Foto: Mira Wickman
Akkurat nå ligger du og sover midt i dobbeltsenga vår. Jeg ammet deg i søvn, og mens jeg ammet, veivet du med den lille hånda di, iblant fant den min, iblant strakk du fingrene ut som små solstråler. Først diet du iherdig, for du var sulten, og så ble det lenger mellom hvert tak. Pusten din ble langsommere, den ivrige hånda la seg til ro, og du sovnet tett inntil meg. Jeg ble liggende å se på deg en liten stund, og kjente på hvordan du og jeg hører sammen, hvor tett knyttet vi er til hverandre. Litt over fire måneder har du vært her hos oss. Men før det var du sammen med meg, i magen min, hver dag i ni måneder. Jeg lurte ofte på hvem du var, og nå som du er her, ute i verden, nå som jeg kan løfte deg opp, kysse deg på hodet ditt og lukte på deg, kjenner jeg deg igjen fra da du lå i magen. Jeg er så glad for at det var akkurat du som kom til oss.
For en liten stund siden kom min fine venn og kollega Mira på besøk til oss for å ta bilder av Ylva. Hun fotograferte analogt i det sparsomme novemberlyset, og jeg synes bildene ble så innmari fine. Det føles som om hun har fanget akkurat sånn Ylva var akkurat da, med store øyne mot alt nytt i verden, lange gjesp, lubne bein og forsiktige smil.
PS: Da Orvar var helt ny i verden.
Oktober har vært rolige dager med amming i senga. Når Orvar og Ståle har reist til barnehage og jobb, har jeg fyrt i peisen. Laget en kanne kaffe, og prøvd ikke å drikke hele på én gang. Jeg har spist sjokolade hver dag. Hørt på Ekko og Perler fra platearkivet. Når Ylva har sovet, har jeg sovet sammen med henne. Noen ganger har jeg bare blitt liggende å se på henne. Prøvd å lagre hvordan hun ser ut og lukter, hvordan hun knirker, alle de rare ansiktsuttrykkene hun lager rett før hun våkner, hvordan hun strekker seg som en katt, og kikker på meg med store øyne før hun smiler sitt tannløse smil. Ylva har blitt en måned, og klærne som hun svømte i da hun ble født, passer nå.
I dag er det en uke siden vår lille Ylva kom til verden. Akkurat nå har jeg prøvd å ha henne i bæresjalet for første gang, så jeg sitter og skriver med en sovende baby på magen. Så fint. Vi har det veldig bra her i barselbobla vår. Jeg merker at jeg har en helt annen ro over meg denne gangen enn da jeg var helt ny mamma. Jeg blir så klart sliten av å amme hele hele dagen, men samtidig koser jeg meg med det. Vi har strevd litt med å få til ammingen, og bruker brystskjold etter råd fra sykehuset. I tillegg gir Ståle morsmelk fra flaske. Veldig fint å se de to sammen på den måten, også er det er godt at han kan avlaste meg litt.
De første dagene har vi hatt besøk av bestemor fra Harstad, som også har passet på Orvar mens vi var på sykehuset. Vet ikke hva vi skulle ha gjort uten! Mormor og morfar har også vært på besøk, og ellers noen få venner. Leiligheten er full av blomster, og skapene er fulle av sjokolade. Vi tar det veldig med ro. Det er jo en stor overgang å få et nytt, lite familiemedlem i hus – særlig for storebror, så klart. Han er så nysgjerrig, god og kjærlig mot lillesøster, samtidig som vi ser at det er sårt. Når man er tre år, er det ikke så lett med motstridende følelser, så vi prøver så godt vi kan å hjelpe ham med å sette ord på hvordan han har det. Også tror jeg det er veldig viktig å formidle at det er lov å ha alle slags følelser. For tenk for en stor omveltning det er å få søsken.
Ellers har jeg det bra etter fødselen. Det gikk ikke like hardt ut over kroppen denne gangen som sist, så jeg har kommet meg mye raskere. Så klart er kroppen sliten, og det er melkespreng, barseltårer og alt som hører med. Noen ganger tårner bekymringene seg opp. Samtidig er jeg hodestups forelska i den lille jenta vår, og er så glad og takknemlig for at alt har gått bra. Vi er så heldige.
