Vår babyutstyrsliste

i babytid, grønn hverdag, mammaliv

Jeg har blitt spurt om å skrive et innlegg om hva man egentlig trenger av klær og utstyr til en baby. Det er nok veldig individuelt hva man føler at man har nytte av, men i utgangspunktet mener jeg at man ikke trenger så veldig mye. Vi prøver å være bevisste forbrukere, også når det gjelder babyutstyr. Mye har vi kjøpt brukt eller arvet, og de fleste av Orvars første klær var arvegods. I tillegg til at det er fint å bruke arvetøy, er det en fordel at plaggene gjerne er vasket så mange ganger at alt av kjemikalier fra produksjonen er borte for lenge siden. Når vi kjøper nye klær, velger vi helst ubehandlet ull eller økologisk bomull. Nøstebarn har fine ullklær i ubehandlet ull, og er den store favoritten. (De får ekstra pluss fra meg for å ha alle slags fine farger, ikke bare blå og rosa.)

Babyklærne vi hadde mest bruk for:

  • Bodyer i ull/silke og bomull (omslagsbodyer er lettest å få på)
  • Strømpebukser
  • Myke bukser i ull/silke eller bomull (sparkebukser og vanlige bukser)
  • En tynn ulljakke
  • Luer i ull- og silkeblanding og bomull
  • Tynne ullsokker
  • Pysjamas

I tillegg fikk vi en del strikkeplagg fra familie og venner, som vi så klart var veldig glade for, og brukte mye. Orvar er født i juli, og sommerbabyer trenger mindre klær enn de som er født om vinteren. Da det ble kaldere utover høsten, kjøpte vi en god ulldress med hette og et par varmere luer i tillegg til det på lista over.

The baby's bed.

Når det gjelder utstyr ellers, synes jeg det er lurt å kjøpe inn bare det mest nødvendige først, og så se etter hvert hva man har behov for. Det aller meste kan man få tak i brukt, og siden babyutstyr har ganske kort brukstid, rekker ting sjelden å bli slitt før man er ferdig med å bruke dem.

Vår utstyrsliste:

  • Vogn. Vi kjøpte vår brukt, en kombivogn fra Brio. Jeg vet faktisk ikke hva modellen heter en gang, men jeg tror det er en eldre utgave av denne. Vogner er dyre, så jeg vil virkelig anbefale å ta en titt på Finn.no – og loppemarkeder, hvis det er sesong for det – før man eventuelt går til innkjøp av en helt ny. Når det gjelder funksjoner på vogna, synes jeg det viktigste er at det er god plass i lasterommet under (særlig fordi vi ikke har bil), god demping og lett å løfte bagdelen (den babyen ligger i) ut av vogna.
  • Sprinkelseng/vugge/kurv. Orvar sov mest i vognbagen i begynnelsen, for sprinkelsenga ble liksom litt for stor. Etter hvert skaffet vi oss en vugge, som Orvar trivdes veldig godt med å sove i. Vugga kjøpte vi brukt, og den var like fin som ny.
  • Stellebord. Vi har stelleplass på en kommode på soverommet. Oppå den har vi en stellematte, i tillegg bruker vi gamle brettebleier som stelleunderlag. Hvis man har plass kan ha et eget stellebord, IKEA har flere fine til en rimelig penge.
  • Stelleveske. Vi fikk med en stelleveske da vi kjøpte vogna, men man kan like gjerne bruke en romslig veske eller et nett man allerede har liggende. Inga har skrevet en fint innlegg om stelleveska her. Holder helt med Inga i at det ikke er så mye man trenger – man kommer langt med et håndkle til å stelle på, våtservietter, bleier (gjerne tøybleier, men det finnes også svanemerkede bleier på markedet) og sinksalve. Bruker man tøybleier trenger man i tillegg et par vanntette poser til å oppbevare skitne bleier i. De fungerer også fint til skitne klær.
  • Bæresjal. Vi kjøpte vårt brukt på Finn.no – det var i kjempefin stand. Hvis babyen trives i sjal, er det virkelig til stor hjelp når man er alene hjemme med babyen. Jeg har skrevet et eget innlegg om babybæring her.
  • Dyne og teppe. Vi arvet vår dyne, og ga den bare en runde i vaskemaskina før vi tok den i bruk. Sengetøy har vi også arvet, eller fått i gave. Vi fikk også flere fine babytepper i gave, så de to helseteppene jeg kjøpte, fikk vi aldri brukt. Men en annen liten baby fikk arve dem!
  • Vognpose til vinteren. Vi har en fra LilleLille i ull og økologisk bomull.

