Nå er det over to måneder siden Ylva ble født, og jeg har så lyst til å fortelle dere litt om hvordan det var. Jeg begynte å skrive dette innlegget allerede et par uker etter fødselen. En fødsel er vanskelig å beskrive, synes jeg. Min første fødsel var tøff og langvarig, og endte med epidural, riestimulerende drypp og til slutt forløsning med vakuum. Det var ingen god opplevelse. Denne gangen ble det helt annerledes.
Da jeg våknet på den siste tirsdagen i september, hadde jeg på følelsen at det ikke var så lenge til noe kom til å skje. Dette var to dager etter termin. Jeg gikk hele dagen med en murrende følelse i ryggen, litt som å ha menssmerter. Vi hadde fortsatt besøk av svigerforeldrene mine, og Orvar var hjemme fra barnehagen for å bli helt frisk fra en halsbetennelse. Vi brukte dagen til å rydde litt, leke med Orvar og handle mat. Jeg hadde egentlig en avtale om å gå tur med ei venninne på ettermiddagen, men avlyste fordi jeg tenkte at jeg trengte å hvile meg. I to-tida la jeg meg i senga en stund, og sendte melding til Ståle der jeg skrev at jeg tror det nærmer seg. Vi laget middag som vanlig, og vi la Orvar som vanlig. Da jeg satt ved siden av senga hans og strøk ham over håret og sang kvelden lister seg på tå, tenkte jeg at dette er den siste kvelden vi har bare deg å synge for. Det følte både vemodig og fint. Snart skulle den lille gutten vår bli storebror.
Utover kvelden begynte jeg å få mer ubehagelige tak i ryggen og magen. Jeg tenkte at det var de første, forsiktige riene som hadde satt i gang. Men foreløpig tok jeg det veldig med ro, for jeg tenkte at fødselen kom til å ta lang tid. Da klokka hadde blitt rundt åtte, begynte det å gjøre litt mer vondt. Men det var ikke verre enn at jeg lagde meg te, og drakk den i sofaen sammen med eplebåter og litt sjokolade. Vi så på Urix på NRK, som handlet om den første debatten mellom Hillary Clinton og Donald Trump. Etter hvert ble det ubehagelig å sitte i sofaen, så jeg gikk og tok en god, varm dusj. Nå var klokka blitt omtrent ni, og jeg forsto at det kom til å bli fødsel den natta, eller morgenen etter. Jeg kom meg fortsatt greit gjennom riene – jeg klarte å snakke med Ståle, og holdt meg stort sett i bevegelse. Jeg prøvde å legge meg litt nedpå i senga, men det ble for vondt å ligge i ro. Vi bestemte at det var på tide å ringe til ABC, og de sa at jeg kunne komme når jeg ville. Jeg tenkte at vi kunne vente litt til, for selv om riene kom ganske tett, føltes de ikke så kraftige ennå.
Jeg fikk Ståle til å lage en brødskive til meg, for jeg tenkte at det var lurt å spise litt mens jeg ennå orket. Klokka var blitt nesten halv elleve. Jeg fikk bare tatt et par biter av den brødskiva før vannet gikk. Og da tenkte vi at det var på tide å ringe etter en taxi. Etter at vannet gikk, tok riene seg opp ganske kraftig. Nå begynte det å gjøre skikkelig vondt, og jeg måtte lene meg på Ståle for å komme gjennom dem. Ståle rasket sammen alt vi trengte å ha med oss, og vi gikk ut for å vente på taxien. Det var skikkelig uvær i Oslo, med vind og regn. Vi kom oss inn i taxien, og Ståle ba sjåføren kjøre til Ullevål «så fort det går». Så ringte han ABC og sa at vi var på vei. I bilen måtte jeg virkelig konsentrere meg for å jobbe meg gjennom riene. Jeg hadde ikke øvd på noen pusteteknikker eller noe sånt, men prøvde å slappe av i hendene og kjeven, for ikke å spenne kroppen for mye. Under kjøreturen var jeg litt i min egen verden. Jeg registrerte trafikklys og noen kjente steder underveis, men stort sett satt jeg med lukkede øyne og prøvde så godt jeg kunne å puste. Sjåføren var nok litt bekymret for at det skulle bli fødsel i bilen hans! Vi kom frem til Ullevål klokka 23.10, og ble møtt av en jordmor som var så fin, så fin. Nå hadde riene blitt mye kraftigere, og jeg var jeg litt redd og motløs, fordi jeg tenkte at dette bare var begynnelsen.