Jeg har ikke sovet mer enn fem timer i strekk siden Orvar ble født for snart femten måneder siden. Og som oftest sover jeg ikke mer enn tre timer før den lille krabaten vår våkner. Det begynner å ta på. Jeg føler meg rimelig frynsete, skal jeg være ærlig.
Det er mange som har sterke meninger om barn og søvn. Jeg husker at jeg, da Orvar var blitt noen måneder, googlet noe sånt som «søvn baby x måneder». Og da åpnet det seg en verden av eksperter av ulikt slag som kunne fortelle meg at babyen vår nå burde sove som en engel natten gjennom. Og hvis han ikke gjorde det, var det nok fordi vi ikke hadde sluttet å nattamme, fordi vi hadde vent ham til kos og bæring og trøst, og bare ikke vært konsekvente nok.
Den samme holdningen møtte vi da vi lettere fortvilet oppsøkte barnepoliklinikken noen måneder senere for å utelukke at babyen vår hadde vondt noe sted, og derfor ikke fikk sove. Vi rakk nesten ikke fortelle noe om situasjonen før vi fikk kommentaren «åja, så dere har vent ham til å bysses?» med et hevet øyebryn. Ikke akkurat det beste utgangspunktet for å finne fram til mulige løsninger sammen.
De fleste råd om babyer og søvn går ut på alt man ikke skal gjøre. Ikke bære. Ikke la babyen sovne ved brystet. Ikke løfte opp. Ikke se barnet i øynene. Ikke ta barnet opp i senga. Det er ikke så mange råd om hva man skal gjøre i stedet. For hva skal man egentlig gjøre når babyen din skriker i mørket og strekker seg etter mamma eller pappa? Når det ikke hjelper å være trygt tilstede, synge og stryke? Når gråten eskalerer til panikk? Jeg har fulgt intuisjonen min, og gitt barnet mitt den nærheten og tryggheten jeg føler at han trenger. Selv om det betyr at jeg har forkastet de fleste velmente råd. I alle fall de som kolliderer fullstendig med det jeg føler er riktig.
Egentlig stoler jeg veldig på meg selv i dette. Men i møte meg ekspertråd på nettet og sykepleiere med hevede øyebryn kan jeg føle meg usikker. Det er litt sårt å be om hjelp, og få til svar at problemet bunner i at du har gjort noe feil. Jeg ønsker meg litt mer aksept og forståelse for at babyer er veldig forskjellige. Av og til får jeg følelsen av at de som skal gi småbarnsforeldre råd, ser på babyer som små maskiner som må programmeres riktig for å fungere slik vi voksne vil.
Jeg har ikke hatt lyst til å problematisere dette med søvnen alt for mye. Jeg synes generelt det er altfor mye stress og press rundt det å få barnet til å sove gjennom natta. Som om det er et mål i seg selv. Og et mål for hvor vellykket man er som foreldre. Men så klart blir man opptatt av søvn når man ikke får nok av det. Og jeg legger ikke skjul på at jeg er sliten, og litt skulle ønske at det fantes en magisk oppskrift som ga sammenhengende babysøvn. I alle fall én natt. Men noen slik oppskrift finnes ikke. Så vi får bare gjøre så godt vi kan mens det står på. Minne oss selv på at this too shall pass. Og håpe at det blir en god natt.
I dag tidlig våknet jeg litt før klokka sju. Det hadde vært en lang natt med lite søvn, så jeg var veldig trøtt. Hadde egentlig mest lyst til å trekke dyna over hodet og sove til klokka elleve. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg kikket bort på Orvar, som holdt på å våkne. Han lå på magen, smattet litt, rørte litt på seg. Så snudde han seg over på ryggen, åpnet øynene, smilte verdens største eplesmil og klappet fornøyd i hendene. Hurra, en ny dag! Da kunne jeg jo ikke annet enn å glede meg over den nye dagen, jeg også.
Det var bare det.
Det er flere som har etterlyst et nytt innlegg om tøybleier, så her kommer det! Jeg har skrevet om tøybleier før også, her og her.
