Foto: Mira Wickman
Akkurat nå ligger du og sover midt i dobbeltsenga vår. Jeg ammet deg i søvn, og mens jeg ammet, veivet du med den lille hånda di, iblant fant den min, iblant strakk du fingrene ut som små solstråler. Først diet du iherdig, for du var sulten, og så ble det lenger mellom hvert tak. Pusten din ble langsommere, den ivrige hånda la seg til ro, og du sovnet tett inntil meg. Jeg ble liggende å se på deg en liten stund, og kjente på hvordan du og jeg hører sammen, hvor tett knyttet vi er til hverandre. Litt over fire måneder har du vært her hos oss. Men før det var du sammen med meg, i magen min, hver dag i ni måneder. Jeg lurte ofte på hvem du var, og nå som du er her, ute i verden, nå som jeg kan løfte deg opp, kysse deg på hodet ditt og lukte på deg, kjenner jeg deg igjen fra da du lå i magen. Jeg er så glad for at det var akkurat du som kom til oss.
Oktober har vært rolige dager med amming i senga. Når Orvar og Ståle har reist til barnehage og jobb, har jeg fyrt i peisen. Laget en kanne kaffe, og prøvd ikke å drikke hele på én gang. Jeg har spist sjokolade hver dag. Hørt på Ekko og Perler fra platearkivet. Når Ylva har sovet, har jeg sovet sammen med henne. Noen ganger har jeg bare blitt liggende å se på henne. Prøvd å lagre hvordan hun ser ut og lukter, hvordan hun knirker, alle de rare ansiktsuttrykkene hun lager rett før hun våkner, hvordan hun strekker seg som en katt, og kikker på meg med store øyne før hun smiler sitt tannløse smil. Ylva har blitt en måned, og klærne som hun svømte i da hun ble født, passer nå.
I dag er det en uke siden vår lille Ylva kom til verden. Akkurat nå har jeg prøvd å ha henne i bæresjalet for første gang, så jeg sitter og skriver med en sovende baby på magen. Så fint. Vi har det veldig bra her i barselbobla vår. Jeg merker at jeg har en helt annen ro over meg denne gangen enn da jeg var helt ny mamma. Jeg blir så klart sliten av å amme hele hele dagen, men samtidig koser jeg meg med det. Vi har strevd litt med å få til ammingen, og bruker brystskjold etter råd fra sykehuset. I tillegg gir Ståle morsmelk fra flaske. Veldig fint å se de to sammen på den måten, også er det er godt at han kan avlaste meg litt.
De første dagene har vi hatt besøk av bestemor fra Harstad, som også har passet på Orvar mens vi var på sykehuset. Vet ikke hva vi skulle ha gjort uten! Mormor og morfar har også vært på besøk, og ellers noen få venner. Leiligheten er full av blomster, og skapene er fulle av sjokolade. Vi tar det veldig med ro. Det er jo en stor overgang å få et nytt, lite familiemedlem i hus – særlig for storebror, så klart. Han er så nysgjerrig, god og kjærlig mot lillesøster, samtidig som vi ser at det er sårt. Når man er tre år, er det ikke så lett med motstridende følelser, så vi prøver så godt vi kan å hjelpe ham med å sette ord på hvordan han har det. Også tror jeg det er veldig viktig å formidle at det er lov å ha alle slags følelser. For tenk for en stor omveltning det er å få søsken.
Ellers har jeg det bra etter fødselen. Det gikk ikke like hardt ut over kroppen denne gangen som sist, så jeg har kommet meg mye raskere. Så klart er kroppen sliten, og det er melkespreng, barseltårer og alt som hører med. Noen ganger tårner bekymringene seg opp. Samtidig er jeg hodestups forelska i den lille jenta vår, og er så glad og takknemlig for at alt har gått bra. Vi er så heldige.
Gleda er mest altfor stor å bera.
Hei, vesle unge, velkomen til jord!
Ubrukt er livet ditt, opa ligg verda,
ventar, og gler seg til dine spor
– Ingvar Moe
Lillesøster kom til verden rett før midnatt tirsdag kveld. Med lange pianofingre, mørkt dunhår og våkent blikk. Så sterk og så fin. Hun skal hete Ylva Johanne. Fødselen var en så sterk og god opplevelse. Noe av det mest intense jeg har vært med på. Og vi har det bra, alle sammen. Nå bruker vi dagene til å finne ut av ammingen, og det å være fire.
I dag er det tre år siden jeg ble Orvars mamma.
