I går fikk vi skikkelig finpost! I en pakke fra bloggleser Hanna Elise lå en nydelig strikket body i fin babyull, en blå krage, en hjemmesydd pose (med Gudrun-stoff, til og med!), en liten bok og et fint kort. Så utrolig koselig! Både Ståle og jeg ble veldig glade. Posen er allerede tatt i bruk som prosjektpose til strikking. Og det er akkurat slik det var sist jeg var gravid: Å få i hus bittesmå babyplagg gjør det hele så mye mer virkelig. Tusen, tusen takk, Hanna Elise! ♥
Dette har jeg hatt lyst til å fortelle dere lenge! Det føles litt skummelt, men uansett: I magen min svever en ny, liten astronaut. En bitteliten baby, ikke større enn en sitron. Orvar skal bli storebror, og vi skal bli en familie på fire. Det er så fint – og litt rart – å tenke på.
Så langt har jeg vært litt mer engstelig i dette svangerskapet enn i det første. Så vi bestemte oss for å dra på en tidlig ultralyd, først og fremst for å se at det var et lite hjerte der som banket. Ble så glad og letta da det var det. Det ble med ett så mye mer virkelig da vi så babyen snu seg, løfte armen og sparke med beina inni magen. Jeg er så takknemlig og glad for å få oppleve dette en gang til.
Bilder fra The 4th Trimester Bodies Project. Øverst fra venstre: Becky Larson, Yvonne Oldaker, Keyonda McQuarters og Amber Meyer. Fotografen er Ashlee Wells Jackson.
Jeg har aldri vært så stolt som da jeg holdt Orvar i armene mine for første gang. Tenk at jeg hadde båret fram og født dette nye livet! Det var så stort. Jeg var så glad for – og lettet over – at alt hadde gått bra. Samtidig har jeg aldri vært så sliten, eller følt meg så mørbanket, som da fødselen endelig var over.
Kroppen forandrer seg etter en graviditet og en fødsel. Noe annet ville vært rart – man bygger tross alt et helt nytt, lite menneske. Da jeg gikk gravid, prøvde jeg å være bevisst på at forandringene som skjer, er naturlige. De fleste går opp i vekt, litt eller mye. Hoftene blir litt bredere. Brystene forandrer seg. Mange får strekkmerker. Åreknuter. Kanskje har man til og med arr. Kroppen ser uansett ikke ut helt slik den gjorde før. Kanskje føles den fremmed. Kanskje skammer man seg over den. Mange opplever press om å komme tilbake til normalen så fort som mulig etter fødselen. Men jeg tenker at normalen etter at man har født barn, er at kroppen er forandret.
Derfor synes jeg The 4th Trimester Project er innmari viktig. Det er et fotoprosjekt som handler om å omfavne – heller enn forakte – forandringene som skjer med kroppen gjennom fødsel, amming og å være mor. Fotograf Ashlee Welsh Jackson fotograferer amerikanske mødre som ønsker å stille opp, og bildene kan du se her. Bildene skal også publiseres i bokform, og den første boka er planlagt utgitt høsten 2014. Hvis man vil, kan man donere en valgfri sum til prosjektet. Det har jeg planer om å gjøre!
Det er lov til å ønske å komme i form etter fødselen. Det er lurt å spise næringsrik mat og bevege på seg. Men jeg skulle ønske at vi mammaer i større grad ga oss selv anerkjennelse for den store bragden (ja, faktisk!) det er å gå gravid og føde barn. Vi har lov til å være forandret. Vi trenger ikke komme tilbake til en normal som noen andre har bestemt. Vi har lov til å være akkurat sånn vi er. Vi har lov til å være stolte. Uansett om den gamle jeansen passer eller ikke.
Nå er det fire dager igjen til termin, det er så rart å tenke på! Babyen i magen er fiks ferdig, så nå venter vi bare på at han skal melde sin ankomst. Det kan egentlig skje når som helst, så Ståle og jeg holder oss i Oslo-området. Gjør hyggelige, rolige ting sammen. Går turer i skogen, tester temperaturen i Nøklevann, pusler med forberedelser hjemme. Og hver kveld før vi sovner sier vi tenk om han kommer i natt til hverandre. Men egentlig har jeg på følelsen at han har tenkt å vente litt til.
Likevel har jeg pakka bagen som skal være med til sjukehuset, bare sånn i tilfelle. Mjuke klær til mor og baby, tøfler, ammeinnlegg, toalettsaker, kamera, bok, helsekort og snacks ligger klart. (Dere som har gjort dette før: Har jeg glemt noe?) Sånne små ting som å pakke fødebag gjør at jeg begriper litt mer hvor veldig, veldig snart vi skal bli en liten familie på tre. Mamma, pappa og en liten en. Så rart.