Vi ble fulgt inn på fødestua – med et par pauser underveis for å komme gjennom noen rier. Der var badekaret allerede fylt opp, og det var dempet belysning med noen telys her og der. Jeg fikk forklart kjapt for jordmora hva som hadde skjedd så langt. Hun spurte meg hvordan jeg hadde det, og jeg sa at jeg var ganske redd. Redd for at denne fødselen skulle bli som den forrige – hard, lang og rotete. Jeg var redd for å måtte bli flyttet over til en annen avdeling i hui og hast fordi barnet ikke kunne komme seg ut uten hjelp. For å føle at jeg ikke hadde kontroll, eller for å få panikkanfall. Slike ting. Men så undersøkte jordmora meg, og det viste seg at jeg hadde 8-9 cm åpning! «Dette barnet kommer snart», sa hun. «Det er derfor du har det så tøft nå». Jeg ble så glad og så letta. Å få vite at jeg hadde kommet så langt, ga masse ekstra krefter. Jeg fikk hjelp til å kle av meg og komme opp i badekaret. Ståle hadde satt på musikk, Fairytales av Radka Toneff. Den fineste plata jeg vet om. Det varme vannet hjalp litt på smertene, og i pausene gjorde det ikke vondt i det hele tatt. Vannet gjorde også at det var lettere å slappe av mellom riene. Ståle holdt hele tida en kald klut på panna mi, og strøk meg over håret. Han og jordmora var en så fin og rolig heiagjeng. Kort tid etter at jeg kom nedi badekaret, var utdrivningsfasen av fødselen i gang. Jeg fikk hjelp av jordmora til å bruke krefter på å presse i stedet for å slippe dem ut ved å skrike, og etter fire pressrier var Ylva født. Klokka 23.35, 25 minutter etter at vi kom til ABC.
Jeg fikk henne opp på brystet mitt, og Ståle sa at hun var så fin, så fin. Det var så rart, for med én gang jeg fikk henne til meg, visste jeg at det var Ylva hun skulle hete. Ylva betyr ulvemor, og det var noe med akkurat den kvelden, hvordan hun kom til verden med så stor kraft og det mørke, klare blikket hennes som gjorde at jeg følte at det var riktig. Heldigvis var Ståle enig. Og fordi hun lignet litt på Ståles farmor Johanne, fikk hun det navnet også. Ylva Johanne. Vi var så glade.
Ylva fikk være hud mot hud med Ståle mens jeg kom meg opp av badekaret, fikk tørket meg og kledd på meg. Jordmora klemte litt på magen min for å sjekke hvordan det sto til med morkaka, og den kom fint ut. Jeg ble sydd litt, og det gikk helt fint. Jeg lå og kikka på den nye, lille ungen min og prøvde å ta innover meg hva som akkurat hadde skjedd. Hvor fort det hadde gått. Så fikk vi være alene med Ylva et par timer, helt uforstyrret. Jeg prøvde å amme, og vi spiste et par tjukke brødskiver hver. Drakk varm te. Landet litt. Jordmora kom tilbake for å veie og måle Ylva. 3555 gram og 51 cm. Den natta sov vi på fødestua, for det var ingen ledige barselrom. Men det var helt i orden. Jeg følte at vi var i vår egen, trygge lille verden der inne.
Når jeg leser gjennom dette, er jeg nesten redd for at det skal høres for rosenrødt ut. Men det var virkelig en fantastisk fødsel. Til tider tøft, så klart, men denne gangen følte jeg at kroppen jobbet på lag med meg. Til tross for at det gikk veldig fort da jeg først skjønte at fødselen var skikkelig i gang, følte jeg at jeg hadde kontroll over situasjonen, og at dette var noe jeg kunne mestre. Jeg fikk også veldig god hjelp av jordmora under den siste delen av fødselen.
