Når ble du mamma? Jeg var snart 26 år da Orvar ble født.

Hvor mange barn har du? En i hånda og en i magen. Orvar er tre år nå, og gleder seg masse til å bli storebror.

Var graviditetene planlagte? Ja!

Når fortalte du om graviditetene? Jeg fortalte til de aller nærmeste ganske tidlig begge gangene, kanskje i uke 6-7. Jeg har tenkt at selv om det skulle gå galt, er det fint at noen vet. Jeg husker at jeg fortalte på bloggen at jeg var gravid med Orvar rundt nyttår, og han er født i midten av juli. Denne gangen delte jeg nyheten rundt uke 13-14, tror jeg.

Hvor mange barn ønsker du deg? Jeg ønsker meg tre. Så får vi se hvor mange det blir. Man vet jo aldri hvordan livet blir.

Tett sammen eller langt fra hverandre? Det tok litt tid før vi hadde overskudd til å begynne å tenke på et barn til. Vi begynte vel å snakke om det da Orvar var rundt to år. Jeg synes det er fint at Orvar er såpass stor at vi kan snakke sammen om det som skal skje. Samtidig tror jeg det kan være veldig fint med tette søsken. Begge deler er nok både bra og utfordrende på forskjellige måter!

Har du bekymret deg mye under graviditetene? Under den første graviditeten kan jeg ikke huske at jeg bekymret meg noe særlig. Jeg tenkte liksom ikke så mye på ting som kunne gå galt. Denne gangen bekymret jeg meg mer, særlig i starten. Derfor dro vi på tidlig ultralyd, og etter det slappet jeg mer av. Resten av svangerskapet har jeg heldigvis vært veldig rolig.

Hvordan var graviditetene? I begge mine graviditeter har jeg vært helt utrolig trøtt og veldig kvalm nesten hele første halvdel. Lysten på kaffe og forsvant fra den ene dagen til den andre. Mørk sjokolade, som jeg vanligvis spiser hver dag, har jeg heller ikke særlig lyst på når jeg er gravid. Surt godteri, derimot. Og Cola! Sånt jeg vanligvis ikke er så glad i. Andre halvdel har jeg vært i god form begge gangene, og ikke hatt noen alvorlige plager.

Liker du å være gravid? Ja, stort sett! Bortsett fra kvalmen og utmattelsen, synes jeg det er fint å være gravid. Føler meg fin med gravidmagen, og slapper kanskje mer av i kroppen min enn jeg gjør til vanlig.

Visste du hvilket kjønn det skulle bli? Ja. Før vi var på ultralyd med Orvar, var jeg sikker på at det var ei jente i magen. Men det var det ikke, og Ståle så det før jordmora spurte om vi ville vite det. Denne gangen spurte vi, og det ser ut til å være ei jente.