Her er babymagen min i uke 35! Er den ikke fin? Babyen der inne er en aktiv liten krabat, noe som resulterer i at den vordende mammaen ikke sover så mye om natta. Det er kanskje naturens måte å forberede meg på tida etter fødselen? Uansett er jeg ellers i god form, og nyter rolige dager i mammapermisjon. (Ja, også har jeg vært hos frisøren og klippet av nesten alt håret mitt. Mammasveis, sier lillebror. Veldig deilig, sier jeg.)
Nå tenkte jeg at det kunne være morsomt med en aldri så liten spørsmålsrunde. Kanskje noen lurer på noe om graviditet og andre babyrelaterte ting? Eller noe helt annet? Spør i vei i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan.
Jeg har hatt det litt travelt i det siste med å lese til muntlig eksamen, men nå er den overstått (med respektabelt resultat til og med, hurra!). Nå har jeg igjen å skrive en semesteroppgave i barnelitteratur før jeg får sommerferie. Det er heldigvis hyggelig å holde på med, og gir ikke det samme stresset som å pugge til eksamen. Det er godt å kunne senke skuldrene litt, og ikke minst å kunne pusle med litt andre ting ved siden av studiene.
I dag har vi vært på Ikea og kjøpt kommode, sprinkelseng og bitteliten madrass, badebalje, vaskekluter og annet nødvendig (og ikke minst fint). Vi hadde god hjelp fra mamma og pappa, så det ble en fin liten utflukt. Veldig deilig å ha de babyrelaterte møblene i hus, det er jo ikke så fryktelig lenge til han plutselig kan finne på å komme. Selv om vi så klart satser på at han holder seg i magen et par måneder til! Nå kan vi virkelig sette i gang med forberedelsene, og det gleder jeg meg til.
Etter en periode der jeg har vært veldig sliten, har jeg hatt det mye bedre de siste ukene. Jeg har tatt noen valg som har gitt meg litt mer pusterom, og det har vært viktig og riktig. Nå koser jeg meg med å være gravid, kjenne spark og tenke på alt som skal komme. Det blir en fin vår og sommer!
30 uker av svangerskapet har passert, nå er det bare 10 uker igjen. Den lille der inne har rukket å bli rundt 37 cm lang, og han veier omtrent 1750 gram. Han har hår på hodet, tær han kan sprike med, et lite hjerte som banker og små hender han kan bokse meg i magen med. Nesten uforståelig at vi endelig skal få treffe ham om bare litt over to måneder! Nå gleder jeg meg til å kjøpe sprinkelseng, stellerbord (som jeg har planer om å fikse omtrent som dette) og kommode til å ha bittesmå klær i. Kanskje blir det hele litt mer virkelig da?
Her er jeg og magen min, lørdagen til ære har vi pynta oss i favorittkjolen fra Noa Noa. Våren har endelig kommet til Oslo, og i dag er livet fint. Håper dere har en bra helg også!
De siste månedene har jeg, som nevnt tidligere, rynka på nesa av kaffe. For å forklare Ståle hvordan jeg syntes kaffe lukta, måtte jeg ty til sammenlikningen bensinstasjonspølse (det er omtrent den ekleste lukta jeg vet om). Jeg måtte nesten gå ut av kjøkkenet når Ståle lagde seg kaffe om morgenen, og jeg måtte sitte langt unna espressomaskina på kafé. For ei som vanligvis elsker kaffe, var det veldig rart.
Men forrige uke fikk jeg plutselig litt lyst på kaffe igjen. Så jeg lagde meg en kopp. Med masse melk. Og det smakte godt! Så nå har jeg fått tilbake en daglig kaffestund, og det føles så fint. Gleder meg til å gå på Stockfleths å kjøpe kake med en skikkelig god cappuccino til. Kaffehjertet gleder seg!
Her kommer bloggens første offisielle magebilde! Nå er jeg i uke 25, det betyr at det er 15 uker igjen til vår nye verdensborger kommer. Jeg merker godt at han øver seg til livet utafor magen, for det er mye akrobatikk der inne. Jeg merker også bedre og bedre at jeg faktisk bærer på en liten baby, for det begynner å bli litt tyngre å gjøre vanlige ting som å gå tur, løpe etter banen eller snu seg i senga. Jeg kan jo bruke den diplomatiske formuleringen til baby-appen min: «You may also notice that you’re becoming less graceful». Formen er likevel fin, og etter å ha tatt det veldig med ro i det siste, er jeg ikke like sliten lenger.
Det er rart og fint å tenke på sommeren som kommer. Den blir nok noe helt annet enn alt annet jeg og vi har opplevd. Spennende, rart og fint.