Vi ble bare på barsel halvannet døgn, og følte oss vel mer eller mindre overlatt til oss selv denne gangen også. Vi fikk hjelp når vi ba om det, men avdelingen var nok veldig travel akkurat da vi var der. Jeg slet med å få til ammingen, og vi dro hjem uten noen bedre løsning enn å bruke brystskjold. Det gjør vi fremdeles, og det er helt ok, men litt styrete. De første dagene hjemme var så breddfulle av alle slags følelser at det var nesten utmattende. Jeg var så stolt og glad over Ylva. Samtidig hadde jeg mye dårlig samvittighet ovenfor Orvar, og gråt ved sengekanten hans hver kveld etter at han hadde sovna. Det var ikke så lett å være i barsel og være mamma for en treåring samtidig, synes jeg. Men etter hvert gikk det bedre. Og Orvar var så mild og god mot lillesøstera si, selv om han nok kjempet med mange slags følelser selv i den lille kroppen sin. Nå er den sårbare barseltida over, og vi begynner å falle på plass som en familie på fire. Og selv om det kan være slitsomt og tungt, har vi det så fint, så fint. Vi fire.
Nå er termindatoen passert. Det er så rart at denne datoen har kommet og gått, en dag vi har sett fremover mot siden januar, da vi fikk vite at jeg var gravid igjen. Vi skulle få en etterlengtet lillebror eller lillesøster! Gleden og takknemligheten var stor. Og jeg har kjent veldig mye på denne takknemligheten gjennom hele svangerskapet, for hver dag og uke som har gått. Nå er vi nesten i mål.
Jeg er ikke utålmodig. Spent, så klart. Men jeg tenker at hun kommer når hun er klar, og hvis vi må vente noen dager til, er det helt i orden. Den siste ventetida skal jeg bruke til å hvile mest mulig, sove når jeg vil, lese, spise god mat, strikke, gå rolige turer i skogen, ha fine stunder med treåringen min og ligge tett inntil kjæresten min om natta. Kanskje fylle fryseren med scones og gjærbakst, for det vet jeg at kommer til å være fint å finne der til gode frokoster når vi kommer hjem fra sykehuset. En fødsel krever mye krefter, det samme gjør tida etterpå. Så jeg lader opp så godt jeg kan.
Disse bildene tok Ina av meg da jeg var i uke 38 av svangerskapet. Jeg liker dem så godt, fordi jeg ser så glad og rolig ut. De blir fine å vise hun som bor i magen min når hun blir stor.
Her kommer en siste oppdatering på magen og meg! Nå er jeg i uke 40, og det er termin i overimorgen! Orvar kom to dager etter termindatoen – kanskje lillesøster også gjør det? Uansett er det virkelig ikke lenge til vi får møte mageboeren nå. Jeg lengter etter å finne ut hvem hun er. Holde henne i armene mine. Finne ut hva hun skal hete. Selve fødselen har jeg fremdeles litt ambivalente følelser rundt. Noen dager gruer jeg meg veldig, andre tenker jeg at det skal gå helt fint. Heldigvis har jeg ikke kjent på noen fødselsangst. Jeg stoler liksom på at kroppen min skal fikse dette en gang til, og kanskje til og med bedre enn forrige gang. Nå har den jo gjort det før.
I går var jeg på den siste ordinære svangerskapskontrollen, og alt så fint ut. Magen følger kurven sin, og det er alltid like fint å få høre hjertelyden. Jeg har det bra, og formen min er fin. Litt småplager som vondt i korsryggen, halsbrann og kvalme har jeg, men ikke noe altfor plagsomt. Foreløpig er jeg ikke særlig utålmodig heller – men det endrer seg kanskje hvis jeg går mange dager over termindatoen.