The littles elephant.
Ranglefant fra Vetle Eple/Ingvild

Dette synes jeg er det mest nødvendige. Resten kan man skaffe etter hvert som man merker hva man har behov for. For eksempel kjøpte vi en Tripp Trapp-stol, som vi fant et brukt nyfødt-sett til. Vi har hatt stor glede av den – det har vært fint å ha Orvar med oss ved middagsbordet helt fra starten av. Ellers kjøpte vi en fin uro og et soveskinn fra Nøstebarn som vi har brukt både i vugge, seng og vogn – og det tror jeg var det. Rangler og leker har vi stort sett fått i gave. Vi arvet vippestol og babygym, men det har vi ikke brukt så mye. Så slike ting kan det lønne seg å låne før man eventuelt kjøper. Noen babyer elsker jo å sitte i vippestol, men det er kjedelig å bruke hundrevis av kroner på en som blir stående ubrukt i en krok.

Vi har ikke lyst til å fylle opp hjemmet vårt med babyutstyr og -leker vi ikke har bruk for. Delvis fordi vi bor i en treroms-leilighet, slik at det er begrenset hvor mange ting vi kan ha før det føles overfylt. Men mest fordi vi ikke vil at det å få barn skal gjøre at forbruket vårt skyter i været. Babyer trenger ikke en hel masse greier for å ha det bra. Og miljøet har helt klart best av at man begrenser forbruket – også når det gjelder ting til babyen!

Da lillen var helt ny i verden

i babytid, mammaliv

Orvar22 Orvar21 (1) Orvar15 Orvar14 Orvar06 Orvar04Orvar17
Foto: Ina Inglingstad

Da Orvar var bare noen få dager gammel, hadde vi besøk av Ina, som hadde lyst til å prøve seg på en nyfødtfotografering. Jeg synes bildene ble så utrolig fine, og er så glad for at vi har dem! Synes hun har fanget så fint den lille bobla verden er for foreldrene med en nyfødt liten en i hus.

Heldig

i babytid, mammaliv, tekster og tanker

Feet up.
Den ivrige lille hånda di griper konsentrert rundt brødbiten jeg har lagt fram på bordet foran deg. Du klemmer den mellom fingrene, holder den opp i lyset, undersøker den fra alle vinkler. Putter den forsiktig i munnen, smaker litt skeptisk, strekker ut armen og slipper den på gulvet. Der får den ligge sammen med de ti andre brødbitene til pappa kommer hjem fra jobb.

Du strekker armene mot meg, mot mamma. Hele du strekker deg, ikke bare armene. Plukk meg opp! sier du med hele kroppen. Smiler med hele deg når jeg løfter deg, spreller med armer og bein. Jeg løfter deg over hodet mitt, svinger litt rundt, og du hviner av fryd.

Føttene dine hviler med tærne pekende mot taket. Du er mett, var litt urolig, men har endelig funnet roen, tett inntil meg. Jeg har klær å vaske og middag å lage og , men jeg bestemmer meg for å bli liggende. Tett inntil. Jeg ser på deg, på den lille brystkassa som hever og senker seg, på hendene som hviler mot magen din, på ansiktet ditt. Ingenting er så fredfullt som en sovende baby. Og jeg tenker at jeg er så veldig heldig som får ligge akkurat her med deg. Og som får være det trygge du leter etter når du åpner øynene igjen.

Å bære baby

i babytid, mammaliv

Untitled
Babyer har et stort behov for trygghet og nærhet, og mange trenger å bli båret mye. Da er det veldig godt å ha bra bæretøy! Jeg er ingen ekspert på det å bære baby, men tenkte at jeg kunne dele mine erfaringer så langt med dere.

Vi har to typer bæretøy, et elastisk sjal og en formsydd bæresele. Sjalet heter Moby Wrap, og det kjøpte vi brukt gjennom Finn.no. Et elastisk sjal er rett og slett det det høres ut som – et stort stykke tøy som man knyter på seg slik at man kan bære barnet i det. Hvis man skal bruke sjal, kan det være lurt å lære seg hvordan man knyter det før babyen kommer. Det er lettere enn det ser ut som, men det er greit å ha øvd seg litt før man står der med en baby som gråter og vil bæres. Jeg synes sjal er supert til nyfødt, men etter hvert som Orvar ble større, har det fungert best med bæresele – vi har en Beco Soleil.Den er enda enklere å bruke enn sjalet, og går veldig raskt å få av og på. Det finnes også mange flere typer bæretøy enn det vi har, og det kan være lurt å prøve litt forskjellig før man kjøper noe. Flinke Jona har skrevet en fin bæretøysguide her, til den som er interessert i å lese mer om hvilke ulike typer som finnes.