Hvordan var fødselen? Fødselen startet med at vannet gikk midt på natta, sånn i tre-tida. Vi ringte fødeavdelingen, og fikk beskjed om å komme inn for en sjekk. Det holdt på å lysne da vi tok en taxi fra Bøler til Ullevål. På føden sjekket de at alt var bra med babyen og meg, og så ble vi sendt hjem, med beskjed om å komme tilbake klokka 12 for en ny sjekk. Fødselen var ikke i gang enda, med andre ord. Jeg tror vi dro hjem og sov litt, før vi dro til Ullevål igjen for den sjekken. Ennå hadde det ikke begynt for alvor, så vi fikk beskjed om å dra hjem igjen. Vi ruslet ned fra Ullevål til St. Hanshaugen, og satte oss på Kaffebrenneriet. Så merkelig følelse å sitte der akkurat da! Jeg husker at jeg spiste croissant og drakk ferskpresset appelsinjuice og svart kaffe. Vel hjemme igjen prøvde jeg å hvile så godt jeg kunne, og utpå ettermiddagen kom de første riene. Vi spiste frossenpizza og så på Sherlock, mens jeg gikk frem og tilbake på stuegulvet. Utover kvelden og natta økte det på, så da ringte vi Ullevål og fikk beskjed om å komme inn. Vi tok samme taxitur som forrige natt, og kom til fødeavdelingen da det var i ferd med å bli lyst ute. Denne gangen ble vi heldigvis ikke sendt hjem igjen. Jeg hadde ikke sovet noe særlig de siste to nettene, og var allerede ganske sliten. Enda skulle det gå mange mange timer før vi fikk møte Orvar. Selve fødselsforløpet er litt uklart for meg. Jeg husker at riene tok seg veldig opp utover dagen, og at jeg opplevde dem som veldig vonde og rotete. Det var vanskelig å få hentet seg skikkelig inn, for jeg følte ikke at jeg fikk gode pauser mellom. Utpå ettermiddagen var det ikke mye krefter igjen hos meg, og i samråd med jordmor og fødselslege fikk jeg satt epidural. På forhånd hadde jeg tenkt at jeg helst ville unngå det – fordi jeg syntes det hørte veldig ekkelt ut å få den satt, og fordi jeg var redd for å miste bevegeligheten i beina, slik at jeg ble lenket til senga. Å få satt epiduralen gikk overraskende bra, for jeg hadde liksom andre ting å tenke på enn at jeg skulle få en nål i ryggen. Og epiduralen virket veldig godt på meg. Jeg fikk hvilt, spist og hentet meg litt inn. Men slik jeg var redd for på forhånd, mistet jeg delvis følelsen i det ene beinet, og klarte ikke å bevege meg rundt slik jeg ønsket lenger. Riene dabbet også av, slik at jeg måtte få riestimulerende drypp. Det tok likevel lang tid, og til slutt ble Orvar forløst ved hjelp av vakuum fredag kveld. Alt gikk fint, men for meg ble det dessverre ikke en særlig god opplevelse. Vi følte at vi ikke fikk så god informasjon underveis, og vi fikk heller ingen samtale om fødselen i ettertid. Heldigvis fikk vi en fin liten gutt, og for meg stemte det ganske bra at det verste var glemt da vi endelig hadde ham i armene våre. Selv om jeg brukte lang tid på å komme meg etterpå.

Og hva tenker du om den neste fødselen? Denne gangen har jeg jo valgt ABC som fødeplass, som er Ullevåls avdeling for naturlig fødsel. Det innebærer at man ikke kan få epidural eller andre medikamenter, men at det heller satses på naturlig smertelindring som å være i vann og akupunktur. For meg handler valget om å føde der ikke først og fremst om naturlig fødsel, men et ønske om å være et sted med litt lavere tempo, og mindre sykehusaktig atmosfære. Det føles også fint og trygt å ha gått der til kontroll på forhånd. Samtidig er jeg veldig spent på fødselen, og litt redd for at jeg ikke skal klare det uten epidural. Jeg håper på en bedre fødselsopplevelse denne gangen, men jeg vil ikke lage meg for mange forventninger om hvordan det skal bli. Fødsler er så uforutsigbare, og jeg tenker at det er best å ta det mest mulig som det kommer.

Hvordan var den første tida med baby? Jeg har aldri vært så sliten før som jeg var den første tida med baby. Eller følt meg så hudløs. Det var en enorm overgang. På en måte tror jeg at jeg sørget litt over mitt «gamle» liv, samtidig som jeg var veldig takknemlig og glad over det nye. Det tok også ganske lang tid før jeg greide å stole på at mine egne instinkter var gode, og sluttet å stresse med å gjøre ting etter boka. For meg var det fint å oppdage og lese litt om det som kalles tilknytningsomsorg, som en motvekt til alt maset om at babyen må lære seg å finne søvnen på egen hånd og så videre. Jeg har skrevet litt om barseltida her.

Var navnet bestemt på forhånd? Med Orvar hadde vi så godt som bestemt oss på forhånd, selv om vi hadde et par andre alternativer på lur. Denne gangen har vi også et navn vi hele tida kommer tilbake til, men vi har ikke bestemt oss helt.

Et råd til blivende mødre? Det er du som bestemmer over deg og ditt barn. Og instinktene man har som foreldre er oftest veldig gode. Det er lov å lytte til dem. Og det er lov å la være å lytte til råd som går helt på tvers av det man føler er riktig selv. Barn er utrolig forskjellige, og man må nesten bare finne ut selv hva som funker for seg og sitt barn.

Liste fra Underbara Clara, med noen små endringer.