å ha tilgang på så mange kaffekopper jeg bare vil, er også fint!

Roses

Når man jobber hjemmefra, synes jeg det er viktig å ha litt struktur på dagen. En vanlig dag for meg kan for eksempel være slik:

9.30: Jeg leverer Orvar i barnehagen.
10.00: Jeg gjør litt husarbeid, bare så mye som trengs for at det skal være hyggelig rundt meg.
10.30: Jeg spiser frokost nummer to/lunsj og drikker en kopp kaffe.
11.00-15.00: Jeg leser eller skriver. Setter på en klesvask i ny og ne. Spiser når jeg er sulten.
15.15: Jeg henter Orvar i barnehagen.

Laundy

Nå som barnehagetilværelsen er helt ny for Orvar, synes jeg det er fint å legge opp dagene slik. Men som dere ser, har jeg bare fire timer til studier på hverdagene, og det er egentlig litt for lite. Det betyr at jeg må jobbe litt på kveldstid og i helger, i alle fall så lenge Orvar skal ha korte dager i barnehagen. Samtidig merker jeg at jeg blir mye mer effektiv de fire timene jeg har til rådighet. Noen dager leverer også Ståle i barnehagen, og da får jeg litt mer tid. (Vi er jo helt nye som barnehageforeldre, så vi har ikke helt funnet ut hvordan det er best å organisere levering og henting enda!)

Å jobbe hjemmefra krever litt disiplin og gode rutiner, men når man får en god rytme på det, er det så utrolig fint! Jeg liker godt å kunne bruke fem minutters-pausene på å henge opp en klesvask, sette en brøddeig eller lese litt i avisa. Også tenker jeg på tida jeg ville ha brukt på t-banen som bonustid: tid jeg kan bruke på å gå en tur, ta en litt lengre pause eller blogge.

 

1 2 3 4 7