Det er liksom litt spennende å legge seg hver kveld nå. Tenk om det skjer i natt, sier vi til hverandre før vi sovner. Når som helst, nå. Vi gleder oss!
På fredag trodde jeg at fødselen skulle starte. Jeg hadde nemlig noe som lignet mistenkelig på vannavgang, og det var jo slik fødselen startet sist. Det var riktignok ikke snakk om like mye vann, men nok til at jeg ville dra til ABC for en sjekk. Da jeg innså at det kunne bli fødsel den kvelden, angret jeg veldig på at jeg ikke hadde somlet meg til å pakke fødebagen min enda. Altså – det ville jo gått helt fint uten. Det hadde ikke vært noe problem å klare seg med bare det aller mest nødvendige, og få venner til å ordne resten dagen etterpå. For meg handler det nok aller mest om at det å pakke en slik bag er med på å få meg til å føle meg klar. Uansett – det ble ingen fødsel på fredag, og jeg var glad for det. Og på lørdag dro vi inn til byen for å ordne alt jeg hadde planlagt.
Dette er kanskje mest for spesielt interesserte/andre gravide, men her er i alle fall det jeg pakker i fødebagen min:
- To amme-bher. Jeg kjøpte en 2-pakning med myke, elastiske bher på Lindex. Mange sier at man bør vente med å kjøpe amme-bh til etter fødselen for å få riktig størrelse, men er det noe jeg ikke har lyst til når jeg akkurat har født, er det å handle bh.
- To ammetopper. Disse brukte jeg hele tida sist jeg ammet.
- Ammeinnlegg i silke fra Boob. Disse har jeg ikke prøvd før, men de virker veldig gode.
- En fin og god pysjbukse.
- En myk bukse.
- En lang strikkejakke.
- Morgenkåpe.
- Truser med plass til nattbind.
- Sokker.
- Tøfler.
- Nattbind fra Natracare.
- Toalettsaker: Renseservietter, ansiktskrem, deodorant, dusjsåpe, sjampo, body butter, leppepomade, hårbørste og litt sminke.
- Hårnåler.
- En god sjokolade. Har planer om å kjøpe inn litt snacks jeg kan tenkes å ha lyst på under fødselen også + små bokser med juice.
- Litt klær til babyen: To bodyer, to bukser, sokker, lue og strikkejakke. Det har jo vært så varmt i Oslo de siste ukene, men kanskje er det lurt å pakke med en liten dress til hjemreisen også.
- Elastisk bæresjal. Dropper kanskje å ta det med hvis de har bæretuber til utlån på ABC. Noen som vet om de har det?
- Strikketøy. Jeg regner jo ikke med å få masse tid til å strikke, men jeg har alltid med meg strikketøy, og det kan jo være fint med noe hyggelig å gjøre hvis babyen sover.
- Kamera.
I dag er det bare seks dager igjen til termin! Det er så rart å tenke på. Jeg lurer veldig på hvem det er som romsterer rundt inni magen min, og gleder meg til å møte henne. Samtidig er jeg veldig spent på fødselen. Skrekkblandet fryd, kan man vel kalle det. Det er i hvert fall godt at det meste av forberedelser er unnagjort. Og at fødebagen er klar. Så føler jeg meg litt mer klar, også.
Denne fredagen startet jeg med svangerskapskontroll på ABC. Alt så fint ut! Babyen ligger med hodet ned, og selv om det ikke er festet, skal det veldig mye til før hun snur seg før fødselen. Ellers vokser magen slik den skal, og hjertelyden var sterk og tydelig. Den lyden er så fin! Nå er jeg i uke 38, og det betyr at fødselen egentlig kan skje når som helst den neste måneden. I morgen eller om fire uker, liksom! Jeg er veldig spent på når det skjer, og hvordan det starter. Jeg er ikke utålmodig foreløpig, egentlig håper jeg at det drøyer et par uker til. Det har vært ganske travelt i det siste, og nå kjenner jeg veldig behov for å lande litt, kjenne på forventninger, ta det med ro og ha tid til koselige forberedelser. Uansett! Nå tenkte jeg vi kunne ta en titt på sånt som har vært fredagsfint så langt i dag:
Å ta en tur innom Nøstebarn på vei hjem fra kontroll.
