Litt åpenhet

i mammaliv

Noen ganger blir jeg veldig, veldig redd helt uten grunn. Alle muskler i kroppen spenner seg, jeg hiver etter pusten og gråter helt ukontrollert. Omgivelsene blir tåkete og fjerne, og hodet klarer ikke å overbevise kroppen om at det ikke er noe å være redd for. Ikke engang Ståles armer rundt meg og hans trygge stemme som sier «pust pust pust, det går bra, det går over» tar bort panikken da. Men det går alltid over, jeg klarer alltid å puste igjen, tårene stopper til slutt. Men når panikken river som verst, husker jeg ikke det.

I det siste har jeg fått slike panikkanfall oftere enn før. I dag fikk jeg et på t-banen på vei til Blindern. Da bestemte jeg meg for å dra til legen i stedet for på forelesning. Jeg fikk time ganske fort, prata med en hyggelig lege og gikk hjem med sykemelding i hånda. Hun mente at stress mest sannsynlig er med på å trigge panikkanfallene mine, og jeg tror det er mye i det.

De fleste vet at å være gravid for mange innebærer en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er kort vei mellom glede og tårer, optimisme og bekymringer. Det er jo ikke så rart. Kroppen gjør en formidabel innsats med å bygge et helt nytt, lite menneske. Man er full av hormoner. Livet skal forandres fundamentalt. Samtidig føler man at man skal fikse hverdagen like bra som før – følge opp studier, gå på jobb, smøre brødskiver til frokost, trene, ta oppvasken, være kjæreste og venninne, lese avisa og betale regninger. Det er lett å glemme at kroppen har fått ny fulltidsstilling som babyprodusent. Og det er lett å føle seg mislykka når man ikke får til alt.

Jeg jobber med å godta at jeg ikke går rundt i en konstant lykkelig gravidboble, at de fleste dager byr på både oppturer og nedturer. Det er faktisk helt normalt å være stressa, bekymra og redd når man er gravid. Men de følelsene skal ikke få ta over. Når man kjenner at de gjør det, er det på tide å stoppe opp litt. Be om hjelp, snakke med noen.

Jeg velger å være åpen om hvordan jeg har det. Fordi jeg synes det er alt for mye taushet og skam rundt psykisk helse. Også tenker jeg at andre – med eller uten baby i magen – som synes dagene ikke er bare greie kanskje kan kjenne seg igjen, og føle seg litt mindre alene.

Litt fint til slutt: Nå skal jeg gå å kjøpe meg ranukler, og i kveld skal jeg lage pizza, høre på den nye plata til Cold Mailman, spise Freia Premium med karamell og holde Ståle i hånda.

Se min mage (uke 25)

i graviditet, mammaliv

Week 25.
Her kommer bloggens første offisielle magebilde! Nå er jeg i uke 25, det betyr at det er 15 uker igjen til vår nye verdensborger kommer. Jeg merker godt at han øver seg til livet utafor magen, for det er mye akrobatikk der inne. Jeg merker også bedre og bedre at jeg faktisk bærer på en liten baby, for det begynner å bli litt tyngre å gjøre vanlige ting som å gå tur, løpe etter banen eller snu seg i senga. Jeg kan jo bruke den diplomatiske formuleringen til baby-appen min: «You may also notice that you’re becoming less graceful». Formen er likevel fin, og etter å ha tatt det veldig med ro i det siste, er jeg ikke like sliten lenger.

Det er rart og fint å tenke på sommeren som kommer. Den blir nok noe helt annet enn alt annet jeg og vi har opplevd. Spennende, rart og fint.

Dette er sånn det er nå

i graviditet, mammaliv

Jeg er sliten.

Forrige uke ble flytteprosessen, oppussing, Ikea-turer, studiet og jobben litt for mye til sammen. Jeg har vært mye lei meg, og hatt noen dager som har vært såpass tunge at jeg begynte å bekymre meg for svangerskapsdepresjon. Jeg blir alltid litt redd når jeg kjenner igjen følelsesmønstre fra da jeg var deprimert for noen år siden. Kommer det en ny runde nå? Er dette slik dagene skal bli framover? Også blir jeg litt ekstra bekymra nå som jeg er gravid, for nå vil jo en depresjon gå utover den i magen også.

De siste dagene har jeg avlyst planer, satt gjøremål på vent, og prøvd så godt jeg kan å ta vare på meg selv. Og i dag har jeg hatt en god dag. Jeg har hatt en fin treningsøkt på mitt nye treningssenter, spist lunsj sammen med Ståle, satt bøker i bokhylla, hørt på gode plater og spist middag med Elizabeth Bennet og Mr. Darcy som selskap. Jeg er ved bedre mot, og tror at det skal gå bra framover, hvis jeg bare er flink til å ta hensyn til at jeg ikke orker like mye som vanlig.

Også tar jeg litt pause fra å skrive blogg, rett og slett fordi jeg trenger det. Jeg har stor glede av bloggen, men av og til kan også de tingene man liker godt bidra til at det til sammen blir litt for mye å forholde seg til. Så jeg sier på gjensyn. Men plutselig er jeg tilbake med fine frokoster, bilder fra vårt nye hjem og hverdagsgleder. Ha det fint så lenge!

Ventetøy

i graviditet, mammaliv

Week 20.
Plutselig hadde jeg en fin, liten gravidmage! Og plutselig hadde jeg ingen bukser eller skjørt som passet lenger… Etter å ha gått en periode med den øverste knappen på buksa åpen, fant jeg ut at det var på tide å handle litt nytt.