Siden Orvar ble født, har vi prøvd ut litt forskjellige typer bleier. Helt i begynnelsen brukte vi brettebleier med bleiebukse i ull utenpå, og det fungerte veldig bra. Brettebleier er billige å kjøpe, og det er enkelt å tilpasse størrelsen. Det er derfor supert til nyfødte, fordi det er mange bleieskift i starten (= man trenger ganske mange bleier) og babyen vokser utrolig fort.
Etterhvert gikk vi til innkjøp av bleier som er alt i ett – absorberende lag og sperrelag i samme bleie. Vi kjøpte noen fra TotsBots og noen fra BumGenius. Jeg likte TotsBots best, de holdt seg helt som nye selv etter mange vask. Dessverre ble de for små til Orvar da han nærmet seg et år, selv om de er onesize. Så vår erfaring er at onesize-bleier ikke nødvendigvis holder hele bleieperioden. Heldigvis var det ikke noe problem å få solgt bleiene!
Vi hadde ikke lyst til å gi opp tøybleier selv om de vi hadde ikke passet lenger, så da var det bare å lete etter noe som fungerte bedre. Vi landet på lommebleier, og har kjøpt noen fra FuzziBunz (på bildet over!) og AppleCheeks. Disse bleiene kommer i flere størrelser, slik at de passer bedre til Orvar. De har en lomme som man legger absorberende innlegg inni. Innleggene vi har er av bambus, og det er det materialet jeg liker best. Det holder seg mykt i vask, er naturlig antibakterielt, har tre ganger bedre absorberingsevne enn bomull og er veldig miljøvennlig.
Som nattbleier bruker vi formsydde bambusbleier fra Myllumuksut. Disse er veldig kjekke, for de har en lomme man kan legge ekstra innlegg i. Det trengs om natta! Utenpå har vi bleiebukse i ull. Dette fungerer bra, men vi skifter som regel bleie i løpet av natta, for bleien blir veldig våt. (Det gjør vi forøvrig når vi bruker engangsbleier også.)
Vi var litt spente på hva de ville synes om tøybleier i barnehagen, men det har gått veldig fint! Vi passer på at det alltid ligger et rispapir i bleien, som personalet kaster i bleiebøtta når de skifter. Også sender vi med en liten våtpose til å legge brukte bleier i, som vi tar med hjem hver dag. Vi har et lite lager med engangsbleier i barnehagen, som kan brukes hvis vi ikke har rukket å vaske og tørke bleier. Slik som vi gjør hjemme, også! Vi legger også i et ekstra bambusinnlegg, siden de ikke skifter bleie like ofte i barnehagen som vi gjør hjemme.
Vi er veldig fornøyd med å bruke tøybleier, og bruker det omtrent 90 % av tida. Vi skulle nok helst hatt litt flere bleier for å få det til å gå rundt (vi har 15 lommebleier og sju formsydde), men det får vi ta litt etter hvert. Hvis man har lyst til å prøve tøybleier, men synes det virker litt overveldende, går det jo an å bruke det bare hjemme, for eksempel. Også kan man starte med å kjøpe noen brukt på Finn, så blir det ikke så dyrt heller. Det er også mange butikker på Etsy som selger tøybleier, og ofte til en brøkdel av prisen til de store produsentene.
Da har dere som lurte fått en liten oppdatering! Det er bare å spørre om det er noe mer dere lurer på, så skal jeg svare så godt jeg kan.
Nå har vi vært i barnehagen to dager. I utgangspunktet er det satt av tre dager til tilvenning, men i barnehagen er de (heldigvis!) opptatt av å se an hvert barns individuelle behov – barn som trenger mer tid, skal få det. Vi har ordnet det slik at vi har fri begge to i denne perioden, og det synes jeg er fint. Vi har god tid, og slipper å tenke på at vi egentlig burde vært et annet sted. Jeg synes også det er fint å kunne gjøre det slik at begge er med – for å starte i barnehagen kan være ganske tøft for både den lille og foreldrene.
Jeg og vi har tenkt mye på om det er riktig å sende Orvar i barnehagen. Han er jo bare ett år. Så liten enda. Han kan ikke gå, han følger veldig nøye med på hvor mamma og pappa er hele tiden, og blir veldig lei seg når en av oss går ut av rommet. Slik som ettåringer flest, synes han det er tryggest å oppdage verden sammen med mamma eller pappa. Egentlig føles det veldig unaturlig å overlate ungen sin til noen andre. Som vi foreløpig ikke kjenner særlig godt, en gang. Jeg tror både Ståle og jeg har tenkt er det dette vi egentlig vil, som er riktig for oss? Vi har snakket litt frem og tilbake om andre muligheter. Men Ståle har akkurat fått fast jobb, og jeg føler at jeg må bli ferdig med studiene mine. Så vi bestemte oss for at den lille ettåringen vår er stor nok til å begynne i barnehagen.