Fredagsbuketten! Enkel og fin med tre solsikker. Jeg synes det er så hyggelig å kjøpe blomster på fredager, fordi det gir sånn skikkelig helgefølelse.
En bokpremie jeg vant på Instagram forleden dag. Klaffebokutgaven av Bukkene Bruse på badeland, og en liten bukkebamse! I skrivende stund sitter Ståle og Orvar i sofaen og leser boka, den ser ut til å falle i smak.
Å gjøre det fint til helga.
Å spise boller etter barnehagen.
Resten av fredagen skal vi bruke til å lage pizza, som vi pleier, se krim, høre på musikk og spise is. Riktig god helg, alle sammen!
Når ble du mamma? Jeg var snart 26 år da Orvar ble født.
Hvor mange barn har du? En i hånda og en i magen. Orvar er tre år nå, og gleder seg masse til å bli storebror.
Var graviditetene planlagte? Ja!
Når fortalte du om graviditetene? Jeg fortalte til de aller nærmeste ganske tidlig begge gangene, kanskje i uke 6-7. Jeg har tenkt at selv om det skulle gå galt, er det fint at noen vet. Jeg husker at jeg fortalte på bloggen at jeg var gravid med Orvar rundt nyttår, og han er født i midten av juli. Denne gangen delte jeg nyheten rundt uke 13-14, tror jeg.
Hvor mange barn ønsker du deg? Jeg ønsker meg tre. Så får vi se hvor mange det blir. Man vet jo aldri hvordan livet blir.
Tett sammen eller langt fra hverandre? Det tok litt tid før vi hadde overskudd til å begynne å tenke på et barn til. Vi begynte vel å snakke om det da Orvar var rundt to år. Jeg synes det er fint at Orvar er såpass stor at vi kan snakke sammen om det som skal skje. Samtidig tror jeg det kan være veldig fint med tette søsken. Begge deler er nok både bra og utfordrende på forskjellige måter!
Har du bekymret deg mye under graviditetene? Under den første graviditeten kan jeg ikke huske at jeg bekymret meg noe særlig. Jeg tenkte liksom ikke så mye på ting som kunne gå galt. Denne gangen bekymret jeg meg mer, særlig i starten. Derfor dro vi på tidlig ultralyd, og etter det slappet jeg mer av. Resten av svangerskapet har jeg heldigvis vært veldig rolig.
Hvordan var graviditetene? I begge mine graviditeter har jeg vært helt utrolig trøtt og veldig kvalm nesten hele første halvdel. Lysten på kaffe og forsvant fra den ene dagen til den andre. Mørk sjokolade, som jeg vanligvis spiser hver dag, har jeg heller ikke særlig lyst på når jeg er gravid. Surt godteri, derimot. Og Cola! Sånt jeg vanligvis ikke er så glad i. Andre halvdel har jeg vært i god form begge gangene, og ikke hatt noen alvorlige plager.
Liker du å være gravid? Ja, stort sett! Bortsett fra kvalmen og utmattelsen, synes jeg det er fint å være gravid. Føler meg fin med gravidmagen, og slapper kanskje mer av i kroppen min enn jeg gjør til vanlig.
Visste du hvilket kjønn det skulle bli? Ja. Før vi var på ultralyd med Orvar, var jeg sikker på at det var ei jente i magen. Men det var det ikke, og Ståle så det før jordmora spurte om vi ville vite det. Denne gangen spurte vi, og det ser ut til å være ei jente.