Og jeg tenker på hvor heldig jeg og pappaen hans er, som får være sentrum i hans univers. Sist uke var vi på hytta på Nordmøre, og det fineste Orvar visste å gjøre der, var å gå ned til sjøen med morfar og kaste steiner i vannet. På den aller siste dagen vår der, gjorde Orvar og morfar nettopp det. Samtidig gikk Ståle og jeg en tur. Da vi nærmet oss hytta igjen, så vi morfar og Orvar komme gående hånd i hånd over åkeren, på vei hjem igjen. Vi ble stående og vente på dem. Da Orvar så oss, lyste ansiktet hans opp, og han begynte å løpe mot oss. Så fikk vi hver vår store klem, før han fortalte ivrig om hva han hadde sett og gjort med morfar. Og jeg tenkte på hvor fint det er å få lov til å være et av de viktigste menneskene i dette gode barnets liv.
Det er så fint å være mamma til en treåring. Til vår treåring. Som er så full av livsglede og undring. Så full av omsorg og kjærlighet til dem rundt seg. Så full av alle slags følelser. Så full av liv.
You think I should be tired now
But my body’s all inspired now
And yes it’s true that I’m not yet three
But I’m stronger than you
You’re simply bigger than me
– Jonathan Richman, «Not Yet Three»
Det er en glede å være Orvars mamma. Å stadig lære denne fyren bedre å kjenne, finne enda mer ut av hvem han er. Kanskje er det derfor jeg synes det blir bare finere og finere å være mamma, fordi jeg kjenner ham litt bedre for hver dag? Hurra for verdens fineste lille store Orvar!
Nå som vi venter på et nytt familiemedlem, har vi tenkt en del på hvordan vi skal organisere soverommene våre. Vi har jo samsovet med Orvar nesten hele tida, og trivdes bra med det. I det siste har han selv vist initiativ til å ville sove i egen seng, og da gjør vi så klart det. Sprinkelsenga vi kjøpte til Orvar før han ble født, har hele tida stått på soverommet vårt. I perioder har han villet legge seg til å sove der, og kanskje kommet over til oss i løpet av natta. I andre perioder har han sovnet ved siden av en av oss i dobbeltsenga, og blitt der til morgenen. Vi har trivdes med å ha det sånn. Og vi tenker at han fortsatt skal sove på samme rom som oss når lillesøster kommer. Det er i hvert fall det vi har som utgangspunkt, så får vi heller finne andre løsninger etter hvert hvis det blir nødvendig.
Planen nå er å pusse opp det andre soverommet vårt, som er litt større enn det vi har nå. Vi tenker å kjøpe ny seng til Orvar, og lage en koselig krok til ham der. Vi har sett på senga Minnen fra Ikea, som virker solid, og kan trekkes ut til å bli 190 cm lang. Hvis det ikke dukker opp noen gamle, fine senger på Finn, tror jeg det blir den. Eller er det kanskje noen av dere som har tips til fine, holdbare barnesenger?
Til babyen tenker vi å ha vuggen vi kjøpte til Orvar fremme på soverommet, og ellers ønsker jeg meg et babyrede vi kan ha mellom oss i dobbeltsenga. I begynnelsen er de så veldig små, så jeg synes det kjennes trygt med et lite «fort» rundt babyen. Ellers er jeg innstilt på samsoving – men man vet jo aldri hva som fungerer før den lille er der. Men det er i alle fall slik vi tenker nå at vi skal organisere oss.
Vi har allerede begynt på oppussingen av rommet. Ståle har fjernet den stygge strukturtapeten som var der inne, og jeg har skrapet og vasket veggene. Nå skal det sparkles og grunnes, før vi skal tapetsere. Etter mye fundering har vi bestemt oss for tapeten Blockprint fra Eco Wallpaper. Vi skal tapetsere hele rommet, og jeg er veldig spent på hvordan det blir. Jeg ser for meg at det blir fint med et teppe i rolige farger på gulvet, et fint sengeteppe og gardiner i lin. Kanskje Orvar skal få en sengehimmel? Gleder meg til vi er ferdige med oppussingen, og kan begynne med innredningen. Akkurat nå ser det ganske stusslig ut, med ujevne nakne vegger. Men det blir nok bra til slutt. Og uansett er det deilig endelig å ha tid og overskudd til å sette i gang med dette. Dere skal få se bilder underveis, så klart! Håper dere har en god start på juni!
Plutselig dukket verdens fineste krøller opp på snart-treåringen vår. Vi har enda ikke vært hos frisøren, men jeg har klippet ham litt i nakken. De små lokkene jeg satt igjen med å hånda er helt like de mamma og pappa har limt inn i fotoalbumet med bilder av meg som barn. Så rart og så fint.