Den første dagen var vi der alle tre, hele tida. Orvar lekte og koste seg, først i trygg nærhet til oss, før han etter hvert våget seg litt lenger unna. Det var jo så mye spennende å se på. Vi snakket med ansatte og foreldre. Følte oss velkomne, og som om dette var et godt sted å være. Den første dagen gikk veldig fint.
Den andre dagen, i dag, var planen at vi skulle være der sammen en stund, og så prøve å gå. Jeg grudde meg, for jeg hadde sett en del andre barn bli veldig lei seg når mammaen eller pappaen gikk. Jeg tenkte mye på at Orvar er så liten at vi ikke kan forklare ham hva som skal skje, og at vi kommer tilbake igjen snart. Jeg hadde en stor klump i magen da vi begynte å forberede oss på å gå. Det føltes helt feil. Men Orvar var blid, raste rundt og sa «nam» (= jeg er sulten). Jeg løftet ham opp, sa at nå skal mamma og pappa gå, og du skal være her en stund sammen med de andre barna, vi kommer og henter deg igjen snart, ok? Så fikk han klem av meg og Ståle, før vi sa ha det og gikk ut døra.
Det er vondt å gå fra en gråtende baby. Men vi hørte utenfra at gråten gikk over veldig fort. Og etter noen minutter fikk vi en melding fra barnehagen der det sto at Orvar satt og danset på stolen, og at de skulle sende melding hvis han ble veldig lei seg. Vi var så letta begge to! Vi gikk hjem, rydda litt, tok en liten tur i skogen – holdt oss i nærheten, med telefonen i lomma. Men de ringte ikke. Og da vi kom for å hente etter noen timer, fant vi Orvar i sandkassa, så skitten som han aldri har vært før, og veldig blid. Det var så fint å se. Og gjorde at vi følte oss tryggere på avgjørelsen vår. Dette skal bli fint.
Jeg regner med at det kommer til å være vanskelig å si ha det ganske lenge. At det innimellom kommer til å føles vondt, for både liten og stor. Jeg skjønner veldig godt hvorfor noen vil vente med å begynne i barnehagen. Og vi tenker så smått at kanskje, hvis vi er så heldige å få flere barn, kan det hende vi velger annerledes. Hvis livet er sånn at det går an. Men jeg tror at en slik stor overgang som dette er, er vanskelig uansett om barnet er ett, to, tre eller fire år. Jeg tror det som er viktig, er å se barnet sitt, og gi det tid til å venne seg til den nye hverdagen. Kanskje tar det mye lenger tid enn de tilmålte tre dagene. Alle barn er forskjellige, og det må de få lov til å være.
Nå håper vi at de neste dagene også skal gå fint. At Orvar skal finne seg godt til rette. Og at tryggheten om at dette er riktig skal bli enda sterkere.
Hva er deres tanker om barnehagestart?
I dag ble vår lille store Orvar ett år! Det måtte selvfølgelig feires.
Vi hadde invitert gode venner til bursdag i ettermiddag, og pyntet som seg hør og bør med girlander og ballonger.
Finporselenet måtte så klart frem.
Jeg hadde bakt Glamourbiblioekarens marengskake. Veldig god, og perfekt på en varm sommerdag!
Og scones!
Orvars gudmor hadde bakt verdens fineste ettårskake. Som både store og små syntes smakte fortreffelig.
Det ble en stor, fin dag med mange gode folk på besøk. Og mange inntrykk for en som er ett år. Da er det fint å avslutte dagen tett inntil pappa, med en ny liten venn i armene.
Orvar er travelt opptatt med å undersøke alt som kan undersøkes om dagen. Slik som vannkanner, blomsterpotter, jord, balkonggulv (han har funnet ut hvordan man plukker det opp) og blomster. Jammen er det fint med en slik liten hjelper.