Hvordan var fødselen? Fødselen startet med at vannet gikk midt på natta, sånn i tre-tida. Vi ringte fødeavdelingen, og fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Det holdt på å lysne da vi tok en taxi fra Bøler til Ullevål. På føden sjekket de at alt var bra med babyen og meg, og så ble vi sendt hjem, med beskjed om å komme tilbake klokka 12 for en ny sjekk. Fødselen var ikke i gang enda, med andre ord. Jeg tror vi dro hjem og sov litt, før vi dro til Ullevål igjen for den sjekken. Ennå hadde det ikke begynt for alvor, så vi fikk beskjed om å dra hjem igjen. Vi ruslet ned fra Ullevål til St. Hanshaugen, og satte oss på Kaffebrenneriet. Så merkelig følelse å sitte der akkurat da! Jeg husker at jeg spiste croissant og drakk ferskpresset appelsinjuice og svart kaffe. Vel hjemme igjen prøvde jeg å hvile så godt jeg kunne, og utpå ettermiddagen kom de første riene. Vi spiste frossenpizza og så på Sherlock, mens jeg gikk frem og tilbake på stuegulvet. Utover kvelden og natta økte det på, så da ringte vi Ullevål og fikk beskjed om å komme inn. Vi tok samme taxitur som forrige natt, og kom til fødeavdelingen da det var i ferd med å bli lyst ute. Denne gangen ble vi heldigvis ikke sendt hjem igjen. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste to nettene, og var allerede ganske sliten. Enda skulle det gå mange mange timer før vi fikk møte Orvar. Selve fødselsforløpet er litt uklart for meg. Jeg husker at riene tok seg veldig opp utover dagen, og at jeg opplevde dem som veldig vonde og rotete. Det var vanskelig å få hentet seg skikkelig inn, for jeg følte ikke at jeg fikk gode pauser mellom. Utpå ettermiddagen var det ikke mye krefter igjen hos meg, og i samråd med jordmor og fødselslege fikk jeg satt epidural. På forhånd hadde jeg tenkt at jeg helst ville unngå det – fordi jeg syntes det hørte veldig ekkelt ut å få den satt, og fordi jeg var redd for å miste bevegeligheten i beina, slik at jeg ble lenket til senga. Å få satt epiduralen gikk overraskende bra, for jeg hadde liksom andre ting å tenke på enn at jeg skulle få en nål i ryggen. Og epiduralen virket veldig godt på meg. Jeg fikk hvilt, spist og hentet meg litt inn. Men slik jeg var redd for på forhånd, mistet jeg delvis følelsen i det ene beinet, og klarte ikke å bevege meg rundt slik jeg ønsket lenger. Riene dabbet også av, slik at jeg måtte få riestimulerende drypp. Det tok likevel lang tid, og til slutt ble Orvar forløst ved hjelp av vakuum fredag kveld. Alt gikk fint, men for meg ble det dessverre ikke en særlig god opplevelse. Vi følte at vi ikke fikk så god informasjon underveis, og vi fikk heller ingen samtale om fødselen i ettertid. Heldigvis fikk vi en fin liten gutt, og for meg stemte det ganske bra at det verste var glemt da vi endelig hadde ham i armene våre. Selv om jeg brukte lang tid på å komme meg etterpå.
Og hva tenker du om den neste fødselen? Denne gangen har jeg jo valgt ABC som fødeplass, som er Ullevåls avdeling for naturlig fødsel. Det innebærer at man ikke kan få epidural eller andre medikamenter, men at det heller satses på naturlig smertelindring som å være i vann og akupunktur. For meg handler valget om å føde der ikke først og fremst om naturlig fødsel, men et ønske om å være et sted med litt lavere tempo, og mindre sykehusaktig atmosfære. Det føles også fint og trygt å ha gått der til kontroll på forhånd. Samtidig er jeg veldig spent på fødselen, og litt redd for at jeg ikke skal klare det uten epidural. Jeg håper på en bedre fødselsopplevelse denne gangen, men jeg vil ikke lage meg for mange forventninger om hvordan det skal bli. Fødsler er så uforutsigbare, og jeg tenker at det er best å ta det mest mulig som det kommer.