I både sjal og bæresele sitter babyen alltid med magen vendt mot kroppen din, og med beina i froskestilling. Man kan bære babyen på magen eller ryggen, men babyen må kunne holde hodet selv for å bæres på ryggen. Det finnes forøvrig en mengde ulike bæreposisjoner man kan lære seg hvis man vil. Det viktigste er at babyen og den som bærer trives. Foreløpig har vi båret Orvar mest på magen, men jeg holder på å lære meg å få ham opp på ryggen uten hjelp nå.

Fordelene vi har opplevd med å bære i bæretøy:

  • Det er trygt og beroligende å bli båret tett inntil mamma eller pappa. I magen er babyen vant til mammas gyngende gange og lyden av hjerteslag – når man bærer babyen får den noe av den samme opplevelsen.
  • Man får hendene fri. Jeg syntes det var utrolig befriende da jeg endelig prøvde å bære Orvar i sjal da han var rundt 4 uker – plutselig kunne jeg ordne meg en brødskive, rydde litt eller bare la armene få litt pause. Hvorfor lærte jeg meg ikke å bruke sjal før? husker jeg at jeg tenkte.
  • Mange babyer synes det er fint å være i høyden, slik at de kan følge med på omverdenen fra samme synsvinkel som den som bærer.
  • Babyen gråter mindre. Vi har alltid måtte bære Orvar mye uansett, og med et godt bæretøy er det lettere å omfavne det å bære, i stedet for å bli frustrert og sliten av det.
  • Det er lettere å komme seg rundt. Med babyen i bæretøy kan man gå i trapper, komme seg lett på og av buss, trikk og t-bane, gå inn i hvilken som helst butikk og gå også der det er vanskelig å komme fram med barnevogn.
  • Les mer om fordelene med å bære baby her.

Som dere kanskje skjønner, synes jeg det er veldig fint å bære baby! Befriende, faktisk! Det er selvfølgelig individuelt om man trives med å bære eller ikke, og ikke minst hvordan babyen liker det. Men for oss, og spesielt meg, som er alene med Orvar store deler av dagen, har bæring gjort hverdagen veldig mye enklere.

Om å miste motet, og å finne tilbake til det

i babytid, mammaliv

Untitled
Det finnes så mange fortellinger om hvor fint det er å være i mammapermisjon. Her kommer en fortelling som er litt annerledes.

Jeg husker at jeg grudde meg veldig da Ståle skulle begynne på jobb igjen to uker etter at Orvar var født. Skulle jeg liksom ta meg av den lille babyen vår helt alene mange timer hver dag? Hvordan skulle jeg få til det, liksom? Jeg som kunne telle på én hånd hvor mange ganger jeg hadde holdt en baby før vi fikk vår egen. Jeg som fortsatt hadde vondt og var sliten etter fødselen. Jeg som syntes det virket som en stor ekspedisjon å dra til byen med t-banen, og som syntes det var skikkelig skummelt å amme offentlig.

Men jeg klarte det fint. Ja, det var tungt, det var lange dager, det var mye slit. Men det var også veldig, veldig fint. Den første tida er så intens, jeg var så oppslukt av å bli kjent med ungen min, passe på, ta vare på, gi omsorg, finne ut av ting. Dagene kunne være lange, og jeg gledet meg alltid til Ståle skulle komme hjem. Men jeg syntes det gikk ganske bra. Jeg var sliten, men optimistisk. Tenkte at ting ville bli lettere med tida. At vi ville finne en rytme. Snart skulle jeg også sitte i sofaen og lese avis mens babyen min pludret fornøyd på gulvet. Snart skulle jeg få sove mer. Snart skulle jeg slutte å være så sliten.

Vi spoler noen måneder fram i tid. Orvar har blitt et halvt år. Jeg har ham på armen, går fram og tilbake i stua. Det er lenge siden jeg sto opp, men jeg er fortsatt kledd i pysjamas. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg skal møte denne dagen, men kjenner meg bare motløs. Orvar ser på meg med store, spørrende øyne. Forventningsfull. Jeg smiler til ham, men merker at det bare er munnen som smiler. Ikke øynene. Jeg føler meg tom innvendig, så utrolig sliten.Tårene begynner å renne nedover kinnene mine, snart hikster jeg. Ringer Ståle. Kom hjem. Jeg føler at jeg ikke klarer mer.