Det kan fort bli dyrt når store deler av garderoben plutselig ikke passer lenger. Heldigvis er det mange plagg man kan fortsette å bruke selv med voksende mage, for eksempel elastiske kjoler med empireliv og vide skjorter og bluser. Når jeg har handlet mammaklær, har jeg tenkt slik jeg vanligvis tenker når jeg handler klær: Få, gode plagg som kan kombineres på mange måter. Med en knytekjole, et svart skjørt og ei enkel bukse hadde jeg plutselig mye mer å ha på meg igjen. Favoritten om dagen er variasjoner over antrekket jeg har på meg på bildet. Fint og litt chic, samtidig som det er veldig behagelig.

Mine tips til en fin gravidgarderobe kan foreløpig oppsummeres med:

  • Se gjennom klærne i skapet, og pakk vekk alt som ikke kan brukes lenger. Det er mye lettere å finne noe å ha på seg hvis man faktisk kan bruke alt man har i skapet. Jeg har pakket vekk alle klærne som ikke passer nå i en stor, transparent boks fra Clas Ohlson. Så vet jeg hvor jeg har dem.
  • Lag ei handleliste. På min handleliste sto det: Undertøy, strømpebukser, skjørt, kjole, bukse og to bluser. Det kan være lurt å ta utgangspunkt i de klærne man pakker vekk, for de gir kanskje et godt bilde av hva slags klær man trives i? Pakker man vekk ei svart bukse, kan det være lurt å se etter ei svart bukse med plass til magen. Og så videre.
  • Klær i viscose faller veldig fint over gravidmager! Også er det et veldig behagelig stoff.
  • Man ikke bare handle i mammaavdelingen, selv om man er gravid. Hvis man kjøper en størrelse eller to større enn vanlig, kan man ofte bruke både kjoler, skjørt, bluser og trøyer som ikke egentlig er mammaklær. I hvert fall før magen blir altfor stor. Bukser derimot…
  • Gå til innkjøp av noe supermykt og behagelig til å bruke hjemme. Kanskje noe som er litt finere enn den gamle joggebuksa? Jeg ønsker meg denne dressen fra Ellos.
  • Sjekk ut hva andre fine mammaer har brukt da de var gravide. Clara Lidström har skrevet et innlegg om mammaklær her, det synes jeg var veldig fint å lese.

Noen mammaer/vordende mammaer som har flere tips, kanskje?

Hei, lille astronaut

i graviditet, mammaliv

Untitled
I dag har vi vært på ultralyd, og det var så fint! Vi fikk se en bitteliten baby som sprellet med armer og bein, pekte med bittesmå fingre og snudde på seg. Da jeg så det bittelille hjertet banke, gikk det virkelig opp for meg at vi skal bli foreldre. Stort, litt rart og aller mest veldig fint.

Er det så farlig med rosa og blått?

i mammaliv

¨[MCCALL'S MAGAZINE, KIDS IN LINEN CLOSET]
Vi har allerede fått noen klær til babyen vår, selv om vi ikke vet om det blir ei jente eller en gutt enda. Den ene bodyen er knall rosa. Jeg har planer om å bruke den uansett om vi får ei lita jente eller en liten gutt. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Debatten om barn og kjønn handler så klart om mye mer enn rosa og blått. Men jeg tror ikke vi voksne skal undervurdere hvilken betydning det har for veslejenta at babyrommet males rosa, og at alle klær går i rosatoner – i hvert fall ikke blått! Og omvendt hvis det er en gutt. For vel er det forskjeller på jenter og gutter, men ingen er genetisk betinget til å like rosa eller blått. Man kan godt være uenig med meg, men jeg tror vi voksne har en forventning om hvordan barna skal være når vi maler babyrommet rosa eller blått. Da handler det ikke bare om farger lenger.

Når vi begynner å kjøpe klær til egen baby, kommer vi til å velge de mer kjønnsnøytrale alternativene. Samtidig er jeg ikke redd for å ha noen klær til babyen som er typisk jente eller gutt. Det er jo ikke noe galt med fargene rosa og blått i seg selv. Men jeg er faktisk litt bekymret for kjønnsuniformeringen av små barn. For når det har blitt sånn at man automatisk antar at et barn kledd i rosa er jente og et barn kledd i blått er gutt, mener jeg det er naivt å tro at de fargene ikke betyr noe. Da er ikke rosa og blått så helt ufarlig likevel.

Frøken Makeløs skriver om samme tema her, og Lammelåret her. Mammadamen skriver om barn og kjønn blant annet her. Anbefaler å titte innom!

Størrelse nyfødt

i mammaliv

Size: newborn.
I går fant jeg en veldig hyggelig forsendelse fra Ingvild i postkassa mi (tusen takk!). Hun har ryddet i datteren Ibens (12 uker) klær, og siden vi er i lykkelig omstendigheter fikk vi arve noe av det som har blitt for smått. Bittesmå bodyer, gensere, strømpebukser, luer og sokker – så små at det nesten er vanskelig å se for seg at noen kan passe inn i dem.

Det er jo enda en god stund til jeg har termin, men jeg synes det er hyggelig å starte redebyggingen litt allerede. Også er det så fint å arve! En liten baby vokser jo fort fra klærne sine, så jeg har lyst til å skaffe så mye som mulig brukt. Mye mer miljøvennlig enn å kjøpe alt nytt, og hyggeligere også.

1 6 7 8