Hvordan var den første tida med baby? Jeg har aldri vært så sliten før som jeg var den første tida med baby. Eller følt meg så hudløs. Det var en enorm overgang. På en måte tror jeg at jeg sørget litt over mitt «gamle» liv, samtidig som jeg var veldig takknemlig og glad over det nye. Det tok også ganske lang tid før jeg greide å stole på at mine egne instinkter var gode, og sluttet å stresse med å gjøre ting etter boka. For meg var det fint å oppdage og lese litt om det som kalles tilknytningsomsorg, som en motvekt til alt maset om at babyen må lære seg å finne søvnen på egen hånd og så videre. Jeg har skrevet litt om barseltida her.
Var navnet bestemt på forhånd? Med Orvar hadde vi så godt som bestemt oss på forhånd, selv om vi hadde et par andre alternativer på lur. Denne gangen har vi også et navn vi hele tida kommer tilbake til, men vi har ikke bestemt oss helt.
Et råd til blivende mødre? Det er du som bestemmer over deg og ditt barn. Og instinktene man har som foreldre er oftest veldig gode. Det er lov å lytte til dem. Og det er lov å la være å lytte til råd som går helt på tvers av det man føler er riktig selv. Barn er utrolig forskjellige, og man må nesten bare finne ut selv hva som funker for seg og sitt barn.
Liste fra Underbara Clara, med noen små endringer.
Nå har jeg kommet til uke 34+6, og det betyr at det snart er bare fem uker igjen til termin. Jeg tror perioden jeg er inne i nå betegnes som høygravid, og det er i grunn sånn jeg føler meg også. Det begynner å bli tyngre. Men jeg er fortsatt i ganske fin form. Kan gå turer i skogen, får lest litt pensum hver dag, og kanskje gjort unna et og annet prosjekt. Noen dager er jeg supersliten og vil helst bare sove, og hvis jeg kan, så gjør jeg det også. Ellers har kvalmen kommet litt tilbake, det håper jeg bare er forbigående. Men alt i alt har både jeg og mageboeren det bra, og det er jeg så glad og takknemlig for. Det er jo ingen selvfølge med et ukomplisert svangerskap.
Siden forrige oppdatering har jeg vært på et par kontroller hos jordmor på ABC. Jordmora er veldig hyggelig, og stedet virker så fint. Både Ståle og jeg har fått se hvordan fødestuene ser ut, og det synes jeg føles trygt og fint. Jeg har snakket litt med jordmor om at jeg ikke hadde en veldig god fødselsopplevelse sist, og har fått i oppgave å skrive et brev med tanker rundt fødselen, hvordan jeg reagerer når jeg blir redd og usikker, hvilke ønsker jeg har for fødselen og så videre. Fødsler er jo uforutsigbare, men jeg tror det kan være fint å skrive et slikt brev uansett. Foreløpig gruer jeg meg heldigvis ikke noe særlig. Jeg har jo vært gjennom det en gang før, og vet at jeg klarer det på et vis, selv om det skulle bli tøft.
Ellers tenker jeg mye på hvem som er inni magen min. Jeg er så spent på å treffe henne, bli kjent med henne. Ligner hun på Orvar? Jeg tenker også på hvordan den første tida blir denne gangen. Den kaotiske, fantastiske, utmattende, sårbare og gledesfylte første tida. Det er ikke så lenge til. Men jeg håper hun venter litt til med å komme.
Vi har så smått begynt å forberede oss på at lillesøster skal komme. I går var mamma og jeg ute og kjøpte noen praktiske små plagg i økologisk bomull, og etterpå hang jeg opp en vask med klær i de minste størrelsene. Den hyggeligste typen klesvask jeg kan tenke meg! «Det går jo ikke an å være så liten», måtte jeg si til Ståle da jeg hang opp klærne. For man glemmer jo hvor små de er i starten.
Hei! Nå begynner det å bli en stund siden dere fikk en oppdatering på graviditeten. Sist var vel i uke 22, og nå er jeg i uke 28+4. Man blir veldig opptatt av dette med uker når man er gravid, jeg synes hver uke føles som en liten milepæl. Uke 28 innebærer i hvert fall at jeg er i tredje og siste trimester, og at det er ca 12 uker igjen til termin. Akkurat nå går tida veldig fort, og jeg forstår nesten ikke at det er juli allerede. I september kommer hun, lillesøster.