Det ble flere slike dager. Mange. Jeg ble mer og mer lei meg, sliten og frustrert. Og følte meg mer og mer som en dårlig mamma. Mammaer skal jo være glade, tenkte jeg. De skal synes det er stas å leke med babyene sine, og kose seg med å være sammen med dem hele dagen. Når jeg leser dette nå, høres det jo ganske teit ut. For så klart er ikke mammaer glade hele tida. Ingen er jo det. Og jeg vet jo at jeg ikke er den eneste som synes lange dager alene med babyen kan være både ensomme og ganske kjedelige. Men i mitt hode var jeg en dårlig mamma, selv om jeg gav Orvar alt han trengte av mat, stell, nærhet og omsorg. For jeg ville jo bare sove hele tiden. Jeg lengtet etter neste gang det var tid for blund, og etter Orvars leggetid om kvelden. Og jo mer trist og lei jeg følte meg, jo mer skyldfølelse fikk jeg. Fordi jeg følte at jeg burde være glad, jeg som har så mye fint i livet mitt. Og fordi jeg følte at jeg ikke klarte å være en bra mamma for Orvar. Jeg prøvde å se framover, men de tre månedene med permisjon som sto foran meg, virket uoverkommelige. Jeg mistet motet helt.

Dette er et par uker siden nå. Og ting har blitt litt bedre. Jeg har fortsatt litt flere dårlige dager enn gode. Men jeg har fått håp om at det skal bli bedre. Også gjør jeg mitt aller beste hver dag for å legge vekk den dårlige samvittigheten, for jeg vet jo egentlig at jeg ikke kan noe for at jeg er lei meg, og at jeg er en bra nok mamma for Orvar. Jeg gjør jo så godt jeg kan. Min gode mamma sier noe jeg tror det er verdt å minne seg selv på i blant: for babyen holder det i massevis at man er helt alminnelig. Og det er ganske alminnelig å være sliten, frustrert og litt lei i blant.

Samtidig er det viktig å ta på alvor hvordan man har det, og prøve å gjøre noe med det. For meg hjelper det veldig mye å ha selskap, så da ting var som verst, spurte vi rett og slett bestemor fra Harstad om hun kunne komme å være her en stund. Det ville hun, og det har vært så fint! Både selskapet, og å ha hjelp med Orvar. Nå har bestemor reist igjen, så nå prøver jeg å finne gode strategier for at hverdagen skal bli så bra som mulig framover. Jeg tenker det er lurt at jeg bestemmer meg for at jeg skal ut hver dag, selv om det virker veldig tungt mange dager. Jeg skal prøve å gå i åpen barnehage, slik at Orvar kan leke med andre babyer, og jeg kan snakke med andre voksne. Jeg skal gjøre avtaler med venninner (både med og uten barn), og om ikke annet skal jeg gå omveier til butikken for å få frisk luft, dagslys og litt tid for meg selv mens lillen sover i vogna si.

Også skal jeg prøve å gi meg selv en klapp på skulderen hver dag, huske på det med at helt alminnelig er bra nok og at om en måned er det kanskje bare veier og at fram til da er det alltid tulipanbuketter å få kjøpt på blomsterbutikken, og god kaffe å lage mens babyen sover.

Han her

i babytid, mammaliv

20131007-194947.jpg
Han som slår forbauset ut med armene når noe kommer litt brått på. Han som strekker seg som en katt når han våkner. Han som kikker seg rundt med en litt bekymret mine. Han som smiler ikke bare med hele ansiktet, men med hele kroppen. Han som har de beste bollekinna, og hender med smilehull på. Han som spreller med armer og bein når han blir glad. Han som liker å bli kilt på magen, og å kose nese mot nese. Han som kikker fascinert på hendene sine, for så å stappe dem målrettet i munnen. Han som har hår bare i nakken. Han som har munn som et lite jordbær. Han som ler begeistret når pappa leker fly med ham. Han som er ungen min. Ungen vår. Fy søren, så inderlig glad jeg er i ham.

Den intense barseltida

i babytid, mammaliv

Untitled
Helt ny baby og helt ny mamma

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg for å fortelle dere hvordan det går lenge, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Å bli mamma (og pappa!) for første gang er mer overveldende enn jeg kunne forestille meg. Dagene går med til å amme, bysse, stelle, pludre, kose og trille. Det er få pauser, og de som er, bruker jeg helst sammen med Ståle. Det å ta vare på og bli kjent med Orvar får alt fokus om dagen. Og slik skal det være.