Hei fine folk! Nå tenkte jeg det var på tide med en oppdatering på magen. Jeg har allerede kommet til uke 22+2, det vil si godt over halvveis. Det har gått så fort, synes jeg. Jeg merker at det er ganske annerledes å være gravid med barn nummer to. Man må liksom fordele oppmerksomheten på en annen måte. Vi fortalte Orvar ganske tidlig at mamma har baby i magen, og nå virker det som at han forstår at han skal bli storebror. Han er veldig interessert i andre babyer, og vil gjerne kose på magen. Det er så fint.
Uke 21.
Slik som sist, har jeg vært kvalm frem til uke 18-19. Og mange, mange kvelder har jeg sovnet før klokka ni. For meg gjelder det virkelig å roe ned tempoet i denne perioden for å ha det ok. Heldigvis klarte jeg å fullføre masteroppgaven min, det er jeg så glad for. Og nå er formen mye bedre. Jeg har begynt å gå daglige turer i skogen igjen, og neste uke begynner jeg på yoga. Tenker også å svømme en gang i uka. Etter en veldig stillesittende periode er det godt å bevege kroppen igjen. Og jeg tenker det er lurt å styrke kroppen litt før alt som kommer.
Vi har begynt å glede oss til å hilse på den lille jenta i magen. I dette svangerskapet kjente jeg faktisk de første bevegelsene senere enn i det forrige. På ultralyd fikk vi vite at morkaka ligger mot magen (oftest ligger den bak), og det demper bevegelsene en del. Men nå kjenner jeg stadig sparking, heldigvis. I dag kunne til og med Ståle kjenne det utenpå magen. Det er så spennende å tenke på hvem som er der inne. Babyen er allerede ca 27 cm lang, og veier 450 gram. Det er så rart å tenke på. Og enda rarere å tenke på hvor mye hun skal vokse i løpet av sommeren.
Nå gleder jeg meg til å komme i gang med litt babyforberedelser. Finne frem og vaske små klær etter Orvar, strikke i størrelse nyfødt og finne ut hva vi trenger ellers. Det er så koselig. Jeg tror dette blir en fin sommer.
Å våkne med en liten kropp som er tung av søvn ved siden av seg. Høre på den rolige pusten. Se hvordan det rykker litt i hendene. Kanskje drømmer han noe. Når han våkner, strekker han litt på seg, omtrent som en katt. Slår opp øynene. Også ler han. Verdens fineste, trillende latter. «Mamma!», sier han, og jeg skjønner at han er glad for å se meg. Og når pappa kommer inn i rommet, blir han enda gladere. Faktisk så glad at han må hoppe litt i senga. Så da gjør han det, han hopper, og blir løftet enda høyere av pappas sterke armer. Så gir vi hverandre en stor klem, og dagen kan begynne.
Hvordan vi løper rundt og rundt stuebordet og hyler jungelbrøl, mens du hviner av fryd og av og til kaster deg i sofaen for å bli kilt.
At du har rytme i kroppen, og må danse når du hører musikk. Alle gangene jeg egentlig har vært litt sliten og lei, men så danser du, også tenker jeg at det blir ikke bedre enn det her.
Hvordan du rynker på nesa. Og hvordan prøver å lukte på bomster, men mer blåser luft ut av munnen.
At du henter en bunke med bøker du vil vi skal lese når du skal legge deg.
At du helst vil sovne mellom mamma og pappa. Derfor går du ofte ut i stua for å hente pappa hvis det er jeg som skal legge deg. Og etterpå sovner du fort, men en hånd på mamma og en fot på pappa.
At du kaller elefant for elekatt.
At hver gang vi støvsuger, finner du frem gåvogna di, som også kan brukes som støvsuger. Jeg tror du prøver å hjelpe til.
At du vinker hade til boka vi er ferdig med å lese, Peppa Gris når du synes det er nok, hunder vi går forbi på gata, fly som flyr over himmelen og alle du kjenner og er glad i.
Da du hadde vært borte fra meg noen dager for første gang, og kom hjem igjen. Jeg løp ned trappa da jeg hørte at dere kom. Du og pappaen din sto i gangen, våte av vårregnet. Du kikket på meg med store øyne, sa mamma mamma mamma mange ganger etter hverandre mens du trippet fort med de små føttene dine. Jeg løftet deg opp i armene mine, du slo dine hender rundt halsen min, klappet hardt, klemte hardt, løsnet grepet, så på meg og smilte så stort bare du kan. Så fikk vi være verdens lykkeligste noen minutter, du og jeg.