Nå er jeg inne i en fin fase av graviditeten. De første månedene av svangerskapet synes jeg var ganske tøffe, med mye kvalme og null energi. Nå er kvalmen helt helt borte, og jeg er ikke like trøtt lenger. Samtidig merker jeg at det skal mindre til enn vanlig før jeg blir pang utslitt, så det skjer at jeg ikke alltid får til alt jeg har tenkt i løpet av en dag. Men det er helt greit. Nå har hele familien ferie, og det er så fint! Orvar er forresten verdens søteste – hver morgen må han kose og susse på magen. Det virker som han forstår ganske mye av det som skal skje, selv om det så klart ikke går an å forberede ham helt på det som kommer.
Ellers har jeg fått fødeplass på ABC på Ullevål! ABC er en avdeling for naturlig fødsel, det vil si at de satser på naturlig smertelindring, og at man ikke kan få for eksempel epidural. Jeg skal på første kontroll der i morgen, og er veldig spent på det. Det virker så fint å ha oppfølgingen i svangerskapet på samme sted som man skal føde og være på barsel. Synes det gir et trygt utgangspunkt. Samtidig endte jo min første fødsel med både epidural og forløsning med vakuum, så jeg er litt spent på hele greia. Men jeg er i hvert fall veldig glad for å ha fått plass der. Kan fortelle mer om det etter hvert. Har også tenkt på om jeg skal skrive litt om da Orvar ble født, tror det kunne vært en fin forberedelse til fødselen som kommer.
I morgen skal vi også reise til Frei, der familien min har hytte. Vi skal treffe slekt, gå turer i fjæra, legge få planer og bare nyte å ha fri og masse tid sammen. Gleder meg veldig til å komme dit! Håper på litt fint vær så jeg kan bade i sjøen. Vi snakkes snart!
Hei fine folk! Nå tenkte jeg det var på tide med en oppdatering på magen. Jeg har allerede kommet til uke 22+2, det vil si godt over halvveis. Det har gått så fort, synes jeg. Jeg merker at det er ganske annerledes å være gravid med barn nummer to. Man må liksom fordele oppmerksomheten på en annen måte. Vi fortalte Orvar ganske tidlig at mamma har baby i magen, og nå virker det som at han forstår at han skal bli storebror. Han er veldig interessert i andre babyer, og vil gjerne kose på magen. Det er så fint.
Uke 21.
Slik som sist, har jeg vært kvalm frem til uke 18-19. Og mange, mange kvelder har jeg sovnet før klokka ni. For meg gjelder det virkelig å roe ned tempoet i denne perioden for å ha det ok. Heldigvis klarte jeg å fullføre masteroppgaven min, det er jeg så glad for. Og nå er formen mye bedre. Jeg har begynt å gå daglige turer i skogen igjen, og neste uke begynner jeg på yoga. Tenker også å svømme en gang i uka. Etter en veldig stillesittende periode er det godt å bevege kroppen igjen. Og jeg tenker det er lurt å styrke kroppen litt før alt som kommer.
Vi har begynt å glede oss til å hilse på den lille jenta i magen. I dette svangerskapet kjente jeg faktisk de første bevegelsene senere enn i det forrige. På ultralyd fikk vi vite at morkaka ligger mot magen (oftest ligger den bak), og det demper bevegelsene en del. Men nå kjenner jeg stadig sparking, heldigvis. I dag kunne til og med Ståle kjenne det utenpå magen. Det er så spennende å tenke på hvem som er der inne. Babyen er allerede ca 27 cm lang, og veier 450 gram. Det er så rart å tenke på. Og enda rarere å tenke på hvor mye hun skal vokse i løpet av sommeren.
Nå gleder jeg meg til å komme i gang med litt babyforberedelser. Finne frem og vaske små klær etter Orvar, strikke i størrelse nyfødt og finne ut hva vi trenger ellers. Det er så koselig. Jeg tror dette blir en fin sommer.