Ståle er tilbake i jobb, mens jeg har permisjon fra studiet. Det er litt tungt å gå alene hjemme med baby, men jeg synes det går bedre for hver dag. Den første dagen jeg var alene var det så vidt jeg fikk pussa tenner, mens i går fikk jeg stelt både Orvar og meg selv i tide til en kaffeavtale med fine Ingvild klokka ti på formiddagen. Jeg merker at det er viktig å lage noen hyggelige planer, og komme seg litt ut hver dag. Men minst like viktig er det å la være å se det som et nederlag de dagene man ikke får stelt seg skikkelig, kommet seg ut døra eller gjort noe som helst i huset. Noen dager må jeg bare bestemme meg for at ambisjonene ikke skal være større enn å passe Orvar, få spist selv og sovet litt. For babyer bryr seg ikke om rot. De bryr seg om mat, nærhet og tørr bleie. Så lenge jeg ordner det, tenker jeg at jeg strekker til som mamma i massevis.

Den første tida er intens. Man skal venne seg til en helt ny livssituasjon, bli kjent med et nytt lite menneske, finne seg til rette i rollen som mamma og komme seg etter fødselen. Kroppen føles mørbanka, det er melkespreng, søvnmangel og følelser som løper løpsk. Etter hvert synker omfanget av ansvaret inn, og det kan kjennes overveldende. Plutselig har man et lass av nye bekymringer. Kommer jeg til å klare å være en god mamma? Holder jeg barnet riktig? Får han nok melk? Er han for varm? Puster han? Tenk om han blir syk?  Å bli foreldre for første gang beskrives ofte som en slags livskrise. Ikke så rart, med de store omveltningene det innebærer.

Men så er det også en glede som er nesten for stor til å bære. Så mye takknemlighet for at det gikk bra. Så mye kjærlighet. Alle de gode øyeblikkene. En mett baby som sovner tett inntil mamma. Som føler seg tryggest hos oss. Å oppdage stadig nye ansiktsuttrykk, å få det første forsiktige smilet. Å sovne sammen på sofaen etter en slitsom natt. Bittesmå fingre som griper rundt lillefingeren min. Orvar som tisser i en fin stråle rett på pappas nyvaskede skjorte. Knirkingen når han våkner. Jammen er det fint.

En liten oppdatering

i babytid, mammaliv

20130730-083848.jpg
I skrivende stund sitter jeg i lenestolen min på soverommet med lille Orvar sovende på brystet mitt. Utenfor er det litt grått, og det er godt for både mamma og baby etter mange varme dager. Jeg har fått dagens første kaffekopp, er fremdeles kledd i pysjamas og hører på nyheter på P2. Ståle har første dag på jobb etter fødselen, og selv om det føles litt rart å være alene, er jeg ved godt mot. Dette skal gå fint!

Nå er det litt over to uker siden vi ble en liten familie på tre. Siden jeg ble mamma. Det har vært en fantastisk og samtidig utrolig slitsom tid, med pur lykke og barseltårer om hverandre. Ofte har det kjentes som om hjertet sitter utapå kroppen. Jeg hadde en ganske tøff fødsel, og det har tatt tid å komme seg igjen. Ståle og jeg har hatt behov for å ta det veldig med ro og verne litt om vår lille, nye familie. Derfor har vi ikke hatt mange andre planer enn å være sammen – og ikke minst bli kjent med Orvar. Men litt barselbesøk har vi hatt, og det har vært veldig hyggelig.

Det er virkelig en stor omveltning å bli foreldre for første gang. Vår verden har fått en ny hovedperson, livet har fått nytt hovedfokus. Nå er jeg først og fremst mamma. Det er stort, overveldende og fantastisk. Jeg føler meg veldig heldig.

Det kan hende det går litt tid mellom innleggene i tida framover, men her var i alle fall en liten oppdatering. Håper dere har det fint og nyter sommeren! Helt til slutt: Tusen takk for alle gratulasjoner!

Endelig her!

i babytid, mammaliv

Untitled
På fredag kveld kom vår lille Orvar endelig til verden! Han er så fin, så fin. Med mjuke bollekinn og jordbærmunn. Vi går og klyper oss i armen – er han virkelig her nå? - og er så glade og takknemlige over å ha fått en frisk og velskapt liten gutt. Tenk at det går an å elske noen så mye etter bare fire dager.

Vi har det bra alle tre, og jeg skriver igjen når jeg orker. ♥

